Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Ny forskning viser at forurensning forårsaket av kjemikalier i plast utgjør en stadig større krise for folkehelse og miljø. I EU alene slippes det hvert år minst 22 millioner tonn plast ut i miljøet. Mengden mikroplast i naturen øker stadig, og partiklene finnes nå overalt: i maten vi spiser, vannet vi drikker og luften vi puster inn.

I plast kan vi finne over 16.000 kjemikalier. Ny forskning fra NGI, NTNU og sveitsiske forskningsinstitutter publisert i Nature viser at rundt 4200 av dem er farlige fordi de er giftige og brytes sakte ned. 

Dermed hoper de seg opp i naturen. Der de kan ha uventede konsekvenser for menneskers helse og miljøet.

les også:

– Vi undervurderer farene ved kjemikalier i plast

Hos mennesker er de skadelige kjemikaliene forårsaket av plast funnet i lunger, blod og til og med i morkaker.

Med mer forskning og kunnskap øker dessverre også gruppen av disse farlige stoffene. Mange kjenner til PFAS, Per- og polyfluorerte alkylstoffer. Mindre kjent er trifluoreddiksyre, TFA, én av de minste av PFAS, som øker raskt i befolkningen globalt og som mistenkes å påvirke negativt fosterutviklingen.

Listen over øvrige, alvorlige helseeffekter øker – som kreft, hormonforstyrrelser, svekket immunforsvar, hjerte- og karsykdommer, infertilitet og hjernens utvikling. Dette er ikke langsiktige risikoer, men problemer vi ser allerede i dag.

Ulike interesser kolliderer

Norske myndigheter har vært en pådriver for å ta tak i plastforurensning og har siden 2014 jobbet for å få på plass sterkere globale forpliktelser. Forhandlingene om en global plastavtale startet i 2022 og har vært preget av sterke motsetninger. 

Norge er pådriver og leder sammen med Rwanda den såkalte høyambisjonskoalisjonen, «High Ambition Coalition», som har som mål å stanse plastforurensning innen 2040. 

Dette nettverket av over 100 land har ønsket en helhetlig avtale som regulerer hele verdikjeden – fra produksjon og design til forbruk og avfall. En mindre gruppe land, ofte PetroStates med store økonomiske interesser i olje- og plastproduksjon, har motsatt seg dette og vil begrense avtalen til avfallshåndtering. De hevder at plastproduksjon i seg selv ikke er problemet. Dette mindretallet med land stanset avtalen i Genève i sommer.

Forskningen er imidlertid tydelig: uten å regulere selve produksjonen til mindre volum av ny plast, og tryggere bruk av kjemikalier i plast, vil vi aldri klare å stanse plastforurensningen.

Forskernes felles opprop

Da verdenssamfunnet samlet seg i Genève i Sveits fra 5. - 14. august for å forhandle, var målet en helhetlig avtale som:

• reduserte forbruk av plast i verden 
• forbød enkelte plastprodukter 
• reduserte bruk av farlige kjemikalier i plastproduksjon 
• tilrettela for en mer sirkulær plastøkonomi, inkludert bedre avfallshåndtering

Mot slutten av forhandlingene i Genève ble bekymringen så stor at 58 ledende forskere – meg selv inkludert – sendte et opprop til EU-kommisjonen. Vi advarte mot en avtale som ignorerer forskningen og ikke adresserer de reelle risikoene fra plastkjemikalier, mikroplast og nanoplast. 

Resirkulering alene er ikke nok. Skal vi lykkes, må avtalen ha et helhetlig livsløpsperspektiv, inkludert reduksjon i produksjonen av unødvendig og skadelig plast.

De ambisiøse må ta ledelsen

Norge og den høyambisjonskoalisjonen har vært en viktig pådriver. Nå må Norge, EU og de andre ambisiøse landene fortsette å vise globalt lederskap. EU har både ressurser, forskningskapasitet og erfaring til å sette en ny standard.

Fremover må vi sørge for at bare plastprodukter med en reell samfunnsnytte blir produsert – og at disse er tryggere og mer bærekraftige enn i dag. Det krever internasjonale kriterier, felles standarder, testing og merking. Slik kan vi både skape like konkurransevilkår og legge til rette for innovasjon og mer bærekraftig handel.

Spesielt for plastemballasje produsert i store mengder må det være streng kontroll på den kjemiske sammensetningen, slik at emballasjen kan bli resirkulert og gjenbrukt. Dette må være en ren avfallsstrøm som går utover PET-flasker, som er en type plast som kan resirkuleres og gjenbrukes. 

Den resirkulerbare avfallsstrømmen av plast må skilles fra det plastavfallet hvor den kjemiske sammensetningen gjør at plasten ikke er egnet for gjenbruk. Globalt sett blir bare 9 prosent av plast resirkulert, og det er bekymring for at mange farlige kjemikalier havner i dette gjenvunne materialet. 

Utfordringen med å redusere risikoen for kjemisk forurensning fra plast kan vi bare løse med bedre kontroll over den kjemiske sammensetningen, redusert volum og økt resirkuleringsgrad.

Tidligere erfaringer fra regulering av miljøgifter og luftforurensning viser at det trengs ambisiøse tiltak som både beskytter mennesker og natur, og som samtidig driver fram nytenkning og grønne løsninger.

Veien videre

Selv om forhandlingene i Genève ikke førte til en ferdig avtale, er det et sterkt håp i at et stort flertall av verdens land ønsker å gå videre. Denne kampen handler om ren luft, trygt vann og sunne økosystemer – men også om framtidens helse, økonomi og arbeidsplasser. Dette bør gjøres med eller uten støtte fra PetroStates.

Vi må ikke undervurdere risikoene med plastforurensning. Derfor kan vi ikke la et mindretall stanse arbeidet. Kampen mot plastforurensning må fortsette – og den må styrkes.

Aktuelt fra forskersonen:

Disse styrene prioriterer ikke det grønne skiftet

Omega-3 kan redde liv. Det er på tide at vi sier det høyt!