Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

En ny studie fra UiT, publisert i Frontiers in Communication, stiller en treffende og ubehagelig diagnose. Forskningsformidling ender ofte opp som ulønnet ekstraarbeid. Forskerne bak studien har helt rett i sin analyse, men løsningen er ikke bare mer administrativ støtte. Løsningen er et akademisk lederskap som løfter formidling fra å være en individuell byrde til å bli universitetets institusjonelle drivkraft.

I en fersk vitenskapelig artikkel legger ph.d.-stipendiat Bente Evjen Schøning og hennes kolleger ved UiT – Norges arktiske universitet et solid grunnlag for en debatt vi må ta. Deres funn er både gjenkjennelige og nedslående. 

Som en forsker som formidler, drives også jeg av en sterk, selvpålagt pliktfølelse og et personlig ønske om å bidra. Vi gjør som forfatterne presist formulerer det i sin kronikk på Forskersonen, «på tross av institusjonen de jobber for».

Dette skyldes et system som svikter. Forskerne i studien rapporterer om en virkelighet der formidlingens CV ikke kan konkurrere med det som til nå har vært akademias harde valuta; publiseringspoeng. 

De vet ikke hvor de skal henvende seg for å få hjelp, eller i verste fall blir avvist av et uklart støtteapparat. Resultatet er at verdifull kunnskap, som kunne bidratt til å oppfylle universitetenes samfunnsoppdrag, forblir gjemt i vitenskapelige tidsskrifter.

Som jurist mangler jeg Schønings helsefaglige bakgrunn, men jeg kan likevel slutte meg til diagnosen. For å behandle denne tilstanden må vi se forbi symptomene (usikre forskere og et fragmentert støtteapparat) og gå til roten av problemet.

Svaret er akademisk lederskap, ikke bare administrasjon

Studien avdekker en dypere og strukturell utfordring. Jeg tror ikke vi mangler kommunikasjonsrådgivere. Jeg tror vi trenger et lederskap som tar tak i systemet, og sikrer strategisk forankring av formidling. 

Så lenge formidling behandles som en administrativ støttefunksjon, og ikke en akademisk kjerneaktivitet på linje med forskning og undervisning, vil den alltid tape i møte med akademias gamle meritteringssystemer.

UiT tar nå det strategiske grepet å dedikere ansvaret for formidling i toppledelsen. Dette er sterkt signal og et konkret uttrykk UiT sin visjon om å være en drivkraft. For at et slikt grep skal lykkes, kan det ikke bare handle om en ny tittel i et organisasjonskart. Det krever et lederskap med et tydelig akademisk mandat. En brobygger til fagmiljøene som kan lede an i arbeidet med å endre selve systemet og ta i bruk en helhetlig verktøykasse for kulturendring.

En verktøykasse for en ny virkelighet

Vi må altså bevege oss fra pliktløp til drivkraft. Vi må bygge et økosystem i takt med endringene som allerede skjer i forskningsverdenen. Dette krever modig og samtidig handling på tre fronter:

1. Formidling må anerkjennes. Dette krever en formell meritteringsordning for formidling. Dette er ikke et radikalt ønske, men en logisk konsekvens av at tellekantsystemet er under press. Når den gamle «harde valutaen» med publiseringspoeng får mindre betydning, må vi definere hva som skal verdsettes i stedet. 

Her har vi en gyllen mulighet til å løfte frem formidling. Dette er også helt i tråd med den internasjonale CoARA-avtalen (Coalition for Advancing Research Assessment), som UiT har sluttet seg til. Avtalen forplikter UiT til å verdsette et bredere spekter av akademiske bidrag.

2. Formidling må forstås som et strategisk verktøy. Formidling er ikke lenger bare en plikt, formidling har blitt en forutsetning for å lykkes. I kampen om eksterne midler fra Forskningsrådet og EU, vektlegges planer for «impact» og samfunnsnytte stadig mer. 

Dermed endres en god formidlingsstrategi fra pynt på søknaden til en avgjørende komponent for finansiering. Et proaktivt lederskap må bygge systemer som hjelper forskerne å utvikle slike vinnerstrategier fra dag én.

3. Formidling krever tid, ressurser og kompetanse. Formidling må synliggjøres og legitimeres i arbeidsplanene. Da flyttes aktiviteten fra kveldstid til arbeidstid. Universitetene bør etablere «såkornfond» for nødvendig frikjøp og produksjonskostnader. 

Formidling må være en del av et helhetlig og forutsigbart kompetanseløp. Kompetanse i mediehåndtering, visuell kommunikasjon, og ytringskultur må gjøres tilgjengelig og bli en del av karrieren, fra ph.d.-nivå til topplederprogram.

Fra pliktløp til drivkraft i nord

Både jeg og Schøning arbeider for UiT Norges arktiske universitet, som har en visjon om å være en «drivkraft i nord» (Eallju). For oss er formidling særlig viktig. 

Vårt universitets kunnskap om Arktis, hav, klima og urfolk er ikke bare til for internasjonale tidsskrifter. Kunnskapen er for lokale samfunn i Finnmark, regional forvaltning i Tromsø, det samiske parlamentet og nasjonale myndigheter i Oslo. Å sikre at denne kunnskapen når ut, er ikke en tilleggsoppgave. 

Formidlingen er selve kjernen i vår samfunnskontrakt.

Forpliktelsen krever et romslig formidlingsbegrep. Formidling må romme alt fra den brede vitenskapsfestivalen som skaper begeistring hos barn og unge, til den spissede «Policy Brief» som gir kunnskapsgrunnlag til en statsråd, og til borgerforskningsprosjektet der vi skaper ny kunnskap i fellesskap med dem det gjelder.

Schøning og hennes kolleger har gitt oss en verdifull påminnelse og en klar utfordring. Svaret er å bygge den institusjonelle ryggraden og det systemet som gjør formidling integrert, anerkjent og feiret i og av akademia. En ryggrad som også ivaretar forskernes frihet til å ytre seg, i tråd med Kierulfutvalgets anbefalinger om å styrke den akademiske ytringsfriheten. Det krever et nytt og modig akademisk lederskap.

Aktuelt fra forskersonen:

Når skrev du sist en tekst som ingen andre skulle lese?

Norge risikerer å skusle bort posisjonen som ledende på havforskning