Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Frankrike befinner seg i en politisk fastlåst situasjon som statsminister François Bayrou ikke alene kan holdes ansvarlig for. Hovedansvaret ligger hos president Macron, som overraskende oppløste nasjonalforsamlingen i juni 2024 i håp om å få et nytt styringsdyktig flertall. 

Flere eksperter mente at beslutningen ble tatt i affekt, etter at Macrons parti led et stort nederlag i europavalget mot det nasjonalpopulistiske partiet Nasjonal Samling. Parlamentsvalget i juli 2024 bidro ikke til å løse krisen – snarere tvert imot. 

Nasjonalforsamlingen ble delt i tre blokker av omtrent lik størrelse: en radikal venstre- og venstreblokk, en sentrumshøyreblokk og en høyreradikal blokk. Blokkdelingen illustrerte en tydelig polarisering blant de franskmenn som fortsatt stemmer. Fraværet av et klart flertall har siden gjort det vanskelig å få vedtatt nye lover – og enda mer utfordrende å få gjennom statsbudsjetter. 

Tidligere statsminister Barnier måtte gå av 13. desember 2024 etter å ha tapt et mistillitsforslag knyttet til budsjettet for 2025, som inneholdt omfattende kutt i offentlige ytelser. Bayrou tok over etter ham, men står nå overfor samme skjebne – og av samme grunn. 

Budsjettforslaget for 2026, som Bayrou la frem 15. juli midt i fellesferien, skapte politisk furore. Opposisjonspartiene varslet at et nytt mistillitsforslag ville bli fremmet i løpet av høsten. 

Angrep er det beste forsvar

Det sies at angrep er det beste forsvar. I løpet av sommeren ble Bayrou overbevist om at han ikke ville få flertall for å få vedtatt neste budsjett, og at han – som sin forgjenger – var dømt til å falle. I Frankrike finnes det en fascinasjon for ridderlighet og «gloriøse dåder». Når situasjonen virker håpløs og man er i ferd med å miste kontrollen, er det tid for å tenke på hvilket avtrykk man vil etterlate seg i historien. 

Bayrous store inspirasjonskilde er tidligere statsminister Pierre Mendès France, som i 1954 ba nasjonalforsamlingen om fire ukers tillit for å finne en fredelig løsning på Indokina-krigen, som Frankrike slet med siden 1946. Mendès France forble ved makten i litt over syv måneder og skapte fred i Indokina, banet vei for Tunisias og Marokkos uavhengighet, organiserte Frankrikes atomindustri og gjenopprettet landets økonomi. Så ble han avsatt. 

I historiebøkene forblir han mannen som avsluttet Indokina-krigen – en helt. Ved å ta initiativ til en tillitsavstemning med henvisning til faren for at statsgjelden skal komme ut av kontroll, håper Bayrou å sikre seg en plass i historien. Han ønsker ikke å forlate makten med halen mellom beina, slik tidligere EU-kommissær Barnier gjorde, men med verdighet. Kanskje ser han seg selv som en mulig presidentkandidat i 2027.

To scenarier 

To scenarier kan utspille seg 8. september. Det første innebærer et mirakel i siste øyeblikk. Kanskje vil noen partier – som Sosialistpartiet og Nasjonal Samling – som ser muligheter for å komme til makten på kort eller mellomlang sikt, nøle med å bidra til ytterligere politisk ustabilitet i landet. De kan velge å ikke stemme mot Bayrou. Det vil trolig ikke være godt nok. 

I motsetning til et mistillitsforslag fra opposisjonen, som krever et absolutt flertall på 289 av 577 stemmer, avgjøres en tillitserklæring fra statsministeren med simpelt flertall. Alt opposisjonen trenger å gjøre, er å møte og stemme – og dermed sikre flertall. 

Bayrous manøver fremstår egentlig like håpløs som Macrons beslutning fra i fjor. Den reiser også spørsmål om den edle karakteren ved Bayrous gest og kan minne om et forsøk på å forlate et synkende skip. Selv om Bayrou skulle overleve tillitsavstemningen, er det lite som tyder på at han vil overleve mistillitsforslaget som vil bli fremmet kort tid etter. Det vil i beste fall utsette den uunngåelige slutten for Bayrou-regjeringen med noen uker. 

Hva skjer hvis Bayrou faller? 

Det mest sannsynlige scenariet 8. september er at Bayrou må gå av. Hva vil president Macron gjøre da? Han har tre valg. Det første er å avvise avskjedsbrevet som Bayrou må overlevere etter et nederlag. Presidenten kan da ganske enkelt utnevne sin upopulære statsminister på nytt. Det er imidlertid vanskelig å se hvordan en slik beslutning vil bidra til å løse den politiske krisen. 

Det andre alternativet er å utnevne en ny statsminister, som danner en ny regjering. Da må vedkommende overvinne dype politiske splittelser. De nevnte blokkene har visjoner for landet som er stå langt fra hverandre. 

Den franske nasjonalforsamlingen fungerer ikke som Stortinget i Norge – kompromisskulturen har lang vei å gå. Det er derfor langt fra sikkert at Macron vil klare å finne en ny statsminister med nok støtte til å gjennomføre nødvendige økonomiske tiltak. 

Det tredje alternativet er å oppløse nasjonalforsamlingen på nytt og utlyse nye parlamentsvalg. Men dette kan ende med at ingen blokk får flertall – slik det skjedde i 2024. Det vil kunne svekke regjeringspartiene ytterligere og bekrefte den stadig dypere fragmenteringen av fransk politikk. 

Mot en regimekrise? 

Bayrous trekk kan ved første øyekast fremstå som heltemodig. Gitt den parlamentariske fastlåste situasjonen, fører det neppe noe godt med seg. I mellomtiden rettes alle blikk mot presidenten. Flere ledere fra opposisjonen innser at flere parlamentsvalg trolig ikke vil løse den politiske krisen og krever at presidenten enten stilles for riksrett – noe som er helt urealistisk –, eller at han trekker seg frivillig for å utløse et nytt presidentvalg før det planlagte i 2027. 

Om Macron sitter ved makten i ett og halvt år til eller går av før tiden, er hans beslutning alene. Men tiden renner ut. Skulle ustabiliteten vedvare, kan det som i dag kun er en politisk krise utvikle seg til en økonomisk krise – eller verre: en regimekrise.

Aktuelt fra forskersonen:

Noe helt spesielt har skjedd i ME-miljøet i New Zealand

For første gang på over 20 år er det flere diktaturer i verden enn demokratier