Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Et tydelig eksempel er forsiden på forskerforum.no fredag 4. juli. Her stod Farhan Shahs innlegg «Hvordan har HL-senteret tenkt å gjenreise seg etter Israels folkemord på palestinske liv?» side om side med Louise Khan og Ester Nafstads innlegg «Folkemordet er et presist juridisk begrep – ikke et politisk slagord». 

Begge er svar til HL-senterets direktør Jan Heiret, som med henvisning til forskningen på feltet uttaler at det sannsynligvis foregår et folkemord på Gazastripen.

Disse to innleggene illustrerer en dypere utfordring: Evnen til å håndtere uenighet uten at selve rommet for dialog kollapser. 

For samtidig som israelske gisler etter terrorangrepet 7. oktober for halvannet år siden fortsatt sitter i fangenskap, og samtidig som sivile blir drept på Gaza, internasjonal rett brytes, og humanitær bistand hindres – forskyves oppmerksomheten vår til begreper, definisjoner og motiver.

Et paradoks vi lever med

Å diskutere hvorvidt noe er et folkemord, eller hvilke begreper som er mer og mindre juridisk presise, er en legitim og nødvendig diskusjon, som også vi deltar i. Men vår rolle, som et freds- og menneskerettighetssenter, favner bredere. 

Vi skal bidra til demokratisk motstandskraft, og til empatisk lyttende, kunnskapsbaserte og kunnskapssøkende samtaler om vår felles historie og samtid.

Forvaltning av kunnskap om historisk massevold begått i Norge, fra den tyske okkupasjonen og holocaust til terroren 22. juli, står i kjernen av vår virksomhet. Samtidig brytes menneskerettighetene daglig over store deler av verden, og sivile – barn, kvinner og menn – blir drept i krig og under folkemord.

Dette er en virkelighet vi lever i, og et paradoks vi lever med.

Da må vi insistere på at rommet vi skaper for samtale skal være så åpent som mulig, og at vi hjelper hverandre med å holde fast ved menneskeverdet til de sivile ofrene i konfliktene.

Vår egen medmenneskelighet skyves til side hvis vi bruker all tid på begrepsdiskusjon.

Rommet for offentlig samtale skal ha plass til paradokser og motsetninger. Det skal ha plass til ulike stemmer, uenighet, kompleksitet og tvetydighet. Det skal ha plass til meningsutveksling og kunnskapsformidling, også når temaene er vanskelige, kontroversielle eller vekker sterke følelser.

Når samfunnsdebatten blir mer polarisert, krymper rom som dette. Vi blir mer opptatt av å fremme egne synspunkter enn å lytte til hva andre sier. Vi ser med mistro til og mistolker andres ytringer. Plassen vi trenger til nyanser og ulike perspektiver blir mindre.

Vi trenger å høre historiene

Det er vår felles oppgave å stå imot. Vi må gjøre hva vi kan for å holde rommet åpent. Dette er viktigere enn noen gang når tilliten mellom grupper svekkes og samtaleklimaet blir hardere.

Det er forstemmende å se en offentlig samtale der sympati for israelske ofre gjør det umulig å ta inn over seg de ufattelige menneskelige lidelsene på palestinsk side, og der sympati for palestinerne gjør det umulig å anerkjenne traumene som israelerne lever med.

Vi trenger å høre historiene om gislene som ble tatt 7. oktober 2023. Vi trenger å høre historiene om ungdommene som ble drept, lemlestet og kidnappet fra festivalen de deltok på, og historiene om israelerne som lever i frykt for nye angrep. Vi trenger å høre historiene om israelerne som protesterer mot sitt eget lands krigføring.

Vi trenger å høre historiene om palestinerne som har levd under okkupasjon i generasjoner. Vi trenger å høre historiene om den interne fordrivelsen på Gaza-stripen etter 7. oktober 2023, og historiene om uskyldige mennesker som blir skutt og drept i matkø. Vi trenger å høre historiene om palestinerne som protesterer mot Hamas sitt terrorregime.

Vi trenger å høre historiene om de mange forsøkene på fredelig sameksistens mellom israelere og palestinere, forsøk som nå er satt langt tilbake, og kanskje umuliggjort for generasjoner fremover.