Asylpolitikk: Satt på spissen kan man si at Norge har gjeninnført krav om inntekt for å kunne stemme ved stortingsvalg – en politikk vi gikk bort fra i 1919, da stemmerett ble uavhengig av økonomisk og sosial status i Norge, skriver innsenderne.

Du kan bo hele livet i Norge - uten rett til å stemme

KRONIKK: Inntektskravet for å få permanent opphold fører til at personer med lav inntekt kan leve hele livet i Norge uten å få norsk statsborgerskap. Det er særlig mange kvinner som ikke greier å oppfylle kravet, ifølge kronikkforfatterne.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I kjølvannet av høye asylankomster innførte Norge i 2017 et nytt virkemiddel i integreringspolitikken: Et inntektskrav for permanent opphold, som i sin tur er nødvendig for å oppnå statsborgerskap i Norge. 

Kravet skulle skape insentiv blant innvandrer for å delta i arbeidsmarkedet, med permanent opphold som gulrot.

Har ikke ønsket positiv effekt

Vi har undersøkt effekten av inntektskravet i et forskningsprosjekt om bruk av penger som virkemidler i innvandrings- og integreringspolitikken. 

Vi finner at inntakskravet har en midlertidig, positiv effekt på deltakelse i arbeidsmarkedet for enkelte grupper – men for andre grupper har det ingen effekt. I de fleste tilfeller forsvinner sågar den positive effekten etter fem år. 

Innvandrere møter strukturelle barrierer i arbeidsmarkedet, slik som diskriminering, manglende godkjenning av utdanning, og høye krav til norskferdigheter og formelle kvalifikasjoner.

Derimot er det en klar nedgang i antallet som får permanent opphold i Norge.

Våre funn er i tråd med studier på liknende integreringskrav i andre land, slik som Danmark, som viser at insentivtankegangen ikke har den positive effekten på arbeid som politikere antar. Slike krav har derimot negative sideeffekter fordi folk må leve med usikkerhet og begrensede rettigheter på ubestemt tid.

Hvorfor har ikke kravet ønsket effekt?

Når inntektskravet ikke fungerer slik man så for seg, handler det ikke om at folk er likegyldige til permanent opphold. 

For mange av dem vi intervjuet, er permanent opphold avgjørende for grunnleggende trygghet og for å kunne investere i en framtid i Norge. Permanent opphold kunne altså i prinsippet fungert som en gulrot dersom manglende motivasjon var en viktig årsak til lav arbeidsdeltakelse. 

Et liknende premiss – at flere vil komme i arbeid dersom man endrer de økonomiske insentivene – ligger til grunn for regjeringas ferske forslag om at man skal innføre en (i snitt) lavere stønad for flyktninger.

Manglende motivasjon kan nok ha betydning enkelte ganger, men det er lite som tilsier at det er en sentral forklaring på lavere deltakelse i arbeidsmarkedet blant innvandrere – da ville inntektskravet hatt en klar, positiv effekt på overgang til arbeid. 

Generelt rammer kravet dem med lav inntekt, og det er særlig en nedgang i antall kvinner som oppnår permanent opphold.

Mange av dem vi intervjuet som hadde svak tilknytning til arbeidsmarkedet, uttrykte tvert imot et sterkt ønske om å jobbe. Problemet var at de slet med å få arbeid, eller bare fikk deltidsarbeid og korte kontrakter. 

Innvandrere møter strukturelle barrierer i arbeidsmarkedet, slik som diskriminering, manglende godkjenning av utdanning, og høye krav til norskferdigheter og formelle kvalifikasjoner.

Hvorfor fortsette med feil medisin?

Slike forklaringer på lav arbeidsdeltakelse er neppe noen nyhet for norske politikere. Hvorfor fortsetter de likevel å insistere på insentiver som hovedingrediens i medisinen for å øke arbeidsmarkedsdeltakelse blant innvandrere?

Kanskje handler det om at politikere ofte ønsker å oppnå flere ting på én gang med et tiltak – det ser vi også nå med den foreslåtte endringen i stønad. Innvandrings- og integreringspolitikk handler ikke bare om effekten av tiltaket – det kan være like viktig å signalisere handlekraft og strenghet til velgere («vi har kontroll») og til framtidige innvandrere («ikke kom til Norge»). 

Men deler av politikken som primært er designet for å begrense innvandring gjennom å signalisere strenghet, får også store konsekvenser for personer som allerede er en del av det norske samfunnet.

En demokratisk slagside

Mye tyder på at inntektskravet primært er et innvandringsregulerende grep som får integreringspolitiske konsekvenser. Kravet innebærer at et økende antall personer kan leve et helt liv i Norge, uten å få statsborgerskap og den tryggheten og rettighetene det innebærer. 

Norske politikere ønsker ofte å fremstille strengere integreringspolitikk som et vinn-vinn-scenario.

Satt på spissen kan man si at Norge har gjeninnført krav om inntekt for å kunne stemme ved stortingsvalg – en politikk vi gikk bort fra i 1919, da stemmerett ble uavhengig av økonomisk og sosial status i Norge. Politikken har altså en demokratisk slagside.

Generelt rammer kravet dem med lav inntekt, og det er særlig en nedgang i antall kvinner som oppnår permanent opphold. Mange av disse kvinnene er familieinnvandrere som blir avhengige av ektefellen for å få bli i Norge.

Samlet sett kan inntektskravet bidra til å undergrave demokratisk deltakelse og likestilling mellom kjønn og ulike grupper i samfunnet. Slik skaper kravet større ulikhet.

Signalpolitiske konsekvenser

Politikk har også symbolske sider som handler om anerkjennelse og tilhørighet. Flere vi snakket med, oppfattet at hovedbudskapet i regler om innvandring og integrering, er at innvandrere er en byrde for Norge og at de dypest sett ikke er velkomne her. 

Paradoksalt nok var det innvandrere som ikke hadde problemer med å oppfylle kravene, som reagerte sterkest på budskapet. De jobbet, betalte skatt og bidro til norsk økonomi og samfunn. Det er nettopp denne typen innvandrere staten ønsker seg – særlig i en tid hvor Norge har et underskudd på arbeidskraft. 

Det er ikke forskningsmessig hold for å fremstille strengere økonomiske krav som et kinderegg som løser alle problemer i ett.

Men om man til stadighet opplever at man blir sett som en byrde og må bevise at man er verdig, kan det undergrave tilhørighet til Norge.

Politisk kinderegg

Det er ikke noe nytt at integrering- og innvandringsregulerende hensyn konkurrerer. Norske politikere ønsker ofte å fremstille strengere integreringspolitikk som et vinn-vinn-scenario: insentivlogikken skal føre til at flere kommer i arbeid, samtidig som Norge ikke fremstår for attraktivt for visse grupper innvandrere. 

Politikere kan gjerne mene at politikken må strammes inn fordi innvandringsregulerende hensyn er viktigere enn integreringshensyn, men da bør man være ærlig på at man velger å gjøre dette til tross for de negative effektene det kan ha for integrering. 

Det er ikke forskningsmessig hold for å fremstille strengere økonomiske krav som et kinderegg som løser alle problemer i ett.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

 

 

Powered by Labrador CMS