Opprop:Det er viktig at internasjonalt ansatte får medvirkning i egen norskopplæring. Vi må alle være på lag for at norskkompetansen i akademia skal heves, skriver Karina Rose Mahan (bildet) m.fl på vegne av 446 ansatte ved norske universitetet og høyskoler.(Foto: Privat)
Skal alle stipendiater lære seg norsk? Vi er bekymret
KRONIKK: Ifølge Handlingsplanen for norsk fagspråk skal alle midlertidige ansatte gå på norskkurs, og alle fast ansatte må lære seg flytende norsk innen 3 år. Er dette gjennomførbart?
Karina Rose Mahan, førsteamanuensis i engelskdidaktikk, NTNU Nicole Busby, førsteamanuensis i engelsk lingvistikk, NTNU Gessica De Angelis, professor i flerspråklighet, NTNU Julie Flikke, stipendiat i internasjonalisering, NTNU Svenja Hammer, førsteamanuensis i sosialt arbeid, NTNU Eliane Lorenz, førsteamanuensis i flerspråklighet, Justus Liebig UniversitetKarina Rose Mahan, førsteamanuensis i engelskdidaktikk, NTNU Nicole Busby, førsteamanuensis i engelsk lingvistikk, NTNU Gessica De Angelis, professor i flerspråklighet, NTNU Julie Flikke, stipendiat i internasjonalisering, NTNU Svenja Hammer, førsteamanuensis i sosialt arbeid, NTNU Eliane Lorenz, førsteamanuensis i flerspråklighet, Justus LiebigUniversitet
Med stadig økende internasjonalisering og
bruk av engelsk i norsk akademia har norsk fagspråk igjen blitt satt på
dagsordenen. For å øke bruken av norsk i akademia har flere tiltak blitt
iverksatt. I 2023 ble en handlingsplan for norsk fagspråk lagt fram av regjeringen.
Den foreslår hvordan bruken og utvikling av norsk fagspråk kan styrkes.
Blant
annet legger handlingsplanen fram forslag til forskrift om at alle tilsatte i
en fast vitenskapelig stilling skal ha nådd minimum nivå B2 i norsk (høyere
mellomnivå) innen 3 år fra påbegynt stilling. Videre skal alle internasjonale
stipendiater og postdoktorer ha avlagt minst 15 studiepoeng i norskkurs innen
kontrakten er omme.
Vi er en gruppe på over 400 bekymrede universitets-
og høyskoleansatte som ønsker å diskutere hvor gjennomførbare de foreslåtte
språkkravene er i lys av økonomiske konsekvenser og tidligere forskning. Vår
stilling er, i tråd med handlingsplanen, at norsk fagspråk er viktig for norsk
samfunn.
Vi lurer på relevansen for å innføre norskkurskrav til midlertidige ansatte.
Norske studenter og ansatte bør ha tilgang til et fullverdig norsk
språk. Det vil være et tap for norsk kultur og demokrati om dette skulle
gradvis forsvinne. Samtidig er vi opptatt av hvor gjennomførbare de nye
tiltakene kan være for å nå disse målene.
Særlig må internasjonalt ansatte, som ofte er
i sårbare situasjoner i et nytt land, ivaretas og få medvirkningskraft i denne
debatten. Derfor må tiltak balanseres på en slik måte at de er i tråd med både
arbeidsmiljøloven og likestillingsloven. Alle har rett på en overkommelig
arbeidssituasjon.
Annonse
Økonomiske konsekvenser
Vår første bekymring er de økonomiske
konsekvensene av å kreve at alle midlertidige internasjonalt ansatte skal gå på
norskkurs. Del 3 av handlingsplanen erkjenner at dette vil være den største
utfordringen med iverksettelsen. Allikevel har handlingsplanen ikke lagt fram
noen form for behovsanalyse for hvor mye ressurser dette vil kreve, eller om
tiltakene er gjennomførbare.
Vi har undersøkt disse tallene ved NTNU, et
av universitetene i Norge med høyest antall internasjonalt ansatte. NTNU har mindre
enn halvparten av studieplassene til norskkurs om det skulle kreves at alle
stipendiater og postdoktorer må ta 15 studiepoeng i norsk. Det er også mulig å
ta norskkurs utenfor universitetet, men disse kursene er mye dyrere, og har
ofte lange ventelister.
I tillegg kommer spørsmål om økonomi. Vi har
regnet ut at med kurskostnadene og timer i arbeidsplanen for alle
internasjonalt ansatte ville det kostet over 223 millioner kroner i kurs, tid,
og ressurser for NTNU å dekke alle språkkravene. Dette er en totalsum (ikke
årlig), men universitetet får fortløpende inn internasjonalt ansatte årlig. Hva
vil det si for institusjonene om så mye av ressursene skal brukes på norskkurs?
Hva faller bort?
Konsekvenser for midlertidige
ansatte
Vi er positivt innstilt til at norskkurs kan
tilbys i større grad, men å pålegge midlertidige ansatte 15 studiepoeng i norsk
er problematisk av flere grunner. Særlig stipendiater er allerede belastet med
arbeid, og norskkurs vil spise forskningstida. Hovedargumentet til
handlingsplanen er at norsk må ivaretas som undervisningsspråk, men langt fra
alle midlertidige ansatte underviser.
En forskrift kan også fungere som
diskriminerende for ikke-norskspråklige stipendiater, ettersom de da vil koste
mer enn norskspråklige med nye krav og forlenget gjennomføringstid.
