De samlet folket og vant verden med motiv fra Urnes stavkirke

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Erling Braut Haalands vinnermål mot Brasil i årets fotball-VM i USA utløste spontane og elleville jubelscener på Karl Johan i Oslo. Øyeblikket har erobret plass blant mine sterkeste minner fra sommeren 2026.

Det var et øyeblikk av ren ekstase som så ut til å samle folk i Norge mer enn noe annet jeg har vært vitne til i løpet av de ti årene jeg har bodd her. Og det i et land som sjelden lar sjansen til å stolt heise flagget gå tapt.

Kulturarv på arbeidsplassen

Den spesielle bruken av flagget som landslagsdrakt, med sin klare «chili-røde» farge, vil for alltid være knyttet til disse ikoniske jubeløyeblikkene. Hundrevis av skolegårder over hele landet lyses fortsatt opp av små Haaland’er som løper rundt og gjenskaper heltedådene hans.

Norges comeback i fotball-VM etter 28 års fravær, har løftet vikinginspirert estetikk ut på den internasjonale scenen, både på godt og vondt.

Og det er en begivenhet som opptar meg også når jeg er tilbake i jobben min, der jeg til daglig arbeider med norsk kulturarv.

Måler krefter med kulturelle klisjeer

Det er ikke mange som har unngått å se bildene av norske supportere som inntok amerikanske torg og stadioner med sine ro-feiringer, eller det offisielle lagbildet tatt av David Yarrow med en fjord som bakgrunn.

Norge tok med seg alle sine kulturelle klisjeer til mesterskapet, klare til å måle krefter med både skotsk tartan og sekkepiper, meksikanske aztekiske uttrykk og ghanesiske og marokkanske broderimønstre.

Spania gikk seirende ut av turneringen. De leverte også mitt personlige favorittbidrag på symbolarenaen, inspirert av illustrasjoner og grafiske elementer vi finner i trykte, tradisjonsrike bøker.

Detaljen jeg har forsket på

Den norske drakten er imidlertid utstyrt med en detalj som jeg som arkitekturhistoriker har brukt de siste årene på å forske på: en bearbeidet versjon av ornamentikken fra Urnes stavkirke.

Selv om dette lett kunne ha druknet i det hyperkommersialiserte fotballdramaet som utspilte seg i USA, har motivet nå funnet veien tilbake der det kommer fra, til den lille bygda med utsikt over Lusterfjorden.

Da jeg jeg kom tilbake på jobb denne høsten, gikk turen tilbake til Urnes stavkirke. Her skal jeg presentere kulturminnet for de besøkende. Jeg skal også bidra til å utforme utstillingsmateriale til det planlagte verdensarvsenteret for kulturminner.

Når jeg nå reflekterer over hvordan denne kulturarven kan kommuniseres til dagens museumsgjester, føler jeg meg nærmest forpliktet til å inkludere og anerkjenne den Nike-produserte fotballdrakten.

Har samlet 300 reproduksjoner

Omtrent et år før denne fotballdrakten ble lansert, forsvarte jeg min avhandling om de mange kopiene og etterligningene av Urnesportalen. Da hadde jeg allerede samlet og kartlagt rundt 300 reproduksjoner.

Den norske fotballdrakten er langt fra alene om å være dekorert med motiver fra dette ornamentet. Det har tidligere vært brukt på blant annet mynter, pass og frimerker. Likevel vinner landslagsdrakten frem som et av de mest ekstreme eksemplene målt etter hvor bredt den har nådd ut.

Forskningen min viste at Urnes stavkirke gjennom mer enn 200 år med reproduksjoner i stadig større grad har blitt knyttet til en populær vikingkultur. Det gjelder særlig de siste tiårene.

Disse gjenstandene og avbildningene gir grunn til å reise en rekke spørsmål. Hva innebærer det for kulturminner når de reproduseres og sirkuleres på denne måten? Hva skjer med vår forståelse av monumentene når de omformes til kitsj-pregede suvenirer og minnegjenstander?

Samtidig er det verdt å merke seg at disse objektene ikke bare gjengir originalen. De oppleves ofte i forkant av møtet med den. Kulturminnet blir dermed selv et slags minne om myntene, passene, fotballdraktene og alle forestillingene vi knytter til dem.

Mens monumentet reproduseres gjennom slike gjenstander, oppstår derfor et interessant spørsmål: Hvordan kan det ha seg at reproduksjonene også er med på å skape monumentet?

Både toåringer og de på hundre rodde for landslaget

Det har vært fantastisk å se hvor mange supportere som har omfavnet denne nye viking-estetikken. Som landslagssjef Ståle Solbakken påpekte, ble «alle» i Norge, fra to til hundre år, med på roingen og støttet opp om landslaget.

