Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Planter, insekter og dyr flytter på seg på grunn av klimaendringer, global handel og menneskers arealbruk. 

Naturpanelets rapport fra 2023 anslår at rundt 37 000 arter nå finnes utenfor sine naturlige utbredelsesområder på grunn av menneskelig aktivitet. Disse kalles fremmede arter eller «ikke-naturlig-hjemmehørende arter». 

Fremmede skadelige arter er en av de største globale truslene mot økosystemene, med store følger for biologisk mangfold, økonomi, matsikkerhet og helse.

Artsdatabankens fremmedartsliste viser at antallet slike arter øker også her til lands, både på land og i vann.

Samspill mellom arter bør inn i vurderingene

Men – når Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) vurderer «fremmede organismer», vurderer vi som regel risikoen ved slike arter hver for seg. 

Vi gir arter kategorier, som «høy risiko» eller «svært høy risiko», basert på en kombinasjon av effekt på biologisk mangfold og sannsynlighet.

Men naturen fungerer ikke slik. I naturen møter arter hverandre. Fremmede arter kan forsterke hverandres effekter eller svekke dem. I en ny rapport har VKM vurdert om slike samspill mellom fremmede arter kan tas inn i risikovurderinger.

Fremmede arter kommer sjelden alene

Når temperaturen stiger, kan arter fra sørligere områder etablere seg lengre nord. Når vi frakter varer og kjøretøy, følger organismer med på skipsskrog og i ballastvann, i jord, plantemateriale og tre-emballasje. Hobbyhold av dyr og planter gir nye muligheter for etablering hvis individene rømmer eller settes fri.

Langs norskekysten finner vi nå stillehavsøsters, en fremmed art som har etablert seg med tette bestander flere steder. I nord har kongekrabben endret bunnfaunaen i deler av Barentshavet. På land har arter som rynkerose og sitkagran påvirket kystøkosystemer og skog.

Slike arter påvirker ikke bare de stedegne artene – de påvirker også hverandre. En art som endrer leveforholdene kan skape nye leveområder for andre fremmede arter. En art som introduserer sykdom kan få større effekt i kombinasjon med en annen fremmed art som stresser de stedegne artene.

Når summen ikke er lik delene

Samspillet mellom flere fremmede arter kan gi tre hovedtyper effekter. For det første kan arter forsterke hverandres påvirkning. Et eksempel kan være en plante som endrer jordkvalitet og lysforhold. Planten kan da legge til rette for at en annen fremmed planteart etablerer seg. 

For det andre kan én fremmed art begrense en annen – for eksempel ved å være en effektiv konkurrent eller ved å spise den. 

Den tredje effekten er at artene ikke påvirker hverandre direkte. Artene kan likevel påvirke økosystemet, men hver for seg.

I rapporten gjennomgår vi slike effekter på biomangfold og naturlige økosystemer i Norge. Konklusjonen fra VKMs faggruppe for biologisk mangfold er at samspill artene imellom kan føre til økologiske effekter som både kan være raskere og kraftigere enn det som kommer frem når hver art vurderes hver for seg. 

Dette er relevant, både for hvordan vi prioriterer tiltak, og for hvordan vi tolker naturmangfoldlovens krav om helhetlige miljøvurderinger.

Det er ikke er tilstrekkelig å spørre «hva gjør denne ene arten?» Vi må også spørre: «Hva skjer dersom flere slike arter etablerer seg samtidig?»

Hvordan kan vi ta høyde for samspill i risikovurderinger?

Vi foreslår flere grep for å inkludere samspill mellom fremmede arter i risikovurderinger:

• Manglende data: Data vil ofte være mangelfulle. Kvalitative vurderinger, basert på økologisk teori, erfaringer fra andre land og ekspertkunnskap, er derfor både nødvendige og legitime, så lenge usikkerheten beskrives tydelig.
• Klimaperspektiv på kort og lang sikt: Klimaendringer vil påvirke både enkeltarter og samspillet mellom arter. Det er derfor viktig å vurdere effekter både i et kort- og langsiktig klimaperspektiv.
• Særlig utsatte områder: Noen områder er særlig utsatt for samvirkende effekter av fremmede arter. Dette gjelder områder der mange fremmede arter opptrer samtidig, eller er spesielt sårbare, som jordbruksområder, kantsoner langs vassdrag, havner, urbane områder og øyer.
• Fokus på enkelte typer arter: Risikoen for samvirkende effekter er stor når en fremmed art gjør det lettere for andre fremmede arter å etablere seg, eller påvirker hvor stor skade de gjør. Dette kan gjelde rovdyr, smittebærere, arter som påvirker leveområder fysisk eller arter som trenger hverandre for å overleve.
• Forvaltningsmål på kort og lengre sikt: Når miljøet endrer seg som følge av klimaendringer og andre menneskelige påvirkninger, endres også effekten nye arter har på biodiversitet og økosystemtjenester, så kost/nytte og risiko avhenger både av tidshorisont og målsetning.

Hva betyr dette for forvaltningen?

Naturmangfoldloven stiller krav om at beslutninger skal være kunnskapsbaserte og vurdere samlet miljøbelastning. Når vi vet at flere fremmede arter ofte opptrer samtidig og kan påvirke hverandre, må også risikovurderinger og forvaltningstiltak bør ta hensyn til dette.

For forskningen betyr dette at vi i større grad bør undersøke fremmede arter i økologisk sammenheng, ikke bare i isolerte studier.

For VKM betyr det at vi, i våre fremtidige risikovurderinger, vil forsøke å vurdere den samlede effekten av flere arter.

Fremmede arter er ikke bare et spørsmål om enkeltarter som «hører hjemme» ett sted og ikke et annet. Det handler også om hvordan hele økosystemer endres når nye arter kommer til, ofte flere samtidig.

Ved å ta samspillet mellom fremmede arter inn i risikovurderinger, får forvaltningen et bedre grunnlag for beslutninger. Det kan bidra til å oppfylle målene om å bevare naturmangfoldet, slik både naturmangfoldloven og internasjonale avtaler legger opp til.

(Alle forfatterne er medlemmer av Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM), Faggruppe for biologisk mangfold)

Aktuelt fra forskersonen:

Hva er egentlig «bio­nedbrytbar plast», og er det bra for miljøet?

Skogen er selvsagt ikke et museum