Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Vi må snakke om rasisme med utestemme», skriver to konsulenter fra Rambøll i en nylig kronikk i Forskersonen. Det er en oppfordring vi stiller oss bak – men da må vi også snakke sant. 

For å rope om urett er ikke nok. Skal vi kjempe mot rasisme, må vi også våge å se innover – og erkjenne hvordan rasisme også lever i miljøer som selv opplever utenforskap. 

Selektiv antirasisme hjelper ingen

Ja, rasisme finnes i Norge. Vi har selv kjent det på kroppen. Men bildet er mer sammensatt. Når vi ignorerer rasisme mellom minoritetsgrupper, når vi unngår å nevne at ungdom med innvandrerbakgrunn står bak en stor andel av ranene i Oslo – og ofrene er systematisk etnisk norske – da driver vi selektiv antirasisme. 

Rasisme handler ikke alltid om «hvite privilegerte». Den handler også om nedlatenhet mot andre minoriteter, om fordommer mot jøder, homofile og om kontroll over egne barn gjennom kulturell tvang. 

Rasisme i egne rekker må også snakkes om

Dette handler ikke om å bagatellisere rasisme i det norske samfunnet. Det handler om å gjøre antirasisme ærlig. For hva skjer når en pakistansk jente sier at hun ikke kan gifte seg med en somalier? Eller når en somalier ikke kan være sammen med en iraker? 

Når en muslimsk jente eller gutt kategorisk avviser tanken på å gifte seg med en etnisk nordmann – handler det egentlig om religion, eller om rasisme forkledd som kultur? 

Tallene viser et ubehagelig mønster

Ifølge SSB gifter bare 3–4 prosent av norsk-pakistanere seg med noen utenfor egen gruppe. Tilsvarende tall for etnisk norske er 20 prosent. Dette sier noe om holdningene – ikke bare hos majoriteten, men også i minoritetsmiljøene. 

HL-senterets rapport fra 2022 viser at 27 prosent av norske muslimer uttrykker antisemittiske holdninger. 43 prosent mener jøder har for stor makt over internasjonal økonomi. Dette er ikke gamle menn fra et fjernt regime – men ungdom født og oppvokst i Norge. 

Offerrollen som unnskyldning

Vi må også snakke om hvordan påstander om rasisme brukes strategisk. Den svenske rapporten Barn och unga i kriminella nätverk viser hvordan enkelte ungdommer forklarer sin egen kriminelle atferd med rasisme – i stedet for å ta ansvar. 

Det er en farlig vei, for det sementerer en offeridentitet og hindrer fremgang. Narrativet om at det «ikke nytter for sånne som oss» blir en selvoppfyllende profeti. 

Vi må unngå å konstruere en gjennomrasistisk narrativ

Rambøll-konsulentene peker på at stortingspolitikeren Mariam Hussein har blitt hetset. Det er alvorlig og skal tas på alvor. Men hun er ikke alene. Norske politikere, uansett bakgrunn, utsettes for grov hets. Vår nåværende forsvarsminister – helnorsk som få – har også vurdert å trekke seg på grunn av hets. 

Å bruke enkelttilfeller som bevis for at hele det norske systemet er gjennomsyret av rasisme, er en analytisk kortslutning. 

Et system bygget på likhet og inkludering

Fakta taler imot det bildet. Norge har et diskrimineringsvern som er blant verdens sterkeste. Vi har lover mot rasediskriminering, kjønnsdiskriminering, aldersdiskriminering og funksjonsnedsettelse. 

Vi har universelle ordninger som gir gratis skole, helsehjelp, barnehage, morsmålsopplæring og økonomisk støtte til alle – uansett klan, kontonummer eller kultur. 

Et land som faktisk investerer i antirasisme

Norge bruker millioner på antirasistisk arbeid, både i inn- og utland. Antirasistisk Senter søkte om 25 millioner kroner i 2024 og fikk tildelt 9 millioner. Religiøse organisasjoner mottar også store summer til holdningsskapende arbeid. 

I tillegg betaler kommuner som Bergen konsulenter som Rambøll for rapporter om rasisme. Dette er ikke et samfunn som ignorerer diskriminering – det er et samfunn som tar det på alvor. 

Fravær fra kurs er ikke lik politisk svikt

Derfor blir det for snevert å tolke alt fra kontrollrutiner på grensen til «hverdagsrasisme», eller å hevde at fravær fra ett bestemt kurs i regi av Antirasistisk Senter er et tegn på politisk svikt. 

At folkevalgte ikke flokker seg til kurs arrangert av ideologisk engasjerte aktører, betyr ikke at de mangler forståelse for likeverd og menneskerettigheter – det kan like gjerne være uttrykk for dømmekraft. 

Hvis våre politikere faktisk sto uten begrep om diskriminering og rettigheter, ville det vært grunn til bekymring. Men det gjør de ikke. I stedet er disse verdiene allerede godt forankret i det norske politiske landskapet, gjennom lover, handlingsplaner og institusjoner. 

Skandinavia i verdenstoppen på toleranse

Ifølge World Values Survey er nordmenn blant de mest tolerante i verden. Vi er villige til å ha naboer av annen etnisk bakgrunn, religion eller livssyn. Også Pew Research Center bekrefter dette bildet: Skandinavia er blant verdens minst rasistiske regioner. 

Det er lysår mellom Norge og land mange innvandrere kommer fra, som Pakistan og India, der kastesystemet fortsatt praktiseres, eller Somalia, der klanlojalitet ofte trumfer likestilling. 

Ærlighet gir resultater - ikke polarisering

Norge er ikke perfekt. Men å påstå at vi lever i et rasistisk system, er å forvrenge virkeligheten og undergrave tilliten til velferdsstaten. Det er også en hån mot de mange innvandrere som har brukt mulighetene Norge gir, og lykkes – uten å rope om rasisme. 

Bygg broer – ikke grøfter

Vi trenger en ærlig samtale. Ja, med utestemme – men også med innestemme. For utestemmen alene skaper ofte bare støy. Innestemmen – den som viser nyanser, selvkritikk og respekt – kan bygge broer. Og det er bare slik vi kan bekjempe rasisme, uansett hvor den kommer fra.

Aktuelt på forskersonen:

Opioider mot akutt sterk smerte er trygt og helt nødvendig

Løfterik behandling av long covid uten bevis