Førsteamanuensis og filmskaper Frode Søbstad er også fridykker som jakter på søppel i Oslofjorden. Med kameraet under vann dokumenterer han den menneskelige påvirkningen og de katastrofale konsekvensene.

Oslofjorden: Her finner vi ikke fisk og liv, men søppel

POPULÆRVITENSKAP: Da jeg begynte å analysere filmmaterialet, ble jeg slått av hvor brutalt det hele er, selve prosessen, men også hvor preget landskapet er av menneskelig påvirkning.

Frode Søbstad
Frode Søbstad Førsteamanuensis ved avdeling for kunst, design og media, Kristiania
Publisert

Å dykke ned i havdypet med bare pusten som verktøy gjør noe med kroppen, psyken og tiden. Sekunder føles som minutter, inntrykkene er sterke, det mentale fokuset enda sterkere, alt annet blir mer eller mindre visket bort. Jeg er til stede.

Oslofjorden var en gang den mest artsrike fjorden i Norge. Her levde mengder av hvaler, seler, fisk og planter. Vi høstet av fjordens rikdom, men sakte, men sikkert har vi ødelagt den. Allerede i 1906 ble det rapportert om minkende torskebestander, fiskeriene flyttet seg lenger innover eller utover i fjorden. 

I dag er torsken nesten helt borte – så få at forskere sliter med å samle nok data til å studere arten. De få som er igjen, ser utmagrede og slitne ut. I Bunnefjorden er det bunnområder uten oksygen, det som faller på bunn råtner ikke, det blir et nytt lag, samme prosess som skjer på toppen av Mount Everest. Mens andre deler av fjorden er blitt til marine ørkener. 

Da jeg begynte å analysere filmmaterialet, ble jeg slått av hvor brutalt det hele er, selve prosessen, men også hvor preget landskapet er av menneskelig påvirkning

Hvordan havnet vi her? Det er en cocktail av overfiske, gjødsling fra landbruk, kloakkutslipp og nedbygging av strandsonen og sjøen. Og ikke minst har vi brukt havet som søppelplass. Tonnevis har blitt – og blir fortsatt – kastet rett i fjorden, i vårt eget nærmiljø.

Finner ikke liv i fjorden 

Jeg har alltid elsket vannet. Som 20-åring jobbet jeg på sjøen, hver sommer putrer jeg av gårde med min 40 år gamle snekke. Dykkermaska er alltid med. For noen år siden fikk jeg et fridykkerkurs i bursdagsgave – og ble frelst. Nå er jeg i sjøen så ofte jeg kan, sommer som vinter.

Fridykking er en unik opplevelse. Inntrykkene er sterke, hvert dykk åpner et nytt, spennende landskap. Man glir nærmest i ett med omgivelsene.

Mens fridykkere andre steder i landet ser etter liv, er situasjonen annerledes i Oslofjorden. Her finner vi ikke fisk og liv, men søppel. Mengder.

Jakter på søppel 

Mest lest

Hva skjer med søppel som ender i havet? Det brytes ned og blir til mikroplast. Sammen med en gjeng fridykkere jakter jeg og plukker søppel året rundt, og vi finner tonnevis.

Denne jakten etter søppel var utgangs punktet for forskningsprosjektet One Breath – One Sea. Sammen med kolleger i forskergruppen ECOsystem ved Kristianias avdeling for kunst, design og medier, undersøker vi tilstanden i Oslofjorden.

Prosjektet er tverrfaglig, i skjæringspunktet mellom kunstnerisk forskning, teknologi og grunnforskning. Fagfolk fra film, VFX (spesialeffekter), 3D, scenekunst og biologer er med i gruppen. 

I prosjektet undersøker vi hvordan kunst, teknologi og biologi kan bidra med ny kunnskap. Vi ser allerede fruktene av det tverrfaglige samarbeidet.

Havbiologene jobber med konkrete tiltak, som å sette ut taretau for deretter å måle eventuelle endringer i faunaen. Slik kan vi visuelt dokumentere det som skjer i havet. Vi vil tolke de eventuelle endringene.

Et annet moment vi ønsker å se på, er hvordan havet kan påvirke oss mentalt. Hvis tiltak fungerer, hva kan det si for å redde miljøet på andre felt?

Filmer hele prosessen 

Hver gang jeg plukker søppel, filmer jeg prosessen. Vi finner alt: bildekk, plastposer, batterier, sparkesykler, båter og møbler. Å dykke ned til 10 meter og løfte opp et bildekk til overflaten er fysisk krevende. Sikten er ofte dårlig, noen ganger må vi strekke ut en arm for å sikre at vi ikke krasjer i bunn.

Da jeg begynte å analysere filmmaterialet, ble jeg slått av hvor brutalt det hele er, selve prosessen, men også hvor preget landskapet er av menneskelig påvirkning. Jeg bestemte meg for å gå mer inn i materien.

Om prosjektet

One Breath – One Sea består av flere prosjekter. Hvert prosjekt er selvstendig, men sammen er ambisjonen å presentere en utstilling i samarbeid med en av de store kulturinstitusjonene.

Prosjektene:

  • En kunstnerisk utforskende visuell reise om søppel (rydding) under vann.
  • Utvikle en fjernstyrt undervannsdrone der publikum kan styre dronen i sanntid, en form for interaktiv oppdagelse. 
  • Biologene vi samarbeider med har satt i gang forsøk med å plassere ut taretau, som skal legge til rette for å skape liv i havet. Kan vi på den måten få tilbake liv i fjorden? Ved hjelp av DNAtester av vann kan vi måle hvilke organismer som oppholder seg i et område. Dette skal analyseres med film og datanalyser. Biologer analy ser vannprøver mens vi dokumenterer. 
  • Et essay: Ørkener er fascinerende, både over og under vann. Finnes det noe liv? Er det noen små dyr som gjemmer seg i mudderet? En ørken er aldri fullstendig uten liv. 
  • Stopmotion animasjon: I stopmotion-animasjon beveger vi objektene 12 ganger i sekundet. En film på 1 minutt betyr 720 dykk. Er det mulig? Det skal vi finne ut av.

Referanser:

Aktuelt på forskersonen:

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne artikkelen. Eller spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om et viktig tema vi bør dekke?

meninger søppel populærvitenskap samfunn forurensning
Mer populærvitenskap fra Forskersonen:
Siste nyheter fra forskning.no

Fra forsiden

Ledige stillinger

Vis alle stillinger

Powered by Labrador CMS