Annonse
Hvorfor sviktet WHO da verden trengte dem som mest?
KRONIKK: Politikk, penger og manglende tillit forvandlet pandemihåndteringen til et globalt spill om hvem som hadde skylda.
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Verdens helseorganisasjon (WHO) skal være vårt fremste forsvar mot pandemier. Da COVID-19 rammet, ble organisasjonen raskt et mål for politiske angrep.
En gruppe forskere satte derfor i gang et ambisiøst prosjekt: å systematisk kartlegge all kritikk rettet mot WHO under pandemien.
Resultatene sjokkerte oss.
Et dypdykk i kaoset
Vi analyserte dokumenter basert på de mest omfattende studiene fra hele verden. Det var som å obdusere en mislykket global respons, der hvert dysfunksjonelle organ ble nøye undersøkt.
Forskningen vår avdekket seks alvorlige og urovekkende feil.
Målet var ikke å peke ut skyldige, men å forstå de systemiske feilene som gjorde en helsekrise til en geopolitisk slagmark.
Forskningen vår avdekket seks alvorlige og urovekkende feil.
Forsinkelsen som kostet liv
Annonse
Den mest alvorlige kritikken gjaldt WHOs trege reaksjon på de første varslene. Vi dokumenterte hvordan Taiwan – som var utestengt fra WHO på grunn av kinesisk politisk press – rapporterte om smitte mellom mennesker uten å bli hørt.
Da WHO endelig erklærte en pandemi, hadde viruset allerede spredt seg globalt.
Mest lest
Men her overser mange kritikere et viktig poeng: WHO kan bare handle ut fra informasjonen medlemslandene deler. Det er som å være brannsjef uten lov til å gå inn i huset som brenner.
Måten WHO er organisert på, gjør den sårbar når raske beslutninger trengs.
Donorene hadde strupetak på WHO
Vi fant at over 80 prosent av WHOs budsjett kommer fra frivillige donasjoner – midler donorene i praksis kontrollerer.
Tenk å håndtere en pandemi mens finansieringskildene bestemmer hvilke sykdommer du får bekjempe, og hvilke land du kan hjelpe.
Det mest urovekkende funnet var hvordan rivaliseringen mellom USA og Kina lammet WHOs respons.
Dette økonomiske strupetaket førte til at WHO ofte måtte prioritere donorinteresser fremfor globale helsebehov.
Annonse
Det er ikke korrupsjon, det er en strukturell svakhet som er bygd inn i systemet.
Kommunikasjon ble til forvirring
Da vi analyserte WHOs kommunikasjonsstrategi, fant vi et ødeleggende mønster: budskapene var inkonsekvente, uklare og ofte selvmotsigende.
Husker du forvirringen rundt munnbind? Først ble de ansett som unødvendige, deretter som essensielle – og til slutt var det bare de medisinske munnbindene som ble vurdert som effektive.
Analysen vår viste at problemet ikke bare skyldtes at det kom ny kunnskap underveis, men også at organisasjonen forsøkte å balansere vitenskapelig usikkerhet mot politisk press – uten en helhetlig strategi for sosiale medier.
Den dype vaksinekløften
COVAX skulle løse problemet med vaksineulikhet, men forskningen vår viser hvordan initiativet i stedet ble et symbol på svikt.
Mens rike land hamstret vaksiner, slet COVAX med underfinansiering, forsyningsproblemer og politisk innblanding. Mens noen land satte fjerde dose, ventet andre fortsatt på sine første leveranser.
Annonse
Dette var ikke bare et spørsmål om ulikhet, det skapte også grobunn for nye virusvarianter som til slutt rammet de samme landene på nytt.
Den geopolitiske stormen
Det mest urovekkende funnet var hvordan rivaliseringen mellom USA og Kina lammet WHOs respons.
Vi dokumenterte hvordan anklagene fløy begge veier: USA hevdet at WHO var «Kina-sentrisk», mens Kina avfeide kritikken som vestlig partiskhet.
I mellomtiden ignorerte viruset all politikk.
Dette var ikke bare diplomatisk støy, men et symptom på at det internasjonale helsesamarbeidet raknet da det gjaldt som mest.
Forskningen vår kan ses som en advarsel: Uten grunnleggende reformer vil neste pandemi møte en verden like splittet, uforberedt og sårbar som sist.
Trumps beslutning om å trekke USA ut av WHO på sin første dag som president var ikke overraskende – funnene våre hadde forutsagt det.
Vi så hvordan tilliten til WHO delte seg langs politiske skillelinjer: Republikanere oppfattet organisasjonen som Kina-vennlig, mens demokratene så den som nødvendig, men mangelfull.
Dette var ikke bare et amerikansk drama, lignende mønstre gikk igjen globalt. Når verdens største økonomi og viktigste helsedonor trekker seg, bekrefter det alle våre funn om WHOs strukturelle sårbarhet.
Er vi klare for neste pandemi?
Forskningen vår peker ikke bare på problemer, men også på løsninger.
WHO trenger forutsigbar og uavhengig finansiering, fri for politisk press. Den må få myndighet til å erklære nødssituasjoner uten å vente på politisk godkjenning, og utvikle en mer åpen styring som kan gjenreise tilliten.
Vi fant også håp: regionale organisasjoner som Afrikas CDC viste at lokale og regionale tiltak kan fungere.
Kanskje ligger fremtiden ikke i én global myndighet, men i nettverk av regionale organer som kan handle raskt og samtidig samarbeide internasjonalt.
Forskningen vår kan ses som en advarsel: Uten grunnleggende reformer vil neste pandemi møte en verden like splittet, uforberedt og sårbar som sist.
Pandemien lærte oss at virus ikke kjenner grenser. Inntil vi tar den lærdommen på alvor, vil vi fortsette å kjempe med bind for øynene og hendene bundet.
Referanser:
- Mohamed Nour, M., Kisa, S., & Kisa, A. (2025). Examining criticism of WHO’s COVID-19 response: a scoping review. Humanities and Social Sciences Communications, 12(1), 1-13.
