Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I et debattinnlegg skriver professor emerita Ragnfrid Kogstad at de fleste underliggende risikogener forbundet med bipolar lidelse fortsatt er ukjente. Dette til tross for at forskere har identifisert flere tilknyttede genetiske områder.

Hun kritiserer med rette den biomedisinske tenkningen i psykiatrien, som preges av en undervurdering av det kontekstuelle feltet - som psykososiale faktorer, undertrykkelse og fattigdom.

Vedvarende kritisk praksis

Etter mitt syn er Kogstads advarsel om de etiske følgene av våre kunnskapsmessige posisjoner en viktig påminnelse om å besinne oss; om å innta en kritisk distanse til det menneskesynet som forfektes gjennom et biomedisinsk perspektiv.

Et overdrevet fokus på genetiske og kausale modeller, begrenser med andre ord mer helhetlige og ikke-vestlige tilnærminger til menneskelivets kompleksitet.

Det er viktig å være klar over at måtene vår kunnskap tilegnes og formes på ikke er nøytrale, men snarere er ladet og legger føringer på hvilke forklaringsmodeller og perspektiver som gis legitimitet, og hva som befinner seg i periferien.

Dette fordrer en kritisk holdning til kunnskapsproduksjonen, hvor man tar høyde for hvordan vitenskapelige perspektiver er forankret i bredere ideologiske og maktpolitiske strukturer og logikker.

En slik kritisk holdning er avgjørende for å opprettholde en etisk forsvarlig praksis som ikke reduserer menneskelivets radikale ubestemmelighet til et spørsmål om genetisk bestemt skjebne eller hjernehelse. En forsvarlig etisk praksis må inkorporere strukturelle, kulturelle og systemiske dimensjoner ved psykisk uhelse og lidelse, men unngå faglig skråsikkerhet.

Tvang forkledd som omsorg

Et relativt nylig eksempel som poengterer viktigheten av å opprettholde en kritisk praksis, er Stortingets lovendringer i helseloven, som innebærer å senke terskelen for tvangsbruk i psykiatrien.

Slike endringer og holdninger vekker vesentlige spørsmål, om tvangens etiske og kunnskapsmessige legitimitet, samt konsekvensene ved å benytte inngripende makt når mennesker befinner seg i livssammenbrudd.

Spørsmålet er om tvang kan være et middel for reell tilfriskning, eller om det i realiteten forsterker fremmedgjøring, utrygghet og lidelse.

Tvang er en farlig vei, slik jeg ser det. Først og fremst fordi det frarøver menneskets autonomi, mulighet til å eie sitt liv; å ta egne avgjørelser og stå til ansvar på godt og vondt. Også fordi denne lovendringen avpolitiserer lidelse og dermed overser muligheten for å tone inn på samfunnsmessige og systemiske årsaker til dødelig fortvilelse, håpløshet, fremmedgjøring og utrygghet.

I stedet reduseres lidelsen til et individuelt avvik, et medisinsk kasus. Og da lister tvangen seg skremmende nær, forkledd som omsorg. Poenget mitt er at vi bør utvise aktpågivenhet og årvåkenhet overfor denne lovendringen, som inngår i en større strategi: å verne om psykiatriens maktposisjon.

Subtile former for kolonialitet

Her kan også det som i dekoloniale teorier kalles for kolonialitet av makt og kolonialitet av livet, kaste lys over tematikken. Dette beskriver hvordan koloniale strukturer fortsetter å eksistere gjennom globale maktforhold, som blant annet organiserer og rangerer kunnskapsproduksjoner i et hierarkisk system.

Kolonialitet av makt viser til hvordan kontroll videreføres gjennom et bestemt kunnskapssyn og hierarkisk rammeverk, hvor vestlig kunnskapsproduksjon gjøres til det gjeldende og legitime. Det vestlige modernitetsprosjektet etablerte ikke kun politiske og økonomiske hierarkier, men også et kunnskapshierarki, der vestlig rasjonalitet heves over ikke-vestlige kunnskaps- og livstradisjoner.

På denne måten opprettholdes den koloniale ordenen gjennom formasjon av kunnskaps- og makthierarkier og konstellasjoner, hvor ikke-vestlige filosofier og kosmologier reduserer til mytologi og folklore, mens europeiske filosofiske og intellektuelle tradisjoner tildeles status som universelt gyldige.

Slike prosesser og ideologier har en stor betydning innenfor humaniora og samfunnsvitenskap, der epistemisk vold (et systematisk fravær og undertrykkelse av alternative kunnskapssyn og kunnskapstradisjoner) viderefører, sågar forsterker, det kolonialistiske prosjektet.

Dekolonialisering av vestlig kunnskapssyn

Etter mitt syn har det overnevnte også en overføringsverdi til psykiatriens enevelde, om hvordan vestlige modeller for mental helse og behandlingsprosedyrer inntar en urokkelig posisjon (naturalisering), der psykologisk smerte, eller livssmerte og lidelse, forklares ut fra reduksjonistiske, medisinske og diagnostiske kategoriseringer.

Det er allment kjent hvordan den biomedisinske psykiatrien, og for øvrig vestlig psykologi, lenge har nedvurdert spirituelle, åndelige, religiøse og kosmologiske faktorer som gyldige i forståelsen av psykisk smerte og psykisk velvære.

Det innebærer en delegitimering av ikke-vestlige perspektiver og innfallsvinkler på psykisk (u)helse. Dette er en videreføring av kolonial logikk, der vestlige definisjoner på normalitet og avvik blir universelt gyldige parametere.

I et samfunn preget av stadig mer kulturelt mangfold, hvor nettopp menneskelig kompleksitet settes i relieff, er en sentral utfordring å stimulere til dekolonialisering av kunnskapssyn, hvor vi eliminerer kunnskapsmessige totaliseringer og (makt)hierarkier og snarere fostrer pluralisme. Altså, å anerkjenne et mangfold av gyldige og legitime perspektiver på helse, liv, smerte og helbredelse/tilfriskning.

En slik etisk, kunnskapsmessig og politisk nytenkning, som bygger på respekt for individets handlingsrom og uendelige rikdom, er for lengt overmoden.

Aktuelt fra forskersonen:

Hva er det som holder universet sammen?

Det er på tide å gjøre tiden verdiløs og ubrukelig igjen