Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger.

Almesyken er forårsaket av sopparter i slekten Ophiostoma, som kan drepe almetrær i løpet av noen få vekstsesonger. Store trær er mest utsatt. 

Soppen hører ikke hjemme i Europa, men kom hit som en uvelkommen gjest tidlig på 1900-tallet. Siden den gang har sykdommen drept mengder av voksne almetrær over hele verdensdelen.

Økt spredning

Første gang almesyke ble påvist i Norge, var i Oslo i 1963. Den gang skyldtes sykdommen en mindre aggressiv variant av soppen, Ophiostoma ulmi, som kun skapte små og lokale problemer. 

Så, på 1980-tallet, ble den mer aggressive slektningen Ophiostoma novo-ulmi påvist i hovedstaden. Plutselig gikk det fort. Store alme-kjemper kunne dø på bare ett til to år. Fra da av ble almesyken en alvorlig trussel mot almen i Oslo-området.

Selv om sykdommen har gjort stor skade på Østlandet, så det lenge ut til at den ikke har kunnet etablere seg i andre deler av landet. Nye funn har endret dette bildet, og nå er forskere bekymret. 

De senere årene har tilfeller av almesyke dukket opp på både Vestlandet og Sørlandet, tilsynelatende ut av det blå. Denne utviklingen er alarmerende; økt spredning av almesyke vil kunne forandre hele økosystemer der almen er sentral. 

I tillegg reiser utviklingen et sentralt spørsmål: hvordan har almesyke kunnet øke spredningen sin så mye på noen få år? (se bilde 1).

Biller som taxisjåfører for soppen

I motsetning til sopp flest, som får sporene sine fraktet med vinden, har almesykesoppen utviklet en spesiell spredningsmetode. Den fraktes nemlig av biller. 

I Norge haiker soppen med en barkbille – liten almesplintborer (Scolytus laevis) (se bilde 2). Om våren klekkes almesplintboreren fra pupper under barken på svekkede almetrær. Når den flyr ut, bærer den med seg soppsporer som klistrer seg til kroppen dens som melissukker. 

Billen oppsøker friske, voksne almetrær som den kan hente næring fra. Etter å ha funnet et passende tre, gnager den seg inn i tynne kvister ytterst i krona. I denne prosessen «leverer» billen soppen rett inn i treets ledningsvev. Derfra sprer soppen seg raskt med vannstrømmen, og sykdommen har etablert seg i enda en alm.

Hvordan svarer treet på infeksjonen? 

Det prøver å hindre sykdommen i å spre seg ved å tette igjen vannledningene. Vannet når derfor ikke ut i infiserte grener, og resultatet er tørre, visne grener som stikker seg ut i en ellers grønn krone. Disse symptomene oppstår ofte midt på sommeren. 

Selv om symptomene først er fordelt flekkvis i krona, vil også resten av treet med tiden kunne visne, med døden som en ubønnhørlig konsekvens. Kutter du av en syk gren, ser du en mørk ring ytterst i veden – et klassisk tegn på almesyke (se bilde 3).

Fra Oslo til Sognefjorden – hvordan?

I flere tiår holdt sykdommen seg i Oslofjord-området, med flere utbrudd i Fredrikstad, Oslo, Romerike, Ringerike og Grenland. Men i 2020 skjedde noe overraskende; flere tilfeller av visnende og døende alm ble plutselig observert i Arendal – langt sør for almesykens kjente utbredelsesområde i Norge. 

Tre år senere ble sykdommen også registrert i Kristiansand – og, kanskje mest overraskende, langs Sognefjorden på Vestlandet (se bilde 4 ).

Disse observasjonene var overraskende, siden «taxi-billene» ikke flyr lenger enn 5–10 kilometer. I tillegg er Sognefjorden adskilt fra Østlandet av Jotunheimen, og billene overlever neppe i fjellet. Soppen må derfor ha fått hjelp av noen andre med å spre seg, og trolig kan fingeren rettes mot oss mennesker. 

