Jeg gruer meg til å skrive masteroppgave

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

KI-forsker Ley Muller skriver at hun gruer seg til å være sensor igjen. Jeg forstår henne. Det er ingen tvil om at noen studenter bruker KI på måter som utfordrer ideen om selvstendig akademisk arbeid. Når en chatbot skriver store deler av en masteroppgave, må vi spørre hva vi egentlig vurderer. Men etter å ha lest innlegget hennes sitter jeg igjen med en annen tanke:

Jeg gruer meg til å skrive en masteroppgave.

Å tenke nytt om studentenes arbeid

Ikke fordi jeg gruer meg til faglig fordypning. Tvert imot. Jeg gruer meg fordi debatten om KI i høyere utdanning stadig oftere handler om kontroll: Hvordan avslører vi KI-bruk? Hvordan vet vi at studenten har skrevet teksten selv? Hvor går grensen mellom hjelpemiddel og juks?

Jeg vet at universiteter, høyskoler og sensorer ikke antar at alle studenter jukser. Likevel er det vanskelig å følge debatten uten å kjenne på en forventning om at vi må bevise at arbeidet faktisk er vårt eget. Kanskje KI gir oss en anledning til å tenke nytt om mer enn bare hvordan vi kontrollerer studentenes arbeid.

Hva er det egentlig vi skal vise?

Da jeg skrev bacheloroppgaven min i vår, satt jeg igjen med en merkelig følelse. Etter flere år med høyere utdanning hadde jeg lært enormt mye og utviklet meg faglig. Likevel følte jeg ikke at oppgaven ga meg mulighet til å vise bredden i det jeg kunne.

Jeg fulgte kravene til metode, struktur, akademisk språk og referanser. Jeg lærte mye av prosessen, men da jeg var ferdig, følte jeg først og fremst at jeg hadde bevist at jeg kunne skrive en bacheloroppgave. Det er en kompetanse. Men er det virkelig dette som best viser hva en student har lært gjennom flere år med høyere utdanning?

En venninne som studerer i Danmark fortalte meg om en hovedoppgave der studentene står friere i hvordan de løser oppgaven. Noen skriver en tradisjonell tekst, mens andre lager film eller podkast, gjennomfører intervjuer eller utforsker temaet gjennom samtaler. Felles er at de må oppfylle de faglige kravene.

Det betyr ikke at utdanningen blir enklere. Det betyr at faglighet kan demonstreres på flere måter. Kanskje kan slike arbeider kombineres med et muntlig forsvar, der studenten må begrunne valgene sine, diskutere teori og vise at kunnskapen faktisk er deres egen.

KI bør få oss til å tenke større

Muller beskriver en absurd situasjon: Studenter bruker KI til å produsere akademiske tekster, samtidig som en sensor har brukt KI til å vurdere en masteroppgave.

Når studenter kan bruke KI til å skrive akademiske tekster og sensorer kan bruke KI til å vurdere dem, bør vi kanskje spørre om det er selve vurderingsformen vi må tenke nytt om.

Selvfølgelig trenger vi tydelige regler for KI-bruk, både for studenter og sensorer, men regler alene er ikke nok. Denne diskusjonen bør ikke tas av universiteter og høyskoler alene. Studenter, undervisere, sensorer og institusjonenes ledere må sette seg rundt samme bord.

Sammen bør vi diskutere hva vi faktisk ønsker at studentene skal lære, hvordan de best kan få vise hva de kan, og hvordan KI skal inngå i fremtidens høyere utdanning. Jeg ønsker ikke en enklere mastergrad. Jeg ønsker en mastergrad som utfordrer meg faglig og gir meg mulighet til å vise hva jeg faktisk kan.

For hvis både studenten og sensoren gruer seg, bør vi kanskje tørre å spørre om det er mer enn KI som er problemet.

Nytt fra forskersonen:

Krangling mellom stipendiater gir færre doktorgrader

Norge endte som nummer 50. Det bør bekymre oss