Samtidig finnes det en viss uenighet om hvorvidt dette er et passende uttrykk å ta i bruk. Vikingkulturen har lenge vært et viktig inspirasjonsgrunnlag innen ulike former for metal-musikk. Gjennom disse forbindelsene er det ingen tilfeldighet at denne estetikken også kan knyttes til høyreekstreme ideologier.

Urnesportalen har blant annet blitt brukt på plateomslag av band som Amon Amarth og Black Sabbath. Motivene herfra er en hyppig inspirasjonskilde for tatoveringer. Amon Amarths vokalist Johan Hegg hevder til og med at det var bandet hans som fant opp ro-feiringen.

Jeg er enig med Rødt-politiker og stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson når han sier at han er «dritlei av at folk forbind vikingtida og det norrøne med nazisme og høgreekstremisme.. ... Nazistane eig jo ikkje verken Tor, Odin, runeskrift eller Valhall. Det må vi ta tilbake frå dei og da synest eg landslaget går føre med eit veldig godt eksempel».

I etterkant av mesterskapet har også professor emeritus Øystein Sørensen pekt på VM som «et positivt bidrag til å fjerne noe av «nazistempelet» fra vikinghistorien».

Det virker som det har skjedd et skifte denne sommeren. Erling Braut Haaland uttalte etter seieren over Elfenbenskysten at laget hans hadde «forandret Norge for alltid». Det var kanskje ikke akkurat synet på vikingarven han tenkte på.

I formidlingen av norsk kulturarv har landslaget bidratt til å bringe en forfriskende og livsbejaende nytolkning av vikingtidens Norge inn på en av verdens mest fargerike og synlige scener.

Vikingkunst på en kristen kirke fra middelalderen

Når alt dette er sagt: Hva gjør egentlig et motiv fra vikingkunst på en middelaldersk kristen kirke?

Det er mulig å hevde at Urnes stavkirke ikke uten videre passer inn under fanen «vikingkultur». Da portalen ble skåret ut omkring år 1070, befant Skandinavia seg midt i en fascinerende overgangstid. En ny religion var i ferd med å få fotfeste.

Samtidig var samfunnet mer flerkulturelt og flerspråklig enn de oppdelte og forenklede historiefortolkningene gir inntrykk av.

Motivet på Urnes-portalen er både kristent og norrønt: en løve i kamp med slanger, der det gode seirer over det onde. Det forener ulike visuelle uttrykk som eksisterte side om side, samtidig som det taler med en særegen nordisk stemme.

Urnes-stilen er ikke bare en vikingkunst-stil. Det er en videreføring av kristne, keltiske tradisjoner og mønstre fra illuminerte manuskripter, smeltet sammen med nordisk treskjærerkunst. Den er langt mer interessant og komplekst enn å kunne reduseres til det ene eller det andre. Jeg tror den ble skapt for å være universell, uten å tilhøre noen bestemt, og samtidig tilhøre oss alle.

Fascinerer å se hvordan Urnes-motivet fortsetter å utvikle seg

Det er fascinerende å se hvordan betydningen av kulturminnet fortsetter å utvikle seg og vokse i takt med at det stadig reproduseres i nye sammenhenger.

I doktoravhandlingen min konkluderer jeg med at bevaringen av kulturminner må utvides til også å forvalte dets mening og passe på at videre spredning skjer på en balansert måte.

For oss som arbeider med formidling av kulturarv er det derfor viktig at forskningsbasert kunnskap også blir en del av formidling, på samme måte som en omsorgsfull trepleier (arborist) pleier et tre og sørger for en sunn og stabil vekst.

Når vi ser på bruken av Urnes i fotball-VM og de millioner av fotballdraktene som nå bærer motivet videre ut i verden, har det vært fascinerende å se enda en gren vokse frem på et tre som allerede har strukket seg langt og bredt gjennom historien.

Om forfatteren: Nick Walkley har tatt doktorgrad på bruk av motiver fra Urnes stavkirke.

Kilder:

• Artikkelen er en oppdatert og utvidet versjon av en artikkel først publisert som innlegg på Nick Walkleys fagblogg 5. august 2026 med overskriften «Portal Propagations: Heritage in circulation at the FIFA World Cup». Artikkelen er oversatt og tilrettelagt for norsk av Audun Farbrot.

• Walkley, Nick (2025): Portal Propagations: Reproduction, Reception and Rediscovery in the Life of the Urnes Portal. Context 131. Doktogradsavhandling fra Institutt for arkitektur, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

Nytt fra forskersonen:

200 år etter oppdagelsen kan det endelig komme en behandling

Å gruble gir økt risiko for demens og Alzheimers