Kautokeino-opprøret:
Anki Gerhardsens påstander mangler forankring
DEBATT: Det kunne virke som om Gerhardsens påstander er faglig forankret. Men når man ser nærmere på hva kildelisten faktisk dekker, blir det tydelig at de mest alvorlige anklagene hennes mangler dokumentasjon, skriver jurist og forsker Ánde Somby.
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Anki Gerhardsen har i sin kronikk i Aftenposten angrepet hvordan norske kunstanmeldere behandler Kautokeino-opprøret i ballettforestillinger og annen kunstnerisk formidling. Hun peker ut tre navngitte anmeldelser hun mener er problematiske, og hun avslutter sitt innlegg med en kildeliste.
Det kunne virke som om påstandene hennes er faglig forankret. Men når man ser nærmere på hva kildelisten faktisk dekker, blir det tydelig at de mest alvorlige anklagene hennes mangler dokumentasjon.
Kilder som ikke belegger påstandene
Kildelisten til Gerhardsen består av tre kilder:
«Samenes historie fra 1751–2010» (et bredt oversiktsverk), et NRK-radioprogram om samisk historie, og Arkivverket samt nettbaserte ressurser om kvinnehistorie.
Dette er verdifulle kilder for bred orientering, men de gir ikke konkret dokumentasjon for de mest intime og alvorlige påstandene Gerhardsen fremsetter.
Denne diskusjonen har pågått i både forskning, kunst og offentlighet i årtier. Det er merkelig at Gerhardsen ikke anerkjenner denne tradisjonen eller refererer til den når hun kritiserer dagens anmeldelser.
Ta påstanden om at samene under opprøret «mishandlet ektefellene sine». Hvor i hennes oppgitte kilder finner man denne påstanden dokumentert? Hvilke historiske dokumenter, forskningstekster eller samtidsskildringer har hun hentet det fra? Kildelisten gir ikke svar.
På samme måte: Når hun beskriver opprøret som utløst av «religiøs fanatisme», hvilke forskningsmiljøer eller historiske analyser bygger hun på? Og hvorfor ikke Nellejet Zorgdragers sentrale verk, «De rettferdiges strid: Kautokeino 1852» (1997), som er standardreferansen for alle som vil forstå kompleksiteten i hendelsen?
Påstander uten forankring i kilder
Mest lest
Gerhardsen hevder at kunstanmeldere «romantiserer» eller «bortforklarer» volden. Men hvilke konkrete anmeldelser sikter hun til utover de tre hun navngir? Og hvor dokumenteres påstanden om at dette skjer «systemisk» i norsk offentlighet?
Kildelisten hennes forklarer ikke hvor hun har hentet grunnlag for disse generaliseringene.
Dette er ikke bare en teknisk kritikk. Det grunnleggende prinsippet er at jo sterkere og mer alarmerende påstanden er, desto mer presis og etterprøvbar dokumentasjon bør følge med.
Påstanden om mishandling av ektefeller, påstanden om at religiøs fanatisme var opprørets drivkraft, påstanden om at kunstnere og kritikere systematisk forenkler eller fortier – dette er alvorlige anklagende påstander som krever mer enn henvisning til et radioprogram eller et generelt oversiktsverk.
De krever presise kilder som kan sjekkes, diskuteres og eventuelt motsies.
Fanatisme som begrep – faglig analyse
Når Gerhardsen bruker begrepet «religiøs fanatisme», presenterer hun det som om det er en vitenskapelig etablert og entydig forklaring på Kautokeino-opprøret. Det er det ikke.
Filosofen Alberto Toscano viser i sitt verk «Fanaticism – On the Uses of an Idea» (2010) at begrepet fanatisme historisk har fungert som et polemisk verktøy, brukt til å stigmatisere «den andres religion» og til å legitimere politiske intervensjoner.
Begrepet mangler konsistent faglig definisjon; det varierer i betydning og knyttes mer til normative vurderinger enn til analytisk klarhet. Dette gjør det særlig problematisk når det brukes som forklaringsmodell for historiske hendelser som Kautokeino-opprøret.
