Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

To innlegg fra henholdsvis Falstadsenteret og HL-senteret viser igjen hvordan ledende aktører med mandat til å forvalte kunnskap om folkemord og menneskerettigheter rammer inn overgrepene mot palestinerne på en inadekvat måte.

Plikt til å forebygge og forhindre folkemord

Heiret og Lenz ved HL-senteret hevder følgende, som vi finner foruroligende kunnskapsløst om folkemordkonvensjonen: 

«I juridisk forstand vil et folkemord kun kunne påvises når en internasjonal domstol har behandlet en sak. […] Dermed er det vanskelig å oppfylle Folkemordkonvensjonens ambisjon om også å forebygge og å hindre overgrep mot sivilbefolkningen.»

Et sentralt poeng ved konvensjonen er nettopp at medlemslandenes forpliktelser til å forhindre et folkemord trer i kraft før det er fullbyrdet og før det foreligger en rettskraftig dom. 

Plikten til å gjøre det man med rimelighet kan gjøre for å forebygge og hindre folkemord er ikke en «ambisjon», men en traktatrettslig forpliktelse nedfelt i Folkemordkonvensjonen artikkel 1.

Forpliktelsen inntreffer fra og med det tidspunktet det foreligger alvorlig risiko for en folkemordhandling (artikkel 2). Det er de faktiske forhold som er avgjørende for handlingsplikten, ikke en internasjonal rettsavgjørelse. 

Men i tilfellet Gaza foreligger det til overmål tre rettsavgjørelser i 2024 fra FNs internasjonale domstol (ICJ), som alle slår fast i bindende avgjørelser at det foreligger «a real and imminent risk» for folkemord. 

Siden den første kjennelsen i januar 2024, har Norge og andre medlemsland vært forpliktet til å forhindre og forebygge folkemord i Gaza.

Unnlatelse og taushet om Israels overgrep mot palestinerne 

Det er skremmende at Norges sentrale institusjon for folkemordstudier ikke har forstått Norges og egen handlingsplikt – eller at den inntraff for halvannet år siden! Om dette er årsaken til at HL-senteret så langt har vært tause om handlingsplikten og hva den innebærer, er det sjokkerende. 

Imidlertid passer dette inn i et mønster der HL-senteret i hovedsak har valgt en unnlatende taushet om overgrepene mot palestinere, og der Israels massedrap og planer om fordrivelse settes opp mot og de-kontektualiseres av et søkelys på antisemittisme. 

Siden handlingsplikten ble utløst, finner vi få eksempler på at overgrepene mot palestinere har vært hovedsak i senterets formidling.

Det er selvsagt ingen som ber Heiret og Lenz om å «sette en gruppes lidelse opp mot en annen». Dette fremstår som et stråmannsargument, all den tid det er HL-senteret selv som systematisk har satt krigsforbrytelsene mot palestinerne opp mot antisemittisme. 

«Begge sider»

Å «belyse saken fra flere sider» er imidlertid et problematisk ordvalg i møte med fenomener som grove krigsforbrytelser, antisemittisme, systematisk dehumanisering, eller risiko for folkemord. 

Er det HL-senterets oppgave å utvise «both-side-ism» når en internasjonal domstol, andre FN-organer, FNs spesialrapportør, Amnesty International og en lang rekke folkemordforskere og eksperter på internasjonal rett lenge har advart mot eller konkludert med folkemord i Gaza? Det er svært alvorlig om det er slik senteret velger å forvalte kunnskapsarven fra Holocaust.

For øvrig ble ikke en eneste person formelt ble funnet skyldig i folkemord ved en internasjonal domstol etter 1945, fordi denne forbrytelseskategorien ikke ble tatt inn i domstolens vedtekter. Handlingene ble i stedet pådømt som krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. 

Det betyr selvsagt ikke at det ikke er berettiget – ut fra en substansiell vurdering – å karakterisere Nazi-Tysklands handlinger som nettopp «folkemord».

Flere er kritiske

Det er ikke bare vi som stiller kritiske spørsmål om Holocaustsentrenes unnvikelser overfor Gaza. Et nylig eksempel er professor i holocaust- og folkemordstudier Omer Bartov i New York Times den 15. juli. 

Bartov har bodd halve livet i Israel og tjenestegjorde i IDF før han ble forsker. Han hevder at stillheten fra Holocaustinstitusjonene «has made a mockery of the slogan «Never again», transforming its meaning from an assertion of resistance to inhumanity wherever it is perpetrated to an excuse, an apology, indeed, even a carte blanche for destroying others by invoking one’s own past victimhood». 

Han mener fornektelsen av folkemordet gjør stor skade og er en trussel mot «the very foundations of the moral order on which we all depend». Vi deler hans syn fullt ut. Det gjør også andre ledende holocaust- og folkemordforskere som Amos Goldberg og Raz Segal, begge israelske.

«Tonen i debatten»

Innlegget fra Skogvold og Hjort fra Falstadsenteret er nok et eksempel på debattanter som er mer opptatt av «tonen i debatten» enn substans. Det er uklart hva de ønsker å oppnå, da de primært fremmer udokumenterte påstander om at innlegget skrevet av Farhan Shah undergraver vår evne «til å håndtere uenighet uten at selve rommet for dialog kollapser». 

Hvilke dialoger har «kollapset», for hvem, og av hvilke årsaker? Og hvorfor forholder ikke Skogvold og Hjort seg til innholdet i Shahs innlegg?

Skogvold og Hjort antar at debatten handler om begrepsbruk. Det gjør den ikke, og det er ingenting i Shahs innlegg som bør tolkes slik. Kritikken mot HL-senteret handler om at de har utvist en merkbar stillhet og unnlatende holdning etter at handlingsplikten til å forhindre folkemord ble utløst. 

Bruken av ordet «folkemord» har ikke sin opprinnelse i en abstrakt og teoretisk begrepsdiskusjon, som Skogvold og Hjort hevder - den er forankret i en traktatsfestet plikt til å forebygge folkemord, som ble aktivert for halvannet år siden.

Og det er dette som er kjernen i debatten, som ingen av de to debattinnleggene sier noe substansielt om: 

• Hvordan mener HL-senteret og Falstadsenteret at Norge bør forvalte denne handlingsplikten? 
• Hvilket ansvar påligger norske myndigheter og offentlige institusjoner? 
• Hvilket ansvar har Norges regjering gjennom investeringene i Oljefondet? 
• Hvilket ansvar påligger de syv offentlig finansiserte freds- og menneskerettighetssentrene i Norge, som inkluderer HL-senteret og Falstadsenteret?

Vi er mange som har stilt disse spørsmålene, og vi venter fremdeles på svar.

Innlegget er signert av følgende 11 forskere, studenter og aktivister:

• Hege Hermansen, professor, OsloMet
• Terje Einarsen, professor, Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen
• Rasha Abdallah, Palestinaaktivist og medlem av UIA (Universitetet i Agder) for Palestine
• Aman Dip Singh, psykolog, spesialisering i psykoanalytisk psykoterapi
• Farhan Shah, filosof, Ph.D., og foredragsholder
• Kari Kvernberg Dajani, lektor
• Marthe Valle, sykepleier
• Gada Azam, statsviter og menneskerettighetsaktivist
• Mariam Dajani, medisinstudent ved UiO
• Frida Zalissa Arnesen Koanda, psykolog
• Pål Nygaard, førsteamanuensis Handelshøyskolen BI og medlem av Historikere for Palestina

Aktuelt på forskersonen:

Hva er forskjellen på en hetebølge på land og en hetebølge i havet?

Her er tre veier for å styrke forskningsformidlingen