Kroppsøving bør ikke brukes for å styrke landets beredskap

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Regjeringen lover å gi elevene på ungdomsskolen minst en ekstra time kroppsøving i uka. Begrunnelsen synes ikke først og fremst å handle om læring, men derimot nasjonal beredskap.

Ifølge Regjeringens egen side på Facebook viser tall fra Forsvaret at 1 av 4 ikke klarer minstekravet på 3000 meter, og at forskjellene i fysisk form blant unge øker.

Regjeringen skriver videre at de derfor (vår kursivering) vil ha «mer fysisk aktivitet i skolen og fra skoleåret 2027/2028 skal alle elever på ungdomstrinnet få minst én time mer kroppsøving enn i dag».

I samme sak uttaler forsvarsminister Tore O. Sandvik at skolen kan ta sin del av ansvaret for å styrke samfunnets samlede beredskap, og at fysisk robusthet er viktig både for den enkelte og for totalforsvaret.

Betyr denne beskjeden fra regjeringen at formålet med kroppsøvingsfaget i Norge skal endres?

Kan tolkes på to måter

Regjeringens utspill kan bare forstås på to måter. Enten ønsker den å faktisk endre kroppsøvingsfagets innhold, slik at utvikling av god fysisk form blir et naturlig og uttalt mål. Eller så mener den at dagens kroppsøvingsfag allerede har dette oppdraget. Begge tolkningene reiser store spørsmål. La oss først ta utgangspunkt i det siste alternativet, om endring av innholdet.

Dagens læreplan slår fast at kroppsøving skal stimulere til livslang bevegelsesglede og en fysisk aktiv livsstil ut fra elevenes egne forutsetninger. Faget skal fremme samarbeid, forståelse og respekt for hverandre gjennom bevegelsesaktivitet og naturferdsel, og elevene skal utvikle kompetanse om trening, livsstil og helse.

Dette betyr ikke at nivået på elevenes fysiske form er et uttrykk for kompetansen deres. Utdanningsdirektoratets støtteskriv for vurdering avviser også en slik tolkning:

«Avgrensede fysiske og tekniske tester for blant annet å måle ulike idrettsferdigheter, som styrke, spenst og utholdenhet, er ikke en egnet metode til å vurdere elevenes kompetanse i kroppsøving, slik kompetanse er beskrevet i læreplanen».

Læreplanen og vurderingsveiledningen peker altså i én retning. Spørsmålet er om regjeringens budskap vil trekke lærernes praksis i en annen.

Lærere tolker signaler

Hvordan vil lærerne i kroppsøving tolke de aktuelle kompetansemålene i lys av regjeringens budskap?

Vil de forstå budskapet slik at undervisningen i kroppsøving kan fortsette som i dag? Rettet mot at elevene skal tilegne seg kompetanse basert på hvordan man øver, beveger seg og samhandler på ulike måter i varierte bevegelsesaktiviteter? Og at denne kompetansen gjør sannsynligheten større for at elevene vil oppleve bevegelsesglede, og dermed legge et grunnlag for en varig fysisk aktiv livsstil – uten et konkret fokus på (forbedring av) fysisk form?

Eller vil de oppfatte den ekstra timen med kroppsøving som en beskjed om «å gjøre noe med» elevens fysiske form – og legge opp undervisningen ut fra det?

Dersom lærerne oppfatter signalet på den sistnevnte måten, vil undervisningen fort kunne dreie mot aktiviteter som først og fremst har til hensikt å forbedre utholdenhet og styrke. Det vil være en reell forskyvning av kroppsøvingsfagets mandat.

Ikke et forslag fra Udirs arbeidsgruppe

Det er naturlig å forstå regjeringens utspill som om de vil endre kroppsøvingsfagets målsetninger og innhold. Da er timingen problematisk.

Fra midten av mars til starten av juni i år var en av forfatterne (Vinje) blant medlemmene i Utdanningsdirektoratets arbeidsgruppe for kroppsøving. Gruppa skulle foreslå konkrete endringer i læreplanen og peke på eventuelle andre tiltak som kunne bidra til en felles forståelse av læreplanen og vurdering i faget.

Bakgrunnen for arbeidsgruppa var blant annet et stadig tydeligere kunnskapsgrunnlag rundt faget. Dette viser blant annet at kroppsøvingslærere oppfatter at faget har uklare læreplanformuleringer og så stort tolkningsrom at både kompetanse i faget og vurderingspraksis forstås ulikt både innad og mellom skoler.

Tre uker etter siste møte i arbeidsgruppa lanserte regjeringen lovnaden om minst en time ekstra kroppsøving på ungdomstrinnet. Uten å gå inn på arbeidsgruppas arbeid i detalj, kan det slås fast at forslaget om mer kroppsøving for å forbedre elever og rekrutters fysiske form ikke kom fra denne arbeidsgruppa.

Utfordrer felles forståelse av faget

Hvis utvikling av elevens fysiske form i fremtiden skal være sentral i faget, så vil det være ytterligere en kjepp i hjulet som ruller mot å klargjøre hva som er kompetanse, og hva som skal vurderes i kroppsøvingsfaget.

Samtidig er det faktisk all grunn til å anerkjenne det politiske ønsket om og behovet for å gjøre noe med den dårlige formen til norsk ungdom.

Vi deler absolutt vurderingen av at tallene fra Forsvaret synliggjør en beredskapsutfordring i vår tid, men spørsmålet bør også stilles om det å øke elevens fysiske form i kroppsøvingsfaget i det hele tatt er realistisk.

For eksempel viser flere oppsummeringer [1] av forskning på kroppsøvingsfaget at elevene er i aktivitet med moderat til høy intensitet i omtrent en tredjedel av undervisningen.

For tidlig konklusjon

Uansett er det merkelig at en konklusjon og en ny retning kommer i det pågående arbeidet med å finne en felles forståelse av faget slik det står i dag.

Dersom målet er å styrke ungdoms fysiske form, finnes det andre og mer prinsipielt ryddige løsninger enn å utvide formålet til et kroppsøvingsfag som allerede preges av stor tolkningsusikkerhet. Og disse mulige løsningene trenger ikke utelukke verken skolen som arena eller kroppsøvingslærere som ressurspersoner.

Dersom regjeringen ønsker å endre kroppsøvingsfagets mandat, bør den gjøre det gjennom en åpen prosess med læreplanen. Inntil det skjer, bør politiske utspill ikke skape tvil om hva faget faktisk er ment å være.

Kilder:

• [1] Green, K. (2010): Aktiv livstil, helse og kroppsøving: Utfordringer og begrensninger. I: Steinsholt, K & Gurholt, K. P (red). Aktive liv. Idrettspedagogiske perspektiv på kropp, bevegelse og dannelse. Trondheim: Tapir Akademiske Forlag.

• Hollis, J.L., Sutherland, R., Williams, A.J. et al. (2017). A systematic review and meta-analysis of moderate-to-vigorous physical activity levels in secondary school physical education lessons. International Journal of Behavioral Nutrition and Physical Activity 14(52). https://doi.org/10.1186/s12966-017-0504-0

• Hollis, J. L., Williams, A. J., Sutherland, R., Campbell, E., Nathan, N., Wolfenden, L., ... & Wiggers, J. (2016). A systematic review and meta-analysis of moderate-to-vigorous physical activity levels in elementary school physical education lessons. Preventive medicine, 86, 34-54. https://doi.org/10.1016/j.ypmed.2015.11.018

Nytt fra forskersonen:

Jeg gruer meg til å skrive masteroppgave

Dette kan digitale medier gjøre for elever med autisme