Ny rapport: Hvordan havet kan bidra til å fjerne CO₂ fra luften 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

En dag i august 2025 fulgte forskere en liten, rødfarget vannmasse gjennom Gulf of Maine utenfor USAs østkyst. Fargen kom fra et sporstoff som gjorde det mulig å følge vannet.

Samtidig hadde forskerne tilsatt en kontrollert mengde natriumhydroksidløsning, et basisk stoff som øker alkaliteten i vannet, for å undersøke om havet kunne ta opp mer CO₂ fra atmosfæren.

Forsøket, kalt LOC-NESS, var et av de første kontrollerte feltforsøkene med havkalking, der forskerne testet om økt alkalitet i sjøvannet kan øke opptaket av CO₂ fra luften.

Forskerne fulgte vannmassen i flere dager med skip, for å se hvordan den spredte seg, hvordan havkjemien endret seg, og om livet i havet ble påvirket.

Et forskningsfelt i rask utvikling

Da USAs National Academies of Sciences, Engineering and Medicine (NASEM) publiserte sin rapport om havbasert karbonfjerning i 2022, var ett budskap tydelig: Vi trengte feltforsøk for å finne ut om metodene faktisk virker i havet, og hvilke miljøeffekter de kan ha.

Fire år senere er flere slike forsøk altså i gang.

Havbasert karbonfjerning betyr å bruke fysiske, kjemiske eller biologiske prosesser i havet til å trekke CO₂ ut av luften og lagre karbonet borte fra luften over tid.

Havet gjør allerede dette naturlig. Spørsmålet er om vi kan forsterke noen av disse prosessene på en trygg og dokumenterbar måte.

I den nye digitale NASEM-rapporten, som jeg har vært med på å utarbeide, gjør vi opp status for dette skiftet. Rapportserien kan oppdateres etter hvert som forskningsfeltet utvikler seg.

Havet gjør allerede en jobb for klimaet

Vi vil sannsynligvis passere 1,5 graders global oppvarming i løpet av de neste årene. Skal temperaturen ned igjen, må vi fjerne mer CO₂ fra luften enn vi slipper ut. Det krever karbonfjerning.

Flere metoder undersøkes. Én er havkalking (ocean alkalinity enhancement på engelsk), der alkalitet, altså vannets evne til å nøytralisere syre, i havvannet økes, for eksempel ved bruk av mineraler, slik at havet kan ta opp mer CO₂.

Andre metoder kan fjerne CO₂ direkte fra sjøvannet, gjødsle for å øke biologisk opptak av karbon, eller øke produksjon og lagring av biomasse.

Siden 2022 har forskningen utviklet seg raskt. Flere metoder er nå i feltforsøk og på pilotstadiet, og de første verifiserte karbonfjerningskredittene er kommet på markedet.

I 2024 var rundt ett kilotonn CO₂ verifisert som fjernet gjennom havbasert karbonfjerning. Skal slike metoder gi et betydelig bidrag til klimamålene, kan det være snakk om gigatonn per år.

Det er omtrent en million ganger mer.

Å gå fra et lite forsøk til en slik skala handler om langt mer enn å gjøre mer av det samme. Vi må forstå hvordan havstrømmer, kjemi og økosystemer påvirker resultatet. Vi må også vite hvor mye energi og materialer som kreves, og ta med utslipp fra hele kjeden.

Skal vi dokumentere karbonfjerningen, må vi vite hvor mye ekstra CO₂ havet faktisk tar opp, hvor lenge karbonet lagres og hva som ville skjedd uten tiltaket. Det krever både observasjoner og modeller.

Rapporten viser at MRV (overvåking, rapportering og verifisering) fortsatt må videreutvikles, blant annet når det gjelder usikkerhet og uavhengig verifisering.

Hva skjer med livet i havet?

Mye av forskningen er gjort på plankton og andre organismer nederst i næringskjeden. Vi vet langt mindre om virkninger på næringsnett, fiskerier og hele økosystemer.

Effektene vil variere med metode, sted, årstid og skala. At et lite forsøk ikke viser skade, betyr derfor ikke at en mye større aktivitet vil være uproblematisk.

Mer enn teknologi

Havbasert karbonfjerning er også et spørsmål om styring.

Dagens regelverk er fragmentert. Ulike internasjonale avtaler, nasjonale lover og lokale regler kan gjelde samtidig, og det er ikke alltid klart hvilke regler som gjelder, hvem som har ansvar, og hvordan grensekryssende effekter skal håndteres.

Styring handler om mer enn å gi tillatelse til et prosjekt. Den bør avklare ansvar, miljøkrav, hvordan risiko og gevinster fordeles, og hvordan lokalsamfunn, fiskeri og andre brukere av havet får reell innflytelse.

Styring og regelverk bør utvikles i takt med forskningen, samtidig som det trengs mer kunnskap om hvordan slik styring bør utformes. Forskningsbehovene gjelder ikke bare teknologi, men også miljøeffekter, samfunn, og rettferdighet.

Feltforsøk er forskning, ikke utrulling

Et hovedbudskap i rapporten er at havbasert karbonfjerning har gjort reelle fremskritt, men fortsatt er et forskningsfelt i utvikling, ikke en moden klimaløsning.

Feltforsøkene som nå gjennomføres, bør først og fremst ses som eksperimenter. De skal hjelpe oss å finne ut hva som virker, hvilke miljøeffekter som kan oppstå og hvordan karbonfjerningen kan dokumenteres.

Om havbasert karbonfjerning kan bli et nyttig supplement til dype utslippskutt, vil tiden vise. Først må vi finne ut om metodene virker i stor skala, om de kan brukes forsvarlig for både havet og samfunnet, og hvordan de eventuelt skal styres og reguleres. Samtidig må CO₂ -utslippene kuttes kraftig. Havbasert karbonfjerning kan ikke erstatte det.

Nytt fra forskersonen:

Roboten Thorvald er utviklet av norske forskere. Hva skal til for at norske bønder får ta den i bruk?

Norge har flest helse­arbeidere i Norden – hvorfor mangler vi folk?