Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Undervisning om kjønnsidentitet skaper høy temperatur i samfunnsdebatten. Konservative kristne miljøer har uttrykt bekymring for hvordan tematikken fremstilles i undervisning og lærebøker. Fra den muslimske minoriteten har det derimot vært stille.

I en fersk studie publisert i Norsk pedagogisk tidsskrift har jeg intervjuet ni muslimske foreldre, alle med barn i grunnskolen. Temaet var blant annet fremstillinger av kjønnsidentitet i skolens lærebøker. 

En slik studie kan ikke si noe generelt om hva muslimer mener, men den gir et dypdykk i hva muslimer faktisk kan tenke om tematikken. Det er verdifull kunnskap for skolen, som først og fremst skal forholde seg til den enkelte elev.

Muslimers syn på kjønn

Foreldrene i studien hadde et tradisjonelt syn på kjønn. De tenkte at det finnes to kjønn og fastholdt relativt klare kjønnsroller. For mange muslimer er en slik tokjønnsmodell forankret i både Koranen og tradisjonen. Og synet på kjønn er svært ofte en integrert del av den religiøse overbevisningen.

Når elever på barneskolen kan lese i samfunnsfagsboka Arena at det er den følelsen vi har inni oss som bestemmer hvilket kjønn vi er, er det ikke overraskende at muslimske foreldre reagerer.

Lærebøkene forkynner

Foreldrene reagerte sterkt på lærebøkenes fremstillingsform. I naturfagsboka Solaris 3-4, er den overordnede målsettingen for undervisningen at elevene skal vite at de kan være hvilket kjønn de vil. Det påpekes videre at det er viktig at elevene forstår at det er mange alternativ å velge mellom.

Denne og lignende tekster gjorde at bøkene ble oppfattet som noe langt mer enn kunnskapsformidling. Bøkene forkynner én bestemt kjønnsforståelse, var responsen fra mange av foreldrene. Og de leste tekstene som klare forsøk på å endre elevenes syn på kjønn. En mamma reflekterte over dette:

«Å endre barnas syn på tro i KRLE, det er ikke greit. Men med kjønn så er det greit, og med tro så er det ikke greit. Jeg klarer ikke helt å forstå det.»

Personlig involverende tekster som henvender seg direkte til eleven og hevder at det kun er eleven selv som bestemmer eget kjønn, forsterket dette inntrykket av forkynnelse.

Muslimske elever ekskluderes

Flere etterlyste dessuten alternativer til kjønnsidentitet og kjønnsmangfold i lærebøkene. De stilte spørsmål ved om hvorfor det ikke legges vekt på andre kjønnsforståelser. Bør det ikke formidles at noen også er uenige i at det finnes mange kjønn, lurte flere på.

Enkelte var bekymret for at egne barn ville føle seg fremmedgjort i møte med det de betraktet som ensidige fremstillinger. En pappa uttrykte seg slik om lærebøkene:

«Disse tekstene bidrar ikke bare til marginalisering, men til ekskludering av mange muslimer i undervisningen»

Toleranse må gå begge veier

Selv om foreldrene var kritiske til lærebøkene, var det ingen som mente skolen ikke burde undervise om kjønnsidentitet. Men det ble argumentert for at slik undervisning ikke hører hjemme på barneskolen, men på høyere alderstrinn.

Mange var dessuten opptatt av at mennesker som bryter med etablerte kjønnsnormer må møtes med respekt og toleranse, ikke minst i skolen.

Samtidig hadde de en klar forventning om at mennesker og elever med et mer tradisjonelt syn på kjønn må møtes på samme måte. Toleranse og respekt må gå begge veier ble det ofte hevdet:

«Jeg respekterer alle mennesker, uansett hvem de elsker, eller hva de tror på, eller hva de ønsker å identifisere seg som, men jeg vil også bli respektert for de meningene jeg har.»

Foreldrene hadde en klar opplevelse av at lærebøkene ikke på noen måte viste toleranse og respekt for deres syn på kjønn. Deres forståelse av kjønn ble undergravet, slik de så det.

Lærebøkenes fremstillinger ble også lest som et klart brudd på skolens lovpålagte plikt til å vise respekt for den enkelte elevs overbevisning. Dette henger ikke minst sammen med at mange muslimers forståelse av kjønn er en del av deres religiøse overbevisning.

Føler seg presset

Studien viser også at fremstillingene av kjønnsidentitet berører foreldrenes posisjon som minoritet. Som etnisk, kulturell og religiøs minoritet opplever de å være under press fra storsamfunnet.

Dessuten ser de på seg selv som en minoritet fordi de fastholder en mer tradisjonell kjønnsforståelse med to kjønn. Samlet sett gjorde de ulike minoritetsposisjonene at de knapt våget å uttale seg kritisk til kjønnsidentitet og kjønnsmangfold i offentlig sammenhenger.

«Det er jo superfarlig for meg som muslim å gå ut å si noe kritisk til dette. Jeg hadde jo blitt dømt ned herfra til månen. ‘Du må bare komme deg hjem dit du kommer fra. Du er ditt og datt’.»

At de nå også følte at deres egne barn risikerte å bli presset på en tradisjonell muslimsk forståelse av kjønn i undervisningen, opprørte dem.

Minoritetsresignasjon

Så hva gjør foreldre som verken føler seg anerkjent eller respektert? Noen gir opp. Og de trekker seg tilbake. Flere foreldre signaliserte en slik form for motløshet. I studien betegnes dette som minoritetsresignasjon.

En mamma uttrykte denne resignasjonen med at de fikk undervise barna om kjønn hjemme, men at krysspresset likevel ville bli vanskelig for egne barn:

«… det blir jo enda mer forvirring for dem, sant? Det blir igjen krasj. Skolen sier én ting, de lærer noe der, og så hjemme mener vi noe annet. Barna får mer forvirring. Så det er det.»

Ekskluderende inkludering

Opplæringslov og læreplaner slår fast at skolen skal synliggjøre og verdsette mangfold. Samtidig har skolen en menneskerettslig plikt til å vise respekt for den enkelte elevs overbevisning. 

Studien viser at lærebøkene ikke alltid lykkes med denne balansegangen. Undervisning som skal løfte frem mangfold og inkludere sårbare minoriteter, må ikke samtidig ekskludere andre minoriteter.

Aktuelt fra forskersonen:

Vi trenger et ikke-vestlig og mang­foldig syn på psykisk helse

Norge er blant verdens mest tolerante land