Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Demokratiet, lik en vanstyrt bedrift, går ikke under over natta. Demokratiets undergang inntreffer, som konkursen i Hemingways Og solen går sin gang (1926), på to måter: Gradvis, og så plutselig.

Demokratiets fall starter ofte i det stille. Autoritære ledere bytter ut uavhengige byråkrater og dommere med lojale støttespillere, manipulerer valg og svekker frie medier. 

I skyggen av krig i Europa og autoritære krefter på fremmarsj ser vi for første gang på over 20 år at det er flere diktaturer i verden enn demokratier.

Hvordan havna vi her? Og viktigere: Hva kan vi gjøre med det?

Ei ny mellomkrigstid?

Å sammenligne samtiden med andre historiske perioder er en øvelse som de fleste av oss holder på med, enten i avisa eller rundt kjøkkenbordet.

Det er relativt vanlig å prøve å forstå samtida – og fremtida, for den saks skyld – ut fra det vi vet om fortiden. 

Per nå, med krig i Europa, stormakts-rivalisering og en fremvekst av autoritære ideologier, er det lett å trekke paralleller til mellomkrigstida.

Denne tidsepoken i vår moderne i historie kjennetegnes av økonomisk ustabilitet og utrygghet – som til slutt ledet ut i en ny verdenskrig. 

Men det er viktig å ikke gå seg vill i fortiden. Det er ikke alltid så lurt å lete etter bekreftelser på at vi har rett. Det klokeste er ofte å lete etter grunner til at vi tar feil.

Historien gjentar seg – på en måte

Den mest fremtredende forskjellen på vår tid og mellomkrigstida er at det vi i dag kjenner som moderne, modne demokratier, var relativt unge og ustabile på 1930-tallet. 

Vi hadde heller ikke fått på plass alle de internasjonale institusjonene, som FN, EU og NATO. Det var også en helt annen tilgang til informasjon gjennom media og den teknologiske utviklinga var åpenbart kommet mye kortere.

Hvis vi skal forstå samtida og tida vi lever i, burde vi se på en av de mest fremtredende måtene å organisere samfunnet på, nemlig demokratiet. Vi lever i dag i en tid hvor det kan oppleves som at demokratiet er under voldsomt press. 

Dette er kanskje tydeligst for oss fordi Donald Trumps aktive undergraving av de demokratiske institusjonene i USA er så synlig.

Gjennom media, får vi høre i sanntid hvordan Donald Trump skriver ut presidentordre, snakker om å sparke sentralbanksjefen og undergraver domstolenes autoritet. Det er derfor lett å tenke at nå står det dårlig til med demokratiet i verden.

Ofte ville dette vært en feilslutning. Det er ikke alltid sånn at vi mennesker klarer å sortere informasjon på en fornuftig måte når vi blir overlesset med så mange dårlige nyheter. Denne gangen er det dessverre riktig.

Demokratiet under press

2024 var året hvor flest mennesker i historien hadde mulighet til å stemme i et demokratisk valg. 

Nesten 3.5 milliarder mennesker gikk til valgurnene og mange snakket om at 2024 var året hvor vi kunne se om demokratiet faktisk klarte seg eller ikke.

Heldigvis var det ikke så galt som man kanskje skulle tro, men de globale trendene holdt seg relativt stabile. Disse trendene er dessverre ganske dystre.

Vi lever i en tid hvor demokratiet opplever tilbakegang og for første gang på over 20 år er det flere diktaturer i verden enn demokratier. 

Nesten 40 prosent av verdens befolkning lever i dag i land som opplever et skifte hvor man beveger seg mot diktatur i stedet for demokrati.

For de som synes demokrati og demokratisering er en god idé, er det dog ikke et helsvart bilde. 

I forskningen på demokratisering har man sett at hvis et land først begynner å bevege seg mot diktatur, er det vanskelig å snu trenden. Fordi det starter med systematisk nedbygging av de institusjonene som kan stoppe denne trenden - byråkratiet og domstolene. Dette er en utvikling som er veldig vanskelig å snu om på.

I 2024 så vi imidlertid at flere land faktisk så ut til å klare denne vanskelige oppgaven. 

De beste eksemplene er Brasil og Polen For de som kjemper for demokratiet i disse landene er utviklingen positiv, men slaget er definitivt ikke vunnet.

Kan vi snu trenden?

Det korte svaret er ja - men da må vi alle gjøre en jobb. Vi må sørge for å forsvare institusjonene som holder kontroll på makta – ikke bare byråkratiet og domstolene. Demokratiske valg er også en viktig institusjon. 

Gjennom deltakelse i valg, og ved å holde politikere ansvarlige mellom valgene, holder vi liv i demokratiet.

I forlengelsen av dette må vi støtte opp om redaktørstyrte medier, på nasjonalt og lokalt nivå. 

Det er avgjørende for at vi skal få korrekt informasjon om hva politikere holder på med. 

Det setter oss i stand til å gjøre bedre, informerte valg ved stemmeurnene. Og – i tillegg til statens egne kontrollorganer – holder de også politikerne og byråkratene våre i ørene.

På veg til valglokalet kan vi bruke noen minutter til å minne oss selv om hvor viktig det er å ta vare på den inkluderende, åpne staten vi har bygget. 

Demokratier handler i bunn og grunn om å stå sammen, innenfor rammene av de samme demokratiske institusjonene som vi har bygget. 

Dr. Stockmanns læresetning fra «En Folkefiende» som sier at den sterkeste, er den som står aller mest alene, bør vi definitivt ikke gjøre til vår leveregel.

I en tid hvor mange peker på likhetene mellom vår tid og 1930-tallet, bør vi minne oss selv på at forskjellen i dag er at vi har gode, demokratiske institusjoner, og at det er vår jobb å bruke dem. Ikke bare for oss som lever nå, men også for fremtidige generasjoner.

Godt valg!

Se video:

Aktuelt fra forskersonen:

«Hvem har ansvar for å hjelpe dem som har mistet flere år av sitt liv i skadelig terapi?»

20-25 flere barn kunne overlevd hvert år hvis vi gjorde noe med dette

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?