Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Nordisk ministerråds forsøk på å inkludere bærekraft i kostrådene ble skutt ned av både den norske og svenske regjeringen for et par år siden. Også andre internasjonale og nasjonale initiativ har blitt gjenstand for heftig debatt, og endt opp med å ha begrenset virkning.

Hvorfor? Det spørsmålet tok jeg og en gruppe kolleger fra ulike fagfelt nylig for oss i en artikkel. Vi konkluderte med at det ikke handler om vitenskapelig uenighet, men tre ganske andre ting.

Målkonflikter

Alle løsninger har et problem, pleier en kollega å si. Norsk landbrukspolitikk har fire overordnede mål: matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp av klimagasser. 

Det er i praksis noen spenninger mellom disse målene – for eksempel mellom økt produksjon av mat og reduksjon av klimautslipp, for å ta den mest åpenbare. 

Om du legger til målene i helse-, miljø- og handels-politikken ser man mange flere eksempler på reelle målkonflikter i politikken som påvirker matsystemet.

Disse målkonfliktene dreier seg i stor grad om matsystemets materielle grunnlag, om natur og kulturlandskap, ressursbruk, produksjon og utslipp. Slike ting kan måles og mange vitenskapsbaserte indikatorrammeverk og modeller er laget for å måle og styre matsystem, men basert på hvilken vitenskap?

Vitenskaper

Forskere er uenige og takk og lov for det. Variasjon i innfallsvinkler og metoder driver kunnskapen videre i alle fag – og ulike fag ser forskjellige ting. Det har vært et par forsøk på å lage et slags FN vitenskapspanel om mat, slik man har for klima og natur, men de har enten ikke kommet ut av hoppkanten eller landet på kulen. 

Noe av utfordringen med slike alt-henger-sammen-med-alt felt som forskning på matsystem er å få med hele bredden av relevante faglige perspektiv.

Noen fagfelt har hatt stor definisjonsmakt på feltet, særlig miljøvitenskap og ernæringsvitenskap. For eksempel i Eat-Lancet kommisjonens rapport hvor planetens tålegrenser rammeverket fra Johan Rockström og medarbeidere ble kombinert med ernæringskunnskap for å lage deres planetarisk helse-diett. 

Forskere fra andre felt har påpekt blindsoner i en del av rammeverkene som er publisert. Paradoksalt nok har landbruksfagene som har lagt grunnlaget for den formidable produktivitetsveksten verden har sett de siste 70 årene kommet i bakgrunnen eller fått mest oppmerksomhet for denne landbruksutviklingens negative konsekvenser.

Samfunnsvitenskapelige perspektiv på makt og fordelingsspørsmål i matsystemet har heller ikke fått den oppmerksomheten som behøves for å forstå hvordan omleggingen kan gjøres på en måte som er rettferdig og politisk holdbar i lengden. 

Målkonflikter gjenspeiler ofte interessemotsetninger i matsystemet og forskere som Jennifer Clapp har gjennom sitt engasjement i FAO kommisjon for matsikkerhet løftet spørsmål om markedskonsentrasjon i verdikjeden fra såfrø til dagligvarehandel og alle ledd imellom. 

Også andre humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag har viktige perspektiv å bringe til torgs. Man må ikke minst ha med fag som forsøker å forstå hvordan mennesker tar valg om målet er å endre så grunnleggende ting som hva vi spiser.

Makt og kulturkrig

Matvalgene våre er først og fremst styrt av følelser mens de rasjonelle vurderingene skjer i andre omgang. Psykologene Paul Rozin og Jonathan Haidts forskning har vist hvor tett sammenflettet mat og identitet er. Hva du tenker (føler) om mattema som GMO, veganisme eller ultraprosessert mat henger sammen med gruppeidentiteten din. 

Tradisjonelle kulturforskjeller mellom by og land har fått følge av mange andre identiteter og kulturelle markører. Influenserne er en ny aktørgruppe og de sosiale medienes algoritmer løfter frem de mest kategoriske stemmene enten det dreier seg om kjøtt, pløying eller prosessering. 

Er du en ung mann som lytter til Wolfgang Wees podcast er det ikke usannsynlig at du er mer enn gjennomsnittlig opptatt av mettet fett og proteiner – samt en del andre relaterte kulturkriger.

Alt på bordet

De tre årsakene til uenighet spenner altså fra reelle interessekonflikter til mer eller mindre oppkonstruerte forskjeller. Når forskningsrapporter anbefaler tiltak for å oppnå et globalt mål (som å bremse klimaendringene) gjennom lokale tiltak (som å redusere produksjon av rødt kjøtt), slår alle nivåene av årsaker til uenighet inn. 

Husdyrhold som er både levebrød og kulturbærer i lokalsamfunn blir da bedt om å ta byrden for et globalt gode. Da er det viktig at det både er åpenhet om premissene for kunnskapsgrunnlaget og at politikken har en plan for rettferdig omstilling.

Det er bra at matdebatten nå forgår på alle arenaer fra lunsjbord til regjeringskontor. Med mer fakta og ulike perspektiv på bordet blir det forhåpentligvis mer forståelse og mindre polarisering i denne viktige debatten.

Aktuelt fra forskersonen:

Vi vet ikke alltid hva slags fisk vi spiser

Vi trenger et ikke-vestlig og mang­foldig syn på psykisk helse