Forskningen viser at opprøret må forstås som en kompleks sammensmelting av religiøs vekkelse, sosial nød, økonomisk marginalisering og politisk undertrykkelse. Å redusere det til «fanatisme» er ikke en styrkelse av faktabaserthet – det er en forenkling som i seg selv bærer preg av nettopp det Gerhardsen kritiserer: manglende kildeforankring og lite gjennomtenkt analyse.
Kunst og historie: Ulike språk, samme ansvar for presisjon
En ballett er ikke et historiebokkapittel. Scenekunsten tolker, stiliserer og gir kunstnerisk uttrykk til komplekse historiske prosesser – det er både dens rett og dens natur. Derfor er det merkelig å kreve at ballettanmeldere skal levere entydige historiske konklusjoner om de dypeste årsakene til et opprør.
Kunstkritikk og historieforskning har ulike språk og formål.
Men dette betyr ikke at kilder kan kastes til vinden. Tvert imot: både kunstnere, kritikere og historikere har ansvar for å arbeide med etterprøvbarhet i det omfang som er rimelig for deres sjanger.
En kunstanmelder trenger ikke å sitere primærkilder, men når noen etterlyser «faktabaserte anmeldelser» – slik Gerhardsen gjør – må man selv kunne påvise hvor fakta kommer fra.
Den lange debatten som ikke nevnes
Det er heller ikke nytt at Kautokeino-opprøret tolkes på flere måter. Skjønnlitteraturen har behandlet emnet i mer enn et århundre – fra Markus Markussens «Hyrdene som for vill» (1938), til Olav Nordrås «Rød Høst» (1970), til Idar Kristiansens «Korstog mot Kautokeino» (1970).
Når kravet om fakta ikke ledsages av faktisk kildebruk og faglig presisjon, står Anki Gerhardsen tilbake som kunstanmeldernes hyrde som har gått seg vill.
Da Nils Gaups film kom i 2008, oppstod nettopp den debatten Gerhardsen nå etterlyser, om balansen mellom religiøse og sosiale forklaringer. Denne diskusjonen har pågått i både forskning, kunst og offentlighet i årtier. Det er merkelig at Gerhardsen ikke anerkjenner denne tradisjonen eller refererer til den når hun kritiserer dagens anmeldelser.
En grunnleggende standard
Når man kritiserer andre for manglende faktagrunnlag, må man selv kunne stå til ansvar for hvor påstandene kommer fra. Det er ikke om å gjøre å være «kildepoliti» – det er om å holde fast ved en helt grunnleggende standard: påstandenes alvor må tilsvares av kildebruks presisjon.
Gerhardsen fremsetter alvorlige anklagende påstander uten å belegge dem tydelig. Det kan vanskelig kalles noe annet enn manglende dokumentasjon.
Hvis debatten om Kautokeino-opprøret skal løftes, må alle parter – kunstnere, kritikere, historikere og mediekritikere – forholde seg til både kompleksitet og etterprøvbarhet. Ikke bare når det passer, men konsekvent.
For når kravet om fakta ikke ledsages av faktisk kildebruk og faglig presisjon, står Anki Gerhardsen tilbake som kunstanmeldernes hyrde som har gått seg vill.
Rettelogg, 17.11.2025, kl. 14:03: I to setninger er ordene «kvinnene» og «kvinner» rettet til hhv «ektefellene» og «ektefeller». De to setningene lød: «Ta påstanden om at samene under opprøret «mishandlet kvinnene sine»» og «Påstanden om mishandling av kvinner, påstanden om at religiøs fanatisme var opprørets drivkraft, påstanden om at kunstnere og kritikere systematisk forenkler eller fortier – dette er alvorlige anklagende påstander som krever mer enn henvisning til et radioprogram eller et generelt oversiktsverk.»
Aktuelt fra forskersonen: