Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I begynnelsen av mars 1990 ble Tromsø forvandlet til en vinterfest av global dimensjon. Som vert for den internasjonale begivenheten Winter Cities Tromsø 1990 inviterte byen ordførere, arkitekter, planleggere, økonomer, klimaforskere og andre eksperter til å diskutere vinterens utfordringer og muligheter.

Arrangementet, som daværende ordfører Erlend Rian beskrev som et «vinter-OL i miniatyr», hadde som ambisjon å gjøre Tromsø til et internasjonalt fyrtårn for vinterteknologi, vinterkultur og vinterdesign.

Verdens vinterby

Tromsø skulle fremstå som verdens «vinterby», og var en del av en global vinterbybevegelse. Vinterdagene ble innviet på storslått vis den 3. mars 1990, med en kombinasjon av joik, japansk dans og en kanadisk åpningsfest, med fyrverkeri som lyste opp den kalde vinterhimmelen. Åpningstalene etterlot ingen tvil om arrangementets globale betydning.

De besøkende ankom Tromsø med et økt fokus på snømåking, mobilitet, klimaforandringer og energibruk i kalde byer. I tillegg var det et særlig blikk på de økonomiske mulighetene knyttet til nordområdene i en stadig mer globalisert verden, inkludert vinterturisme, sport og teknologi- og næringsutvikling.

For aktører i Tromsø var dette langt mer enn et arrangement – det var en strategisk investering i byen (og regionens) fremtid, med en prislapp på den gang over 18 millioner kroner.

Tromsøs historie som vinterby er rik og nyansert, og illustrerer at det finnes historiske eksempler på klimatilpasning vi kan lære av. Til tross for arktiske byers historiske tilpasning til lokalt klima, er den etablerte kunnskapen om dette fortsatt begrenset. Derfor er det avgjørende å fremheve dette i en tid hvor klimatilpasning inngår i alle beslutninger om utviklingen av våre fysiske omgivelser.

Hva kan vi lære av tidligere klimatilpasningsforsøk, og hvordan kan historiske hendelser som Winter Cities Tromsø 1990 gi innsikt i de lokale tilpasningene av globale klimastrategier?

Fysisk forvandling

Gjennom arkivarbeid har jeg utforsket hvordan Winter Cities arrangementet i Tromsø påvirket byen, både med tanke på fysiske forvandlinger og med tanke på den historien som ble skapt om Tromsø som vinterby.

Min forskning avdekker hvordan vinteren ble brukt som en strategisk bypolitikk på 80- og 90-tallet. Byer over hele den nordlige verden, fra Canada til Norden og Japan, undergikk byutviklinger i tråd med strategiene til vinterbybevegelsen.

Den globale debatten om vinterby-design, arkitektur og planlegging nådde Tromsø, og etterlot varige spor i byens utforming.

Vinterens utfordringer skulle temmes og dens positive sider skulle fremheves. Idéer, slik som å flytte bylivet under bakken eller å innglassere sammenhengende deler av byen, skulle muliggjøre «vinterfrie» bevegelser fra bil til butikk, hjem eller kontor uten problemer med is, kulde og søle.

Tiltak som oppvarmede fortau, varmepumper, isolasjon og strategier for plassering av vinduer ble del av den nye arkitekturen. I tillegg ble parker og uterom utformet med vintergrønne busker og trær for å skjerme aktiviteter for vind og kulde.

Fem år med forberedelser

Tromsøs transformasjon pågikk i fem år før og mange år etter begivenheten. I løpet av denne perioden ble det gjort betydelige investeringer i byens infrastruktur, offentlige rom, boligområder, og sports-, hotell- og konferansefasiliteter. Det ble også utviklet strategier for å forvalte sesongens utfordringer og muligheter. Veien frem var imidlertid langt fra problemfri.

Planleggingen møtte flere utfordringer, blant annet politiske diskusjoner om de høye kostnadene. Innbyggerne uttrykte tvil om arrangementets verdi for byen og hadde vanskelig for å forstå det nye konseptet «Winter City», ettersom Tromsø allerede var en by som hadde lært seg å leve med vinter.

På et tidspunkt sto arrangementet i fare for å gå konkurs, men arrangørene tilpasset seg lokale ønsker og endret fokuset til «varme vinterbyer», med vekt på utforming av barnehager, bedre mobilitet for eldre, og inkluderende bymiljø.

Det endelige resultatet ble en begivenhet som forvandlet Tromsø til en arena for å diskutere hvordan man kan bygge byer der folk trives i vinterklima. Storgata, pyntet med hvit snø, isskulpturer og røde vinterhjerter hengende i lenker, summet av liv og samtaler.

De glemte vinterdagene: Hva kan vi lære av historien?

Begivenheten gir innsikt i hvordan vinteren var førende for arkitektur- og planleggingspraksisen på 80- og 90-tallet. Den avslører en betydelig innsats, både globalt og lokalt, for å endre hvordan byer i nord ble utformet, planlagt og markedsført.

Mange av løsningene fra denne perioden reflekterer ulike forståelser av hva vinter er, avhengig av geografisk og kulturell kontekst. Mens Nord-Amerika fokuserte en stor del på innendørs byutvikling, ble dette ansett som mindre passende i en norsk setting.

I Tromsø ble slike importerte ideer tilpasset og gjennomført med lokal omtanke. Til gjengjeld eksporterte Tromsø, sammen med andre nordiske byer, sin vinterkunnskap og kultur til andre land og inspirerte dem.

Historien om Tromsø viser at vintertilpasning ikke bare handler om å implementere nye løsninger, men også om utvikling av kultur, identitet og lokale verdier. Ved å undersøke slike historiske eksempler kan vi få en bedre forståelse av hvordan globale løsninger kan tilpasses lokalt.

Beskytte oss fra vinteren eller lære å leve med den?

I hjertet av Winter Cities-bevegelsen lå en grunnleggende debatt. Skal vi beskytte oss mot vinteren eller lære å leve med den? Denne diskusjonen gjenspeiles i de foreslåtte løsningene.

På den ene siden var det visjoner for «vinterfrie» byer med tunneler, oppvarming og glassatrium. På den andre siden sto idéen om å fremheve vinterens kvaliteter for byens beboere gjennom å fjerne bilbruk fra sentrum og gjeninnføre snø i bygatene.

Fremtidens arktiske byer

Arbeidet med fremtidens arktiske byer og tettsteder krever en bevisst tilnærming til klimatilpasning. Historie viser at mye av arkitekturen og byutformingen i arktiske byer har blitt importert fra sørlige strøk, og at implementerte strategier er utviklet til helt andre kontekster.

Historiske eksempler, som vinterbyutviklingen, understreker betydningen av lokal kunnskap og kultur i klimatilpasningen. Å kontekstualisere universelle strategier er avgjørende for å sikre at utviklingen er effektiv og meningsfull på lokalt nivå.

I tillegg bør vi vurdere hvordan klima, sesong og vær kan brukes til å styre planlegging og design – ikke som en universell mal, men som en dynamisk og stedsknyttet ressurs.

(Åste Kristine Ullring Holtan forsker på «vinterbyer» og utviklingen av vintertilpassede bygninger og byrom i nordområdene)

Kilde:

• Holtan, Å.K.U. Winter City in translation: The Winter Cities movement and the design of an Arctic Norwegian City. Urban Des Int (2026). https://doi.org/10.1057/s41289-026-00310-0

Aktuelt fra forskersonen:

Små luktpartikler får deg til å åpne lommeboka i butikken

Hva er egentlig «bio­nedbrytbar plast», og er det bra for miljøet?