Holocaustsenteret, som skal rette et kritisk søkelys på Holocaust og andre folkemord, henfaller selv til en posisjon som opprettholder marginaliseringen av ikke-jødiske minoriteter og menneskeliv som lider under et folkemord, skriver innsenderen.(Foto: Amir Cohen / Reuters / NTB)
Hvordan har HL-senteret tenkt å gjenreise seg etter Israels folkemord på palestinske liv?
DEBATT: Det er ironisk at en forskningsinstitusjon som vier seg til et av historiens mørkeste kapitler, synes å mangle faglig troverdighet når den samme dehumaniseringen og brutaliteten overfor uskyldige folk folder seg ut i sanntid.
FarhanShahFilosof, ph.d. og foredragsholder
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) bærer ansvaret i Norge for å bevare minnet om
Holocaust og for å ivareta livssynsminoritetenes vilkår og rettigheter.
Når de velger
talende taushet og en tafatt holdning fremfor tydelighet i møte med det som
utspiller seg i Gaza, reiser det seg fundamentale spørsmål om hvorvidt
institusjonen yter sitt samfunnsmessige og faglig kritiske mandat
rettferdighet.
Hvordan kan det ha seg at dette senteret, som er tuftet på visjonen
om «aldri igjen», ser seg fornøyd med å være øredøvende stille overfor en
systematisk eliminering av sivile liv?
Skolebokeksempel på ansvarsfraskrivelse
HL-senterets
nylige uttalelse om at det sannsynligvis er snakk om
et folkemord, fremsettes etter 21 måneder med en systematisk ødeleggelse og
dehumanisering av sivile liv uten sidestykke i vår tid, avslører en faglig og
etisk krise i ordets opprinnelige forstand.
Den passiviteten og blaserte
holdningen som har preget senteret, tyder på en prosess hvor det etiske
ansvaret overføres til andre. Senteret stiller seg avventende, til at
andre aktører - det være seg politiske partier, internasjonale
menneskerettighetsorganer eller fagforeninger - skal ta det første skrittet
henimot eksplisitt fordømmelse.
Dette er et skolebokeksempel på en
ansvarsfraskrivelse hvor den etiske funksjonen delegeres til andre aktører,
slik at organisasjonen kan unngå den angsten og det ubehaget som følger med et
tydelig moralsk lederskap og standpunkt.
En slik «vente-og-se» holdning er ikke nøytral, for de som ynder å tro det. Det er en aktiv
posisjonering som går god for maktens logikk.
Annonse
Etter vårt syn symboliserer dette
intet annet enn et forfall til en infantil posisjon, hvor en venter på at «de voksne» skal ta de krevende og ubehagelige avgjørelsene mens en
forskanser seg bak dem.
Her bør
HL-senterets styre, med gode grunner, konfrontere egne blindsoner og den dypereliggende konformitetstrangen som
svekker en faglig og etisk fundert dømmekraft i møte med folkemordets
bestialitet.
En mer
betenkelig og foruroligende dimensjon ved denne avventende holdningen som
organisasjonen har gitt uttrykk for i møte med de omfattende, påførte lidelsene
til den palestinske befolkningen, har å gjøre med hvordan denne posisjonen
implisitt reflekterer kolonialistisk virkelighetsbeskrivelse og kunnskapssyn, som et aldri
helt utdrevet spøkelse.
Med andre ord, når HL-senterets respons på systematisk
vold og menneskelig lidelse karakteriseres av «avventende
nøytralitet», reproduseres et kunnskapsregime hvor vestlig, eurosentrisk
posisjon fremstår som universell og objektiv, mens lidelsene og undertrykkelsen
til ikke-vestlige reduseres til periferien, som ikke fordrer faglig engasjement
eller en eksplisitt etisk posisjonering.
Et faglig forfall til koloniale virkelighetsbeskrivelser, hvor visse menneskeliv utryddes i stillhet og uten moralsk
indignasjon, mens andre menneskeliv bæres frem som selvfølgelige, svekker
institusjonens faglige relevans og legitimitet i en tid som nettopp krever en
global etisk og kritisk refleksivitet fra fagpersoner og selvstendige
forskningsinstitusjoner.
Faglig og etisk fallitterklæring
Denne
vegringen mot å ta et klart og tydelig standpunkt avslører etter vårt syn et paradoks.
Altså, en institusjon som etter deres egne ord skal rette et kritisk søkelys på
Holocaust og andre folkemord, henfaller selv til en posisjon som
opprettholder, sågar konsoliderer, marginaliseringen av ikke-jødiske
minoriteter og menneskeliv som lider under et folkemord.
Annonse
Denne passiviteten,
eller rettere sagt, medvirkningen til å opprettholde en skjevstilling i
formidlingen og dokumentasjonen av et pågående folkemord, viser tydelig hvordan
de som skulle stå imot i stedet blir håndlangere for en brutal,
ekspansjonistisk makt som sorterer menneskelig lidelse og deres moralske og
affektive betydning etter hvor mye den betyr politisk.
Det
akutte spørsmålet som reiser seg her, er følgende: Er ikke denne
diskrepansen, mellom institusjonens påståtte verdier og deres faktiske
tilnærming og gjennomgående valg, en faglig og etisk fallitterklæring?
Og,
som en forlengelse: Hvordan har HL-senteret tenkt å gjenreise seg i kjølvannet
av Israels folkemord overfor palestinske liv?
Innlegget er signert
av de følgende:
Kari
Kvernberg Dajani, lektor
Hege Hermansen, professor ved OsloMet
Gada
Azam, statsviter og menneskerettighetsaktivist
Marthe
Valle, sykepleier
Aman
Dip Singh, psykolog, spesialisering i psykoanalytisk psykoterapi
Rasah
Abdallah, Palestinaaktivist og medlem av UIA (Universitetet i Agder) for
Palestine
Mariam
Dajani, medisinstudent og norsk-palestiner
Frida
Zalissa Arnesen Koanda, psykolog
Solveig
Bøe, filosof ved NTNU
(HL-senteret er tilbudt samtidig imøtegåelse, men har foreløpig valgt å ikke svare på innlegget)
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på dette debattinnlegget. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?