Barn profiterer på god kontakt med begge «gode nok» foreldre selv om de ikke har optimal omsorgsevne, ifølge pensjonert professor, Eivind Meland.

Også skilsmissebarn trenger kontakt med far

KRONIKK: Skilsmissebarn har det nesten like bra som barn i intakte familier hvis de får beholde kontakt med begge foreldrene, skriver innsenderen.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Økte atferdsproblemer blant ungdom kan ifølge NRK ha sammenheng med hvordan de opplever skilsmisse.  Men forskere ved Folkehelseinstituttet bør ikke overse den kunnskapen vi har om hvilke skilsmisseerfaringer som skader barn og unge. 

Forskningen fra Norge viser at skilsmissebarn har det nesten like bra som barn i intakte familier hvis de får beholde kontakt med begge foreldrene.

Jeg har deltatt i en forskergruppe på Vestlandet som publiserte en artikkel i 1999 om ungdoms erfaringer med skilsmisse. Da var temaet nytt i Norge. Økende skilsmissefrekvens var i liten grad utforsket, heller ikke innen samfunnsfag og psykologi. 

Den gjeldende barneloven gir ikke barn rett til likeverdig kontakt med begge foreldre.

Studien viste at ungdom med skilsmisseerfaring (SE) rapporterte flere kroppslige og emosjonelle plager og mindre gunstige helsevaner enn jevnaldrende fra intakte familier. 

En utbredt oppfatning var at velferdsordninger beskyttet mot negative effekter, særlig ved å hindre fattigdom blant alenemødre. Men andres forskning viste at dette var ønsketekning og at sammenhengene mellom foreldres skilsmisse og ulike utfall var omtrent like sterke i Norge som i USA. 

Fedre betyr noe

Et annet syn var at stigmaet ved skilsmisse ble svekket etter hvert som skilsmisse ble «normalt». Dette testet vi gjennom fire undersøkelser i Sogn og Fjordane 1997–2009, blant ungdom i slutten av tenårene. Skilsmisseforekomsten økte relativt med 34 prosent, men angst og andre psykiske plager var uendret blant ungdom med SE.

Plagene avtok heller ikke med tiden etter skilsmisse. Tvert imot så vi en svak økning i depressive symptomer. Når vi skilte mellom tre grupper – intakt familie, SE med kontakt med begge foreldre, og SE med tapt kontakt – viste det seg at ungdom fra de to første gruppene kom rimelig likt ut, mens ungdom uten kontakt med en forelder, oftest far, hadde klart høyest psykisk belastning.

Andelen med tapt foreldre­kontakt økte noe, nesten alltid med tap av far. Selv om myndighetene har ønsket delt foreldreansvar, mister fortsatt mange barn kontakt. Ifølge SSB ser mellom 26 000 og 46 000 barn ikke fedrene sine en gjennomsnittsmåned, oftere i lavere sosioøkonomiske lag. De fleste fedrene ønsker kontakt.

Støttes av senere funn

Våre funn ble bekreftet i en oppfølgingsstudie over tid blant elever på 6. og 8. trinn fulgt i to år. Skilsmisse påvirket kontakten og tilliten i samtaler med fedre, men ikke med mødre. Barna profiterte med god og fortrolig kontakt med begge. 

Redusert fortrolighet og kontakt-tap med fedre forklarte lavere selvfølelse og flere helseplager over tid. 

Vi gjorde endringsanalyser for å styrke sannsynligheten for årsakssammenheng. Det var fortrolighet i samtale med far som viste tydeligst sammenheng i slike analyser. Sårbarhetsanalyser viste også at fortrolighet med far beskyttet mot negative effekter av SE på alle utfall. 

I en annen studie på samme populasjon fant vi at selvvurdert helse (SRH) ble sterkest påvirket av god kommunikasjon og støtte fra foreldre, særlig fedre. Skilsmisse hadde bare indirekte effekt via disse faktorene, mens tap av farskontakt forsterket de negative virkningene. 

I en annen tverrsnittsstudie viste vi at tap av farskontakt økte fra 5 proseny hos 11-åringer til 12 prosent hos 17-åringer. Ungdom uten kontakt hadde litt færre subjektive plager enn dem med svært vanskelig kommunikasjon, men forskjellene var små. All form for kontakt med far økte imidlertid livstilfredsheten, og høy kvalitet på forholdet til far reduserte helseplager etter SE. 

Hvorfor henger Norge etter?

Flere forhold bidrar til at mange norske skilsmisser ender i konflikt. Den gjeldende barneloven gir ikke barn rett til likeverdig kontakt med begge foreldre. Paragraf 36.2 anser delt bosted som et unntak. Sakkyndige får ofte for stor innflytelse, mens deres oppdrag i å utpeke hvem av foreldrene som skal ha fast bosted bygger på falske forutsetninger. 

Barn profiterer nemlig på god kontakt med begge «gode nok» foreldre selv om de ikke har optimal omsorgsevne.

Derfor var det mangelfullt at Stortinget forkastet delt bosted som lovens utgangspunkt da loven ble behandlet i Stortinget i juni. Gjensidig foreldreansvar ble allikevel styrket og flytting skal være gjensidig bestemt. 

Det videre lovarbeidet må innføre tiltak mot økonomiske insitamenter til urettmessig å monopolisere omsorgen og rette seg mot samværshindring og falske anklager. Hvis ikke kan de positive intensjonene i lovreformen bli slag i tomme luften.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS