Norsk beredskap blir svakere uten forskning

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vi snakker mye om beredskap. Men vi snakker for lite om hva som faktisk skal til for å bygge den. 

Mette Fossum i Forbrukerrådet sier til Aftenposten at konkrete planer mangler for hvordan befolkningen skal sikres tilgang til mat, medisiner og betalingsløsninger i en krise.

Hun har rett.

Beredskap uten systematisk kunnskap er som et hus uten grunnmur. Huset ser solid ut inntil det første virkelige trykket kommer.

Vi øver mer enn noensinne

Sivilforsvaret mobiliserer. Kommuner kartlegger sårbarheter. Næringslivet integreres. Den store nasjonale øvelsen «Norge øver» er i gang. Alt dette er bra. Øvelser kan avdekke feil. Problemet er at de ikke kan forklare dem.

En studie fra Universitetet i Sørøst-Norge viser at store samvirkeøvelser gir begrenset effekt over tid. Deltakerne lærer å gjenkjenne scenarioet, ikke å håndtere det ukjente. Øvelser er ikke nok. De lager ikke planer.

Konkrete planer forutsetter konkret kunnskap. Kunnskap bygges over tid, i fagmiljøer. Det utvikles gjennom forskning som evaluerer, korrigerer og forbedrer.

For eksempel, under koronapandemien manglet helsemyndigheter i flere land (til og med Norge) klare retningslinjer for å fordele koronavaksiner effektivt og rettferdig. Resultatet var at tusenvis av doser ble kastet noen steder, mens mange måtte vente på å få første dose andre steder.

Gjennom et forskningsprosjekt finansiert av Forskningsrådet utviklet jeg og flere internasjonale forskere et et digitalt verktøy som kan støtte beslutningstakere når problemstillingen er kompleks og det finnes mange ulike aspekter som må tas hensyn til. 

Systemet vårt kunne ha hjulpet med å forhindre bortkasting av knappe og verdifulle vaksinedoser. Det ble brukt i flere land, blant annet lavinntektsland som ikke hadde tilgang til like mange koronavaksiner som Norge. Systemet finnes fortsatt. Men det ble ikke til gjennom øvelser. Det ble til gjennom forskning.

Fraværende i sin egen melding

Da Totalberedskapsmeldingen ble lagt frem i januar 2025, var universiteter og høyskoler knapt nevnt. Der de nevnes, er det utelukkende i sammenheng med beredskapsutdanning. Ikke som forskningspartnere. Ikke som kunnskapsleverandører. Ikke som en del av beredskapsstrukturen. 

Det gjenspeiler en snever forståelse av hvem som er en beredskapsaktør, og den forståelsen har konsekvenser.

I dag er de norske forskningsmiljøene i praksis fraværende i totalforsvarsstrukturen. De er ikke med i Statsforvalterens beredskapssamlinger, de er ikke partnere i DSBs planarbeid, og de finnes ikke i listen over aktørene totalforsvaret skal bygge på.

Det til tross for at Norge har sterke forskningsmiljøer på krisehåndtering, forsyningssikkerhet og samfunnssikkerhet. De utvikler kunnskap blant annet om kritisk infrastruktur, digitale trusler og ekstremhendelser.

Denne kunnskapen er et svar på spørsmål som beredskapsplanleggerne selv ikke har kapasitet til å stille: Hva svikter når planene møter virkeligheten? Hva fungerte i forrige øvelse, og hva fungerte ikke? Hvilke forsyningskjeder er mest sårbare i en regional krise?

Hva gjør vi når strømmen går?

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har sendt brev til alle norske husstander med råd om hva de bør ha hjemme: mat, vann, medisiner, radio. Det er et godt tiltak. Men brevet svarer ikke på det neste spørsmålet. 

Det spørsmålet som melder seg i det øyeblikket krisen faktisk inntreffer: Hva gjør jeg nå? Hvordan baker man brød uten strøm? Hvordan tenner man bål på en måte som faktisk varmer? Hvordan koker man poteter uten komfyr?

Dette høres banalt ut, og det er nettopp problemet. En generasjon som har vokst opp med internett tilgjengelig til enhver tid har aldri trengt å vite det. De praktiske ferdighetene som tidligere gikk i arv fra generasjon til generasjon er i ferd med å forsvinne.

Og det finnes ingen nasjonal, forskningsbasert referanse som kan fylle det gapet. Ingen norsk ekvivalent til den klassiske «hva gjør du når det brenner»-kunnskapen, tilpasset dagens trusselbilder og dagens befolkning.

Dette er ikke et argument mot DSBs innsats. Det er et argument for at informasjon til befolkningen om egen beredskap må bygge på forskning om hvordan folk faktisk lærer, hva de kan fra før, og hva de egentlig trenger å vite. Den forskningen må gjøres av noen. Og «noen» er forskningsmiljøene: de som i dag ikke er invitert inn.

Tre forslag som koster lite og kan gi mye

Løsningen krever ikke store omprioriteringer. Den krever vilje til å tenke bredere om hvem som er en beredskapsaktør. Her er tre forslag:

1) DSB bør gis et eksplisitt mandat og midler til å inngå i regionale og nasjonale forskningspartnerskap.

2) Statsforvalterembetene bør få en koordineringsrolle mellom akademia og beredskapssektoren i regionen.

3) Forskningsrådets planlagte Senter for forsvarsevne, sikkerhet og beredskap må etablere forskningssentre flere steder i landet.

Forskning på statsbudsjettet

I dag har ikke DSB kapasitet til å delta i forskningssamarbeid som kunne styrket det systemet den er satt til å ivareta. Det bør endres i neste statsbudsjett.

Statsforvalteren er allerede samordningsaktør mellom kommuner, næringsliv og myndigheter. Å legge til universiteter og høyskoler i dette samspillet er et enkelt og logisk grep.

For det tredje må Forskningsrådet utnytte forskningmiljøer over hele landet når det nå skal etableres et nytt senter. Forskere i sør, nord og vest i landet sitter på regional kunnskap som ikke finnes i Oslo. Sentrene må ikke bli enda et sentraliseringstiltak i en politikk som sier den vil det motsatte.

Vi kan ikke improvisere oss til en robust beredskap. Vi kan heller ikke bygge den uten å spørre dem som har studert den. Så hva gjør vi når strømmen går?

DSB har ikke ressurser til å utvikle dette kunnskapsgrunnlaget alene. Det er heller ikke deres oppgave å forske. Det er forskerens oppgave. Hvis de inviteres inn.

Nytt fra forskersonen:

kronikk | marius korsnes

Forskarar bør engasjere seg meir med Kina

Hvem blir vi av å bruke kunstig intelligens?