Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I høst ble jeg utnevnt til å være en del av Norges nasjonalkomité for havforskningstiåret. 

Sammen med 12 andre skal jeg bidra til at Norge følger sine forpliktelser til FNs havmål (SDG14): et rent og sunt hav, kunnskapsbaserte beslutninger og en bærekraftig forvaltning av verdens hav innen 2030.

Ambisjonene er enorme - ressursene ikke-eksisterende

Oppnevnelsen er en ære og på sosiale medier gis tomler opp og heiarop. Selv tenker jeg: Gud bedre. Oppgaven er jo umulig?

For komitéen skal løse et gigaproblem. Vi skal få Norge til å ta bedre vare på havet - hovedsakelig ved hjelp av egen entusiasme. Vi har intet budsjett, ingen stillingsprosent, intet apparat. 

Vi skal formidle havnyheter via sosiale medier, foredrag og kronikker, gi noen råd og ellers bruke fantasien så langt formidlingsevnene rekker.

Engasjement er bra, men la oss være ærlige: Havet reddes ikke med hashtags.

Mens vi 13 formidler havglimt i egne ekkokamre, deler Norge ut nye lisenser for oljeleting, dumper avfall og urenset kloakk, utreder gruvedrift på havbunnen og verner sørgelig lite. 

13 komitémedlemmer mot dette maskineriet blir atter en David mot Goliat-historie, bare denne gangen uten stenslynge.

Skal Norge nå målene til FN må nordmenn få en felles forståelse av hvor livsviktig et friskt hav er. Havet må inn i hverdagsbevisstheten, like selvfølgelig som maten vi spiser og luften vi puster. Dette krever langt mer enn en komité uten ressurser.

Så hva skal til?

Vi trenger penger. Til rensing, restaurering og overvåkning. Havet er vår største ressurs og vår mest sårbare arbeidsplass. Tenk verdien av å bevare det! Et robust hav som gir mat, liv, glede og rekreasjon.

Vi trenger folkeopplysning. Store informasjonskampanjer med hva havet betyr for oss, og hva hver enkelt kan gjøre. Fyll kollektivfelt, byrom og digitale flater med kunnskap som skaper samtaler som kan forsterke og spre budskapet.

Vi trenger havet inn i utdanningssystemet. Havet har alltid fascinert mennesker, og barn kan lære om det fra de er små. Havet må få en naturlig plass i skolen, ikke som et avsnitt i naturfag, men som et fagområde på linje med matte og norsk.

Vi trenger nye yrker som på fulltid passer på havet. Slik vi har gartnere, gatevaskere og naturforvaltere på land, må vi ha havgartnere som planter alger og fjerner kråkeboller, barnehagetanter for fiskeyngel og krabber, og søppelsamlere som tar plast som blåser over bord.

Vi trenger politisk vilje og politisk mot. Vern som betyr noe. Tydelige utslippsgrenser. Insentiver til aktører som gjør det riktig, og konsekvenser for dem som ikke gjør det. Bærekraft må etterleve Brundtlands definisjon: at våre handlinger ikke skal ramme generasjoner etter oss.

Å redde havet er fullt mulig. Men oppgaven min som havets vokter i en komite over en toårsperiode er trolig umulig. I hvert fall mens vi alle 13 jobber fulltid, driver tobarns-AS og/eller hjelper gamlingene.

Så hvorfor sa jeg ja?

Det handler om kjærlighet.

Fordi jeg føler en endeløs kjærlighet og en bunnløs sorg over havets skjønnhet og langsomme død. Jeg føler meg maktesløs, samtidig kamplysten. Dette er ikke tiden for fosterstilling.

Fordi jeg observerer havets forfall i slo-mo. Jeg er åttende generasjon osloboer, oppvokst med historier om fjordens rikdom, fisket i den halve livet og dykket i den mer. Nå er den et prakteksempel på forfallet. Men la innsikt føre til handling og gjør fjorden til verdens beste case for restaurering av ødelagte økosystemer!

les også:

Syv ting du bør kunne om havet

Fordi jeg tror engasjement kan smitte. Kanskje én person kontakter meg etter et innlegg? Kanskje en dag dukker havets rike onkel opp og sier: «La oss vise verden et eksempel på hvordan man gjenoppliver døde fjorder! Jeg spanderer.»

Fordi jeg er en evig optimist. For hvis cruiseskip kan flytte fjell i Oslofjorden ved hjelp av politikk, sprengstoff, undervannsdroner og milliardbudsjetter, da må vi kunne bruke samme kraft og kompetanse for å redde den?

Ja. Jeg vet at resten av landet er lei Oslofjorden. Men etter 20 år med havarbeid fra Repparfjorden i nord til min fjord i sør, ser jeg at Oslofjorden bare er et eksempel på hvor ille det kan gå.

Havet er for stort, for viktig og for truet til at myndighet kan overlate dets utvikling til entusiasme. Men hvis alle kan føle ekte ansvar og kjærlighet og se viktigheten av hva vi sammen kan greie, så kan kanskje entusiasme flytte fjell allikevel?

Som Sir David Attenborough så vakkert og vemodig formidler i sin siste film OCEAN: If we save the sea, we save our world.

Hva sier dere, skulle vi prøvd oss på en hashtag mens vi venter på den rike onkelen allikevel?

#havforskningstiået

Aktuelt fra forskersonen:

Overgangsalderen handler om mye mer enn hetetokter

Hva er egentlig «bio­nedbrytbar plast», og er det bra for miljøet?