Forskere må få større plass i den offentlige debatten

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Da vi så Debatten-sendingen om voldtekt ganske nylig, ble vi – som flere andre – sittende igjen med et spørsmål: Hvorfor fikk kunnskapen så lite plass i diskusjonen? 

Det har kanskje aldri vært viktigere å gi plass til den forskningsbaserte kunnskapen i den offentlige samtalen. Det er alle enige om. Allikevel glimrer forskerne alt for ofte med sitt fravær.  

Vår påstand er at dette ikke skyldes den enkelte forsker. Det skyldes en presse som ikke ser forskjell på synsinger og kunnskap, men også en akademisk kultur som ikke verdsetter forskningsformidling som profesjonell, akademisk kompetanse.  

Kor er den fjerde statsmakt? 

Medietilsynet understreker at redaktørstyrte medier spiller en viktig rolle i å bygge motstandskraft mot desinformasjon, og at nordmenn heldigvis fortsatt har høy tillit til redaktørstyrte medier. Denne tilliten er verdifull. Men den forplikter også.     

Personlige erfaringer, engasjement og ulike perspektiver hører selvsagt hjemme i samfunnsdebatten, men det er forskjell på å ha tusenvis av følgere og sterke, personlige meninger, og å ha brukt årevis på å undersøke et spørsmål med vitenskapelig metode.  

Erfaringer kan ikke alene fortelle oss hvor utbredt noe er, hva som forklarer det, eller hvilke tiltak som virker. Når sterke påstander møter sterke meninger, trenger publikum noen som kan undersøke premissene og fortelle hvilken kunnskap som faktisk finnes om et tema, ikke bare flere som mener noe om dem.   

Bare da kan vi faktisk ha en opplyst, offentlig samtale som tar oss videre – med rot i virkeligheten. Og vi tror folk ikke bare tåler, men også ønsker, kunnskap og analyser i tillegg til den n’te meningen til en kjendis eller influenser.   

Mediedeltakelse er en egen forskerekspertise 

Som kommunikasjonsrådgivere ved et universitet, så følger vi ikke bare denne diskusjonen fra sofaen. Vi bruker arbeidsdagene våre på å få forskere til å delta i den. Vi finner fagfolk, diskuterer vinklinger og forbereder intervjuer. Vi forsøker å få forskere som helst vil takke nei, til å våge å si ja.

Vi har selv jobbet som journalister og vet at deadline nærmer seg, sendetiden er kort, og at et langt svar ikke blir godt bare fordi det er faglig grundig. Derfor ber vi forskerne komme til poenget, bruke eksempler og forklare hvorfor dette angår folk som ikke allerede er opptatt av temaet. 

Samtidig spør vi oss hvor attraktivt det egentlig er å være en aktiv samfunnsdebattant med doktorgrad i dag.

• Hvilken støtte får norske forskere på egne arbeidsplasser?

• Hvordan bli man møtt «hjemme» av egne kolleger når man først har vært i media?

• Hvor mye fokus har ledelsen på hvert fakultet og institutt på temaet ytringskultur innad på egen arbeidsplass? 

• Hvor bevisste er ledere og kollegaer på at en forsker som stiller opp i pressen, må gjøre det på medias premisser, og at det er en del av «gamet»?   

• Har akademia tatt inn over seg at det å kunne delta i samfunnsdebatten som forsker, faktisk er en egen profesjonell ekspertise - på lik linje med å kunne skrive artikler, drive med fagfellevurderinger og holde forelesninger?  

Skråsikkerhet, enkle løsninger og billige retoriske poeng forsvinner fort når man har grundig og inngående kjennskap til kompleksiteten i et tema. Dette er supervanskelig i en tid der alt måles i «soundbites» og korte klipp.   

Et «kan» er ikke alltid språklig «rusk»

Ekspertise når det kommer til mediedeltakelse betyr blant annet at forskeren kan bruke et språk folk forstår, velge bort detaljer og komme til poenget før sendetiden er over. Det kan også bety å forklare forskning andre har gjort, ikke bare presentere egne funn. Og alt dette må gjøres mens man fortsatt har det faglige ansvaret.  

De forskningsetiske retningslinjene er også tydelige på at forskningsformidling har samme krav til etterrettelighet som vitenskapelig publisering, og at usikkerhet og faglige begrensninger skal kommuniseres.

Verken vi eller pressen kan kreve at forskerne skal være mer skråsikre enn kunnskapen gir grunnlag for. Et «kan» er ikke alltid språklig rusk. Det er forskjell på «dette kan virke» og «dette virker».   

Forskeren er fortsatt forsker på TV  

Dette er ikke noe man behersker ved å bare stille opp i et TV-studio. Man blir ikke automatisk en god forskningsformidler eller trygg i rollen som debattant ved å ha kunnskap om et felt. Som all kompetanseutvikling krever det øvelse, tilbakemeldinger og systematisk jobbing, og det krever støtte og prioritering på arbeidsplassen. 

Mange er allerede gode, profesjonelle forskningsformidlere. Vi ser dem ukentlig på ulike flater. Men hvis flere forskere skal oppfylle denne delen av samfunnsoppdraget, må det å være i media oppleves som like verdsatt og relevant som å publisere artikler i vitenskapelige tidsskrift.    

Formidling må få større plass på arbeidsplanen

Der er vi ikke i dag. Selv om formidling ligger i universitetenes samfunnsoppdrag, blir det ofte stemoderlig behandlet. Kierulf-utvalget beskrev innspill om negative kollegiale reaksjoner og manglende støtte som hindre for formidling. Vi har hørt utallige slike historier.  

Universitetsledelsen har ansvar for hva slags formidlingskultur institusjonen utvikler. Formidling kan ikke være redusert til et samfunnsoppdrag i strategiene og et overskuddsprosjekt i arbeidsdagen for dem som orker og tør. 

Hvis formidling er en del av forskerjobben, må den også få plass på arbeidsplanen. Det må finnes tid til å forberede seg og øve, støtte når deltakelsen blir krevende, og tydelig uttelling for innsatsen. 

Dette kan vi ikke «medietrene» oss ut av

Vi som jobber med kommunikasjon, kan hjelpe forskerne med å finne ordene og journalistene med å finne fagfolkene. Men vi kan ikke «medietrene» oss ut av manglende tid og støtte, og vi kan ikke ta redaksjonenes kildevalg for dem.  

Universitetsledere må sørge for at formidling tas på alvor, og gi tid, støtte og uttelling. Redaktører må etterspørre hvem som kan opplyse en sak, ikke bare hvem som kan skape oppstyr.  

For det er ganske hull i hodet å etterlyse forskerstemmer i offentligheten hvis formidling behandles som en fritidssyssel i akademia, og nødvendige forbehold behandles som et problem i TV-studio.   

Nytt fra forskersonen:

Regjeringen vil gi oss helseråd med KI. Hvem skal undersøke om de skader?

Forskere bør boikotte de store KI-selskapene