Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Peter Frølichs lett Trump-inspirerte utspill om tullefag ved universitetene er neppe blant hans mest gjennomtenkte, men det passer godt i innledningen av valgkampen. 

Det er nok av velgere som lar seg fenge, mange av dem uten å ha plagsomt mye kjennskap til innholdet i fagene. Om debatten samlet sett skulle vise seg å gå i Frølichs disfavør, har han uansett nok av tid til å moderere seg.

Selv om jeg mener Frølich er ganske langt ute på jordet med sitt ensidige fokus på det han nok oppfatter som woke-ideologi, kan det likevel tenkes at han uforvarende er kommet til å berøre en problemstilling som faktisk er interessant og potensielt viktig.

Uklare skiller mellom mastergrader og buzzord

Det er nemlig en tydelig trend at det blir stadig flere mastergrader som har fått egne navn, uten at det framgår særlig tydelig hva som skiller den ene fra den andre. Mange av dem er nemlig sterkt beslektede. 

Ser vi på mitt eget fagområde, samfunnsvitenskapen, har de fleste fakultetene i dag relativt nyetablerte mastergrader, som ikke tilhører samfunnsvitenskapens opprinnelige disipliner. Navnet på graden er gjerne en kombinasjon av ulike buzzord, for eksempel innovasjon, digitalisering, mangfold, bærekraft, kjønn, organisasjon eller entreprenørskap. 

Ekstra mange ulike mastergrader kan man trolig ta i ledelse, da som regel med et prefiks foran (kunnskapsledelse, endringsledelse, relasjonsledelse og så videre, bare fantasien setter egentlig grenser).

Disse gradene er mange steder satt sammen slik at mange av emnene som inngår hentes fra ordinære disiplinutdanninger. Studentene har da felles undervisning i enkelte emner med dem som tar disiplinutdanningene. Hvis graden dreier seg om ulike varianter av organisasjon og ledelse, kan alltids et emne i organisasjonssosiologi ved det sosiologiske instituttet inngå i denne graden.

På denne måten har mange disiplininstitutter emner hvor studenter fra flere ulike studieprogrammer deltar. Tendensen er at mange tradisjonelle disiplinutdanninger sliter med rekrutteringen. 

Det er trolig færre som tar mastergrad i sosiologi og antropologi enn for 20 år siden (sikkert en god nyhet for Frølich), men instituttene klarer seg stort sett fordi de administrerer flere av disse nye mastergradene. 

Går på bekostnning av disiplinutdanningene

Mange kandidater ved sosiologiske institutter blir dermed ikke mastere i sosiologi, men i for eksempel «organisasjon, digitalisering, administrasjon og arbeid», som en av gradene heter ved vårt institutt. Flere av emnene de har tatt er i så fall hentet fra ordinære disiplinutdanninger.

For instituttene har dette primært vært en måte å overleve på. Vi har ganske lenge sett at tradisjonelle disiplinutdanninger er blitt mindre populære. Det ser ikke minst ut til å skyldes at studentene virker mer usikre enn før på hva de kan bruke graden til. Å være ekspert på organisasjon og digitalisering virker kanskje mer håndgripelig og matnyttig enn å være ekspert på sosiologi, samfunnsøkonomi eller antropologi.

Dette er skjedd i en tid hvor politikerne i stadig større grad har mast om at studiene må gjøres mer relevante i arbeidslivssammenheng. Det kjennes intuitivt som om digitalisering og bærekraft er tettere på praksis enn overgripende fag som antropologi og biologi, derfor har universitetene kastet seg på denne ideen i jakten på å fenge ungdommen.

Relevans til arbeidslivet

Men jeg er ganske sikker på at den reelle arbeidslivsrelevansen er vel så stor dersom man tar et emne eller to i digitalisering og organisasjon, som inngår i en disiplinbasert mastergrad, i stedet for å ta en mastergrad med mindre bredde. Tilsvarende gjelder alle studiene i mangfold, bærekraft og kjønn et cetera, som Frølich er mest opptatt av. 

Disiplinutdanninger kan brukes til svært mye forskjellig, inkludert i yrker som ennå ikke finnes. Utfordringen er å kommunisere det til usikker ungdom. 

Med en bredere mastergrad i en disiplin er det dessuten mindre risiko for at studentene eksponeres for snevre perspektiver som er gangbare i et avgrenset faglig univers, men uten i tilstrekkelig grad å bli konfrontert med fagenes større bredde og den debatten som oppstår som følge av det.

En større, disiplinbasert ramme 

Selv om Frølich tar feil, har han derfor samtidig et poeng. I stedet for alle de rare mastergradene med til dels merkelige navn, bør det satses mer på disiplinfagene. En mastergrad i sosiologi (eller botanikk, biologi eller litteraturvitenskap) ruster antakelig 25-åringer bedre for et stadig skiftende arbeidsliv enn samlere grader basert på kortsiktige trender. 

Det betyr ikke at innholdet i de nye mastergradene er overfladisk eller unyttig, selv om kvaliteten sikkert varierer. Men perspektiver på både organisasjon, bærekraft og kjønn kommer ofte best til uttrykk innenfor en større, disiplinbasert ramme.

Aktuelt fra forskersonen:

Ungdom velger jobb fremfor kriminalitet – når de får sjansen

Psykologer må slutte å synse om sykdom