Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Erfaringene fra sur nedbør og Mjøsa minner oss om at kunnskapsbaserte tiltak virker – og at naturen kan leges om den får tid og hjelp. Dette gjelder også Oslofjorden, men da må politikerne tørre å prioritere miljø foran kortsiktig gevinst.

Dystert bakteppe

Oslofjorden sliter, det er dystre tider for villaksen [1] og norsk natur bygges ned bit for bit. Storskala påvirkninger som klimaendringer og langtransporterte miljøgifter gjør at ingen områder slipper unna – og selv ørret i de mest urørte elver inneholder forhøyede nivåer av kvikksølv [2]. 

Det er lett å miste motet av slikt, resignere, tenke at ting får gå sin gang. For hvor er viljen blant politikerne eller lyspunktene som viser at det faktisk nytter å gjøre en innsats for miljøet?

I motsetning til inntrykket i nyhetsstrømmen, finnes det faktisk en del slike lyspunkter. Og det er ikke bare små gladsaker. Nei, det er historier om at selv alvorlig syke miljøpasienter kan bli friske. 

Og det beste er at vi – gjennom forskning og overvåking – ofte vet ganske godt hvilken medisin som kreves. Det handler ofte bare om viljen til å svelge pillen, og betale for den.

Den kvalte døgnflua

Én slik friskmeldingshistorie handler om sur nedbør. I dag er det nesten absurd å tenke på at ørret- og laksebestander over store deler av Sør-Norge regelrett ble kvalt av den menneskeskapte forsuringen som toppet seg på slutten av 1970-tallet. Men slik var det faktisk. 

Vi ser fortsatt senvirkninger av forsuringen noen steder [4], men fisken har i stor grad kommet tilbake, og overvåking viser at antallet forsuringsfølsomme insekter og småkryp i vannet, som døgnfluer, har økt betydelig – både i Norge og andre steder i Europa [4]. Kalking av lakseelver gjøres ennå i de mest utsatte områdene [5], men mange steder er ikke kalking lenger nødvendig for å opprettholde friske økosystemer. 

Den positive utviklingen skyldes internasjonale avtaler som medførte strenge krav til rensing av svovel og nitrogen i industrielle utslipp. Svovelutslippene fra Europa – og dermed transport via luft til norske vassdrag – er redusert med om lag 90% siden 1990.

Fra algesuppe til storfangst

En annen nå ganske frisk pasient, som antakelig ville sittet i samme venterom som Oslofjorden, er Mjøsa. Norges største innsjø ble utover 1950-, 60- og 70-tallet forurenset av kloakk, industriutslipp og avrenning fra landbruket. Alger og cyanobakterier levde livets glade dager, og folk både på riktig og feil side av Mjøsa begynte å reagere på slimete begroing langs strendene. 

I flere av elvene var det lite oksygen og hyppig fiskedød. Da det begynte det å lukte vondt av vannet i dusjen og det spøkte for tilgangen på rent drikkevann for de de over 100 000 innbyggere rundt Norges største innsjø, var det alvor.

Kløktige forskere forsto hva som måtte til; det handlet om å få ned tilførslene av fosfor. Også politikerne så nødvendigheten av å handle. Gjennom lån til kommunene og direkte finansiering, førte «Mjøs-aksjonene» og senere tiltak til at det ble bygget moderne renseanlegg for befolkning og industri, ryddet opp i spredt avløp og satt inn tiltak for å hindre avrenning fra jordbruket. 

Fra 1973 til 1980 ble det investert 1,4 milliarder kroner [6] – tilsvarende rundt 8 milliarder i dagens verdi. Til sammenlikning er det i årets statsbudsjett foreslått 100 millioner til å styrke arbeidet med Oslofjorden, der 18 millioner er øremerket tilskuddsordning for nitrogenfjerning [7]. 

Overvåkingen av Mjøsa, som NIVA har gjennomført siden 1970-tallet, viser at konsentrasjonene av fosfor og alger er redusert med 60-70 prosent og at økologisk tilstand stort sett er god [8]. Det må kunne kalles en suksesshistorie.

Mjøsa har riktig nok fortsatt sine utfordringer, men disse handler mer om klimaendringer, miljøgifter og fysiske inngrep, inkludert vannkraft, som påvirker fisk – og kanskje spesielt den storvokste og verdenskjente Mjøs-ørreten – negativt. 

Likevel er det også her mulig å se lyspunkter: For eksempel viser overvåking en kraftig nedgang i bromerte flammehemmere i ørret siden 1990-tallet [9]. Også bestandene Mjøs-ørret har utviklet seg positivt de senere år, med rekordmange Hunderørret på gytevandring [10].

En krevende pasient, men medisinen ligger klar

Slike suksesshistorier gir grunn til optimisme også for Oslofjorden, selv om fjorden er en mer krevende pasient med flere sykdomstegn samtidig. For der det i Mjøsa handlet om å redusere fosfortilførselen, krever Oslofjorden at også tilførslene av nitrogen må ned. 

I tillegg kommer klimaendringene, som både endrer økosystemene og fiskebestandene mer permanent, og forsterker problemene med avrenning, kloakkoverløp og næringsforurensning.

Dagens renseanlegg fjerner allerede over 90 prosent av fosforet i avløpsvannet, men få har nitrogenrensing