Hvorfor var kritikken av VM i Qatar sterkere enn av VM 2026 i USA?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Forskersonen har plukket opp en kronikk Runar Døving hadde på trykk i Klassekampen for en tid tilbake. Døving er en hardtslående og interessant antropolog som det ofte er verdt å lytte til. Også analysen av ulikheten i reaksjonene på Qatar- og USA-VM har interessante poenger, men han misforstår dessverre helt bakgrunnen for engasjementet i Qatar-saken.

Døving har en egen hypotese

Døvings budskap er så vidt jeg forstår at alle som ville boikotte VM i Qatar, er dobbeltmoralske dersom de ikke har samme innstilling til årets mesterskap. Han spør hvor det blir av kritikken fra det kritiske fotballtidsskriftet Josimar, og fra klubbene som gikk i bresjen for forsøket på å få norsk fotball til å boikotte mesterskapet for fire år siden.

Jeg vet ikke hvor godt han følger med, men Josimar drar til USA sammen med utrettelige Andreas Selliaas, mannen bak det kritiske nettstedet idrettspolitikk.no. Der skal de, som de formulerer det, rapportere «fra bakken» under gruppespillet.

Jeg blir overrasket om det blir mange rapporter om Haaland som moteikon eller om brakkesyke i VM-troppen. De er neppe mindre kritiske til årets arrangør enn de var til Russland og Qatar.

Men Døving legger ikke merke til dette, for han har sin egen hypotese: «Mitt ubehag er følelsen av at Qatar skulle boikottes fordi de er arabere og muslimer».

Det handlet neppe om arabere og muslimer

Det er ikke så lurt å basere faglig argumentasjon på følelser, og her går det i hvert fall galt. Det er et blindspor. Det er ingen som helst grunn til å dra hverken rasismekortet eller noe som ligner overfor Qatar-kritikerne.

I all hovedsak var det snakk om aktører fra liberale og progressive miljøer. De fleste er omtrent like kritiske til USA-VM, men for det første er for eksempel arbeidsforholdene for pressen bedre under årets VM enn de var i Qatar. Så vidt jeg vet, er ingen norske journalister blitt arrestert i USA mens de gjorde jobben sin, slik tilfellet var med to NRK-journalister i Qatar.

For det andre, og dette er viktigere, har mange i mellomtiden innsett at kritikken i 2022 hadde liten effekt i global målestokk.

Den tidligere landslagsspilleren Tom Høgli, som var sentral i boikott-initiativet, kan neppe mistenkes for å være spesielt islamofob. Det kan heller ikke den venstreliberale avisa The Guardian, hvor man for tiden daglig kan lese en lang rekke sterkt kritiske artikler både om FIFAs president, om amerikanske myndigheter og ikke minst om samrøret mellom dem.

Meningsmålinger tyder på at mønsteret i befolkningen var det samme: Lysten til å boikotte VM i 2022 var høyest blant dem som politisk sognet til MDG, SV og Rødt. Minst var den hos Senterparti-velgere.

Jeg tror vi bør enes om at motstanden ikke hadde med arabere og muslimer å gjøre.

Rørende naive på begge sider

Det er ikke så rart at mange er kritiske til begge mesterskapene. Qatar og det nåværende regimet i USA har jo en hel del til felles. Det gjelder for eksempel målet om en sterkere og mer autoritær statsmakt, undertrykking av sivilsamfunnet og ikke minst lav toleranse for livsstilsmangfold.

Det som var spesielt med Qatar, var at motstanden var synlig helt fra begynnelsen, da landet på mildt sagt tvilsomt vis ble tildelt VM i desember 2010. Det skyldtes heller ikke islamofobi.

I årene som fulgte, smeltet i stedet flere faktorer sammen: Den åpenbare og tiltakende korrupsjonen i FIFA, slavelignende arbeidsforhold, undertrykking av seksuelle minoriteter og menneskerettigheter generelt.

For fotballnerdene kom dessuten noe annet i tillegg: Mesterskapet forutsatte en drastisk omkalfatring, noen vil si maltraktering, av de nasjonale ligaene, fordi det måtte arrangeres i vinterhalvåret.

Det mest kritiske man kan si om boikottinitiativet i forkant av 2022, var for det første at det var uttrykk for hybris. Man trodde at det var mulig å samle tilstrekkelig internasjonal støtte til at Qatar kunne beveges i riktig retning.

Merk at NFF, i sitt forsvar for at Norge skulle delta, argumenterte på samme vis. Gjennom å delta, kunne Norge bidra til å bedre forholdene til gjestarbeiderne (!). Folk på begge sider var med andre ord rørende naive.

Kritikken stilnet da mesterskapet startet

Jo nærmere mesterskapet vi kom, jo mer oppmerksomhet fikk spørsmålet. Norge skulle jo uansett ikke delta, men det var også et moralsk spørsmål hvorvidt det var riktig å se på. Også her kom et visst overmot til uttrykk.

Rett nok ble seertallene i Norge bortimot halvert i forhold til VM i 2018, men en del av dette skyldes nok at det er vanskeligere å finne tid til å sitte time etter time foran skjermen i julestria enn i juni og juli. Globalt var mesterskapet vellykket, ikke minst for Qatar: Mange av de kritiske røstene stilnet da mesterskapet startet.

Disse røstene oppdaget nemlig fort at motstanden mot VM ikke var spesielt utbredt i et globalt perspektiv. De var mest synlige i Skandinavia, Tyskland, Nederland og Storbritannia.

Debatten om mesterskapet hadde en helt annen karakter i Sør- og Sentral-Europa, i Latin-Amerika og i Asia. Derfor ble kritikken i globalt perspektiv tolket som et typisk uttrykk for vestlig arroganse. Isolerte forsøk på å boikotte USA-VM ville vært et like stort slag i luften.

Overmotet førte for det andre til at en del ble overkritiske. Guardians historie om 6500 døde gjestearbeidere siden Qatar ble tildelt mesterskapet, ble for eksempel av enkelte tolket som om alle disse døde under arbeidet med å bygge anleggene. Dette var det ikke grunnlag for.

Mange har lært at boikott ikke er veien

Under oppkjøringen til mesterskapet ble jeg også kontaktet av mange journalister som ville ha en kommentar til at det virket som Qatar hadde leid inn folk til å lage opptog iført drakter fra både Argentina, England og mange andre land.

I den grad det var tilfelle er det selvsagt høyst spesielt, men på den annen side: I VM-sammenheng har det lenge vært vanlig å leke med andre nasjonale identiteter.

Under en kamp mellom Portugal og Slovenia under EM i 2024, så jeg for eksempel massevis av folk i portugisiske landslagstrøyer med Ronaldo på ryggen. Mange av dem var østasiater, mens andre snakket flytende tysk. Å leke med identiteter på denne måten er helt vanlig i slike turneringer, og ikke noe som var særegent for Qatar.

les også:

Fotball-VM: Vi har vært ekstremt uheldige. Er oppgaven umulig?

Deler av kritikken i 2022 var derfor unyansert. Det er dessuten mange globale dimensjoner ved Qatar-mesterskapet som har fått for lite oppmerksomhet i Nord-Europa. Men svært lite av kritikken bunnet i skepsis mot arabisk eller islamsk kultur.

Fra det perspektivet som motiverte folk til å kjempe mot VM i Qatar, er ikke årets mesterskap stort bedre. Men mange kritikere har nok lært at veien framover neppe går gjennom ensidige boikottaksjoner.

Nytt fra forskersonen:

Et godt skeivt sted handler om mer enn lover og rettigheter

Det snakkes forbausende lite om hva vi skal spise i en langvarig krise