Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at andelen førskolebarn med autismediagnose har økt dramatisk det siste tiåret. For barn mellom to og fem år har antallet diagnoser blitt firedoblet for gutter og femdoblet for jenter. Dette gjelder ofte barn med tydelige trekk og behov for omfattende og langvarig støtte.

Bak statistikken skjuler det seg barn og familier med store behov. Mange av de yngste barna har omfattende bistandsbehov allerede fra tidlig alder. De trenger struktur, forutsigbarhet og tett oppfølging for å utvikle seg og ha det godt. Men barnehagene og helsetjenestene de møter, har sjelden kapasitet til å gi dem det de trenger.

Samtidig får også stadig flere ungdommer og voksne diagnosen. I dag har over 1,5 prosent av befolkningen mellom 2 og 30 år fått en autismediagnose, med høyere andel i de eldste aldersgruppene. Dette bekrefter det fagmiljøene har pekt på i flere år: økningen er reell og vedvarende. Men er det egentlig så overraskende?

Press på systemet – og barna

Ventetidene for utredning og hjelp er lange, og mange steder mangler barnehager ansatte med kompetanse om autisme. I skolen er det lignende utfordringer. Mange lærere rapporterer at de ikke føler seg rustet til å tilrettelegge for barn med autismespekterforstyrrelser. Det gjelder både kunnskap, tid og tilgjengelige ressurser.

Manglende tilrettelegging kan igjen føre til frustrasjon, utenforskap og atferdsuttrykk som tolkes som problematferd. Det er barna som betaler prisen, men det er også lærerne og foreldrene som bærer belastningen.

Ikke mer av det samme

Utviklingen har vært synlig lenge. Det som før var unntak, har blitt en del av hverdagen i barnehager, skoler og helsetjenester. Derfor holder det ikke å pusse på et gammelt system. Vi trenger et systemskifte. Det nytter ikke å legge til noen ekstra årsverk her og der hvis strukturene ikke er bygget for å romme barna slik de faktisk er.

Vi må:

• Styrke forskningen på årsaker, risikofaktorer og samfunnsmessige sammenhenger.
• Utvikle institusjoner som tåler variasjon, og som bygger tilhørighet og fleksibilitet inn i systemet.
• Satse på kompetanseheving, slik at fagpersoner kan møte barn og familier med innsikt og trygghet.

Dette vil kreve både politisk vilje, ressurser og mot til å tenke nytt. 

Under Arendalsuka samles forskere, fagpersoner og representanter fra brukerorganisasjoner for å diskutere nettopp disse spørsmålene. Hva vet vi egentlig om årsakene? Hvilke hypoteser arbeides det med? Og hvordan kan vi som samfunn møte en utvikling som utfordrer både helsevesen, barnehager, skoler – og ikke minst familiene selv?

Dette handler ikke bare om tall og prosenter. Det handler om barn som trenger å bli sett, forstått og støttet, og om foreldre som står i krevende omsorgssituasjoner. Det handler om ansatte som ønsker å gjøre en god jobb, men som ikke får verktøyene de trenger. Systemet svikter ikke bare barna, det svikter også de voksne som prøver å hjelpe.

Derfor trenger vi nye løsninger – ikke bare mer av det samme.

Aktuelt fra forskersonen:

Sats på disiplinfagene, ikke mastergrader med rare navn

Psykologer må slutte å synse om sykdom