For selv om billene gjør den daglige jobben som soppspredere, er det ofte vi mennesker som står for de lengste «hoppene» i spredningen. Hvis vi flytter ved, kvist eller trevirke med bark fra syke almer, kan vi uforvarende ta med både sopp og biller til nye områder. 

Legger vi infisert materiale i nærheten av friske almer, er sirkelen sluttet og løpet fort kjørt. Billene kan også være «blindpassasjerer» på biler, båter eller tog – små «haikere» på reise til nye områder. På den måten kan vi, i vår uvitenhet, spre sykdommen til nye områder, med uante konsekvenser.

Hva forskerne gjør – og hva vi har funnet ut

Allerede på 1980- og 90-tallet ble almesyken kartlagt nøye. Deretter ble overvåkingen lagt på is. Først da de nye utbruddene dukket opp på Sørlandet og Vestlandet, ble forskerne igjen satt på saken. 

Sommeren 2024 kartla Ole Jakob Bae Næss, som da var masterstudent ved NMBU, situasjonen. Han undersøkte mer enn 50 almetrær med sykdomstegn, tok greinprøver, dyrket fram soppen på laboratoriet og kjørte DNA-analyser for å finne ut hvilken sykdomsvariant som sto bak de nye tilfellene. 

Svaret var tydelig: den aggressive soppen Ophiostoma novo-ulmi hadde etablert seg i de nye områdene. Kartleggingen viste at soppen allerede fantes på 29 almetrær langs Sognefjorden og på 17 trær på Sørlandet, nær Arendal og Kristiansand.

Et blikk inn i fremtiden

Vi kjørte også klimamodeller for å se hvor soppen og dens billevenner kan etablere seg videre. Resultatene gir grunn til bekymring: Flere barkbille-arter som kan spre almesyke vil trolig få gode levevilkår i Norge etter hvert som klimaet blir varmere. 

Det betyr at sykdommen kan spre seg raskere og lengre enn før, og at store, flotte almetrær vil kunne bli en sjeldenhet i fremtiden.

Hva kan gjøres?

Fremdeles er det store deler av almens utbredelsesområde i Norge som ikke er rammet av almesyke. Dersom vi skal kunne bevare store almetrær i fremtiden er det helt avgjørende at disse områdene forblir sykdomsfrie. 

Det beste vi kan gjøre for å få dette til er å stoppe spredningen av smittet materiale. Det betyr at dersom man har et sykt tre på eiendommen sin, er det viktig at virke fra dette treet ikke fraktes over lengre avstander (for eksempel som ved til hytta). 

I tillegg må infisert almevirke behandles slik at både soppen og billene dør. De mest effektive metodene er:

• Brenning – alt blir borte, både soppen og billene.
• Flising – småbiter er ubrukelige som mat for billene, og dermed får ikke soppen noen som kan frakte den videre.
• Avbarking og tørking – siden billene overvintrer under barken vil avbarking forhindre at biller kan ta bolig i treet. Dermed vil billene heller ikke kunne plukke opp soppens sporer. Dette tiltaket er helt nødvendig dersom man ønsker å ta vare på veden til andre formål, slik som til snekring.

Hvorfor bry seg om almesyke?

Almetrær er ikke bare vakre bytrær, de har også stor økologisk og kulturhistorisk verdi. Eldre almetrær kan utvikle hulrom i stammen som gir unike og viktige levesteder for fugler, flaggermus og insekter. Når sykdommen sprer seg, mister vi dermed både viktige naturverdier og levende kulturminner. 

Fordi det særlig er store almetrær som blir smittet og dør, vil almen i Norge kunne bli redusert til busker i stedet for flotte trær. Derfor er det viktig å handle nå – og sørge for at vi ikke selv blir uvitende hjelpere for soppen.

Aktuelt fra forskersonen:

Matsikkerhet: Ett steg i riktig retning

4 gode grunner til å slutte å scrolle