Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) bærer ansvaret i Norge for å bevare minnet om Holocaust og for å ivareta livssynsminoritetenes vilkår og rettigheter. 

Når de velger talende taushet og en tafatt holdning fremfor tydelighet i møte med det som utspiller seg i Gaza, reiser det seg fundamentale spørsmål om hvorvidt institusjonen yter sitt samfunnsmessige og faglig kritiske mandat rettferdighet. 

les også:

HL-senteret: Sannsynlig at det foregår folkemord i Gaza

Hvordan kan det ha seg at dette senteret, som er tuftet på visjonen om «aldri igjen», ser seg fornøyd med å være øredøvende stille overfor en systematisk eliminering av sivile liv?

Skolebokeksempel på ansvarsfraskrivelse

HL-senterets nylige uttalelse om at det sannsynligvis er snakk om et folkemord, fremsettes etter 21 måneder med en systematisk ødeleggelse og dehumanisering av sivile liv uten sidestykke i vår tid, avslører en faglig og etisk krise i ordets opprinnelige forstand. 

Den passiviteten og blaserte holdningen som har preget senteret, tyder på en prosess hvor det etiske ansvaret overføres til andre. Senteret stiller seg avventende, til at andre aktører - det være seg politiske partier, internasjonale menneskerettighetsorganer eller fagforeninger - skal ta det første skrittet henimot eksplisitt fordømmelse. 

Dette er et skolebokeksempel på en ansvarsfraskrivelse hvor den etiske funksjonen delegeres til andre aktører, slik at organisasjonen kan unngå den angsten og det ubehaget som følger med et tydelig moralsk lederskap og standpunkt. 

En slik «vente-og-se» holdning er ikke nøytral, for de som ynder å tro det. Det er en aktiv posisjonering som går god for maktens logikk. 

Etter vårt syn symboliserer dette intet annet enn et forfall til en infantil posisjon, hvor en venter på at «de voksne» skal ta de krevende og ubehagelige avgjørelsene mens en forskanser seg bak dem.

Kolonialistisk spøkelse

Her bør HL-senterets styre, med gode grunner, konfrontere egne blindsoner og den dypereliggende konformitetstrangen som svekker en faglig og etisk fundert dømmekraft i møte med folkemordets bestialitet.

En mer betenkelig og foruroligende dimensjon ved denne avventende holdningen som organisasjonen har gitt uttrykk for i møte med de omfattende, påførte lidelsene til den palestinske befolkningen, har å gjøre med hvordan denne posisjonen implisitt reflekterer kolonialistisk virkelighetsbeskrivelse og kunnskapssyn, som et aldri helt utdrevet spøkelse. 

Med andre ord, når HL-senterets respons på systematisk vold og menneskelig lidelse karakteriseres av «avventende nøytralitet», reproduseres et kunnskapsregime hvor vestlig, eurosentrisk posisjon fremstår som universell og objektiv, mens lidelsene og undertrykkelsen til ikke-vestlige reduseres til periferien, som ikke fordrer faglig engasjement eller en eksplisitt etisk posisjonering. 

Et faglig forfall til koloniale virkelighetsbeskrivelser, hvor visse menneskeliv utryddes i stillhet og uten moralsk indignasjon, mens andre menneskeliv bæres frem som selvfølgelige, svekker institusjonens faglige relevans og legitimitet i en tid som nettopp krever en global etisk og kritisk refleksivitet fra fagpersoner og selvstendige forskningsinstitusjoner.

Faglig og etisk fallitterklæring

Denne vegringen mot å ta et klart og tydelig standpunkt avslører etter vårt syn et paradoks. Altså, en institusjon som etter deres egne ord skal rette et kritisk søkelys på Holocaust og andre folkemord, henfaller selv til en posisjon som opprettholder, sågar konsoliderer, marginaliseringen av ikke-jødiske minoriteter og menneskeliv som lider under et folkemord. 

Denne passiviteten, eller rettere sagt, medvirkningen til å opprettholde en skjevstilling i formidlingen og dokumentasjonen av et pågående folkemord, viser tydelig hvordan de som skulle stå imot i stedet blir håndlangere for en brutal, ekspansjonistisk makt som sorterer menneskelig lidelse og deres moralske og affektive betydning etter hvor mye den betyr politisk.

Det akutte spørsmålet som reiser seg her, er følgende: Er ikke denne diskrepansen, mellom institusjonens påståtte verdier og deres faktiske tilnærming og gjennomgående valg, en faglig og etisk fallitterklæring? 

Og, som en forlengelse: Hvordan har HL-senteret tenkt å gjenreise seg i kjølvannet av Israels folkemord overfor palestinske liv?

Innlegget er signert av de følgende:

• Kari Kvernberg Dajani, lektor
• Hege Hermansen, professor ved OsloMet 
  
• Gada Azam, statsviter og menneskerettighetsaktivist
• Marthe Valle, sykepleier
• Aman Dip Singh, psykolog, spesialisering i psykoanalytisk psykoterapi
• Rasah Abdallah, Palestinaaktivist og medlem av UIA (Universitetet i Agder) for Palestine
• Mariam Dajani, medisinstudent og norsk-palestiner
• Frida Zalissa Arnesen Koanda, psykolog
• Solveig Bøe, filosof ved NTNU

(HL-senteret er tilbudt samtidig imøtegåelse, men har foreløpig valgt å ikke svare på innlegget)

Les også:

Bildene fra Gaza begraver følelsen av et mulig globalt fellesskap

Palestina-sensur kan være utkledd som bekjempelse av antisemittisme