Spontane minnesteder: Slik sørger vi sammen i Norge

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

På formiddagen torsdag 27. september begynte folk å samle seg utenfor Slottet. Noen kom med blomster, andre ventet, som om noen skulle skje. I mediene ble det dekket grundig at den politiske ledelsen og kongefamilien hadde lagt om programmene sine. Det syntes klart at kongen var dødende.

Ut over ettermiddagen var det et jevnt tilsig av folk. På gresset satt små grupper med bærbare PCer og mobiltelefoner og fulgte NRKs direktesending. Andre hadde tatt med seg blomster og kort, som de la på et spontant minnested som hadde dannet seg som en snorrett linje noen meter foran slottet.

Det så ut som om det var gitt plass til at det skulle komme noen ut på plassen slik som når nye regjeringer blir kunngjort. Og mediene kretset rundt de fremmøtte, med kameraer og mikrofoner.

Men hva foregikk her? Hva slags minneritual var dette? Meldingene fra Kongehuset var at «Kongens helsetilstand er uforandret», likevel var tilsynelatende sorgprosessen godt i gang, og så ut til å følge et mønster – ja, et skript, som allerede syntes kjent.

Felles sorg fikk nytt uttrykk

Da Kong Olav døde i 1991, så vi for første gang i Norge et stort, spontant, og folkelig minnested danne seg i det offentlige rom. Helt siden nyheten om kongens død ble kjent om kvelden, begynte folk å samle seg foran Slottet.

Da morgenen kom, valfartet stadig flere til stedet og dekorerte snøhauger med lys, blomster, hilsener og barnetegninger. Et minnested vokste fram nærmest av seg selv. I 1991 var dette en ny måte å uttrykke felles sorg på.

Minnestedet som oppstod på Slottsplassen den gang er nokså atypisk for den tradisjonen denne hendelsen var med på å etablere. For mens den 87 år gamle kongen sovnet inn etter en tids sykeleie, har slike minnesteder siden den gang gjerne oppstått etter brå og uventede dødsfall: på ulykkessteder og åsteder for drap. Sommeren 2011 satte de sitt preg på hele landet.

En globalisert minnekultur

De spontane minnestedene har trolig flere eldre forelegg. Landeveisaltere har røtter i gammel katolsk folketradisjon, men kulturhistorikeren Anders Gustavsson har påpekt at slike minnesteder også har likheter med skandinavisk skikk for å legge ned blomster for å minnes folk som døde på sjøen.

I moderne tid oppstod minnesteder ved ulykkessteder i Sentral-Europa på 1960-tallet. Lysene som ble tent på Slottsplassen i 1991, og de minnelysene som siden er blitt tent over hele Norge og ved ulike anledninger, har også ekko av lysene på gravene Allehelgensdag og julaften.

Det er fristende å tenke på spontane minnesteder som religiøse uttrykksformer. Men de er ikke nødvendigvis uttrykk for religion. Snarere kjennetegnes de av at symbolspråket fra begravelser og gravsteder blir flyttet ut i gater og torg.

Symbolene blir kombinert på nye måter, og supplert med nye uttrykksformer. I 1991 ble snøhaugene på Slottsplassen fylt med barnetegninger.

Fremføringsarenaer for sorg

Barnas hilsener satt også et tydelig preg på minnestedene etter 22. juli 2011. Symbolbruken ved spontane minnestedene kan variere, men i all hovedsak er den gjenkjennelig enten minnestedet vokser fram på Slottsplassen eller i småbyer i Europa og USA. 

Spontane minnesteder er fremføringsarenaer for sorg. Samtidig blir gjenstandene, bildene og minneordene som blir lagt ned med på å forhandle minnet om de avdøde. De er, som folkloristen Jack Santino skriver, både kommemorative og performative, og like mye praksiser som de er steder.

De er uformelle lindringsritualer i det offentlige rom. De hjelper mennesker til å finne sammen i sorgen, og til å gjøre den meningsfull, eller iallfall mer håndterlig, slik at livet kan gå videre.

Minnestedene er egnete for medienes dokumentering

Da folk samlet seg på Slottsplassen torsdag, fulgte de samtidig med på medienes sanntids-dekning av hva som foregikk på Stortinget, Rikshospitalet, og på Skaugum. Da nyheten om kongens død kom fredag morgen, ble sosiale medier først fylt med bilder av kongen. Men snart tok bildene av blomster lagt ned på offentlige plasser over.

I sin håndfasthet og materialitet egner de spontane minnestedene seg godt som fotografiske motiver når kollektiv sorg skal dokumenteres og massemedieres.

Etter 22. juli etablerte det seg det som ser ut til å ha blitt faste arenaer for slike minnesteder i norske byer. Den blå stenen i Bergen, trappa til Stiftsgården i Trondheim. I Oslo var Domkirken stedet den gang, men når monarken står i sentrum er Slottet naturlig arena. Det er kanskje heller ikke uten betydning at VM-sommerens roing på Slottsplassen er friskt i folks minne.

System i ritualet

Fredag formiddag hadde blomsterhavet foran Slottet vokst, og de tilstedeværende så ut til å kollektivt ha dannet et system i ritualet: man ankommer plassen med blomster, dokumenterer blomsten med mobilen, legger blomsten i den voksende haugen, og knipser ett bilde til.

Noen ganger blir man sittende et øyeblikk. Så trekker man seg respektfullt tilbake for å gi plass til nestemann. Ikke bare deltakerne, men også skarene med fotojournalister bringer samtidig ritualet ut i offentligheten. Slik har vi sammen laget nye kollektive måter å både håndtere og å vise medfølelse og sorg på. 

Nytt fra forskersonen:

De samlet folket og vant verden med motiv fra Urnes stavkirke

Savner du idérike og kreative kolleger? Da kan du prøve dette