Heller ikke alle stipendiater ønsker å bli i landet. Det er også uklart om
midlertidige ansatte vil da få en forlenget kontrakt (3 måneder ekstra) eller
om norskkurs anses som noe ekstra de midlertidige ansatte må gjøre på fritida. Skal pengene til norskkurs komme ut av driftsmidlene til stipendiaten,
slik at de vil få færre midler enn sine norske motparter?
Vi lurer på relevansen for å innføre
norskkurskrav til midlertidige ansatte. Vil dette hjelpe med motivasjonen for å
lære et nytt språk i et nytt land? I hvilken grad vil dette kravet
videreutvikle norsk fagspråk?
Annonse
Språkkravene er ikke i tråd
med språkforskning og andre land
Det å lære seg et språk tar tid. En stor
studie fra USA undersøkte hvor lenge det tok over 12 millioner innvandrere å
lære seg engelsk når de kom til landet. Med 660 timer undervisning tok det i snitt seks år for voksne innvandrere å
kunne bruke engelsk på omtrentlig nivå B2.
Til sammenlikning tilbyr NTNU kun
234 timer norskkurs til sine fast ansatte, og
fast ansatte skal ha oppnådd nivå B2 innen 3 år. Det er også verdt å nevne at
nivå B2 sjeldent er et høyt nok språknivå til å kunne undervise et komplisert
fag i dybden3.
Vi mangler forskning på hvor lang tid det tar
voksne innvandrere å lære norsk som andrespråk; særlig i en kontekst der det er
stort arbeidstrykk. Det er også store forskjeller på morsmål; ansatte med tysk,
for eksempel, vil ha et mye større fortrinn enn ansatte med mandarin eller
persisk.
Å forskriftsfeste et individuelt ansvar for å øke norskkompetanse, vil gi større sjanse for at utsatte minoriteter får negative jobbkonsekvenser.
Vi tenker at det er viktig å forske for å se hvor mange ressurser og
hvor mye tid det tar før vi forskriftsfester norskkrav. Det er viktig at
institusjonene tilbyr nok ressurser for at internasjonalt ansatte skal ha
forutsetningene til å nå disse kravene.
En fersk studie fra NTNU uttrykker at en av
tre internasjonalt ansatte sier de trenger mer enn tre år for å lære seg norsk
på nivå B2. Dette er noe språkpolitikken i Danmark har lagt til rette for. Ved Universitet
i København, for eksempel, blir ansatte gitt opp til seks år til å undervise på
dansk.
Derfor lurer vi på hvorfor handlingsplanen legger fram 3 år, når forskning
indikerer at dette ikke er nok tid.
Studien fra NTNU peker også mot at syv av ti
internasjonalt ansatte er høyt motiverte til å lære norsk, men kun halvparten
får støtte av leder. Med andre ord ligger det
strukturelle og økonomiske utfordringer til grunn for at internasjonalt ansatte
ikke alltid når nivå B2 innen normert tid. Vil en ny forskrift endre dette,
eller vil det kreve styrkede ressurser og infrastruktur fra institusjonene over
lengre tid?
Kritiske spørsmål til
forfatterne bak handlingsplanen
Annonse
Vi har noen etiske spørsmål til de som har
utviklet handlingsplanen til norsk fagspråk. I hvilken grad ble
internasjonalt ansatte inkludert i utviklingen av handlingsplanen? Ettersom
handlingsplanen er rettet mot internasjonalt ansatte, lurer vi på om
internasjonalt ansatte har fått medvirkningskraft i å utvikle og kommentere på
handlingsplanen.
Vi påpeker at handlingsplanen kun har vært tilgjengelig på
norsk – også under høringsfasen fram til 28.04.23. Under høringen er det hovedsakelig
norske ledere fra diverse institusjoner som har svart. Dette er problematisk
fra et syn på demokrati og medborgerskap. Er internasjonalt ansatte ved
universiteter og høyskoler klare over hvilke forskrifter som snart skal gjelde
for dem?
Videre lurer vi på hvorfor krav til
internasjonalt ansatte forskriftsfestes, men ikke til ansatte som har norsk som
førstespråk. Handlingsplanen vektlegger stor norskkompetanse for innvandrere.
Imidlertid er det veldig få tiltak og plikter for norskfødte ansatte. Dette er
påfallende når så mange som 70% av forskere i Norge er norske – mye av
utviklingen av norsk fagspråk skal kunne vært gjort av denne majoritetsgruppa.
Det viser en stor grad av tillit at de norskfødte ikke pålegges krav, men
heller styrkes med ressurser. Det samme gjelder ikke for internasjonalt
ansatte. Vi spør derfor: Hvilke ansvar har ansatte med norsk som
førstespråk, og hvorfor forskriftsfestes ikke dette på lik linje? Har
internasjonalt ansatte det samme ansvaret til å opprettholde og utvikle norsk
fagspråk, eller kan vi heller erkjenne deres andre språk som en ressurs?
Avsluttende ord
Vårt utgangspunkt er at det er strukturelle
problemer som ligger til grunn for at internasjonalt ansatte kan streve med å
lære norsk. Disse problemene krever derfor strukturelle løsninger der
universitetene holdes mer til ansvar for opplæringen og ressursene som gis.
Å
forskriftsfeste et individuelt ansvar for å øke norskkompetanse, vil gi større
sjanse for at utsatte minoriteter får negative jobbkonsekvenser. Vi må
derfor også diskutere de etiske fallgruvene ved å pålegge språkkrav, særlig med
tanke på likestilling og likeverd. Samtidig understreker vi de økonomiske
konsekvensene ved å forskriftsfeste språkkrav, og at tidligere forskning
indikerer at tre år ikke er nok tid til å nå nivå B2.
Vi håper at regjeringen vil ta disse
argumentene i betraktning når språkkravene skal forskriftsfestes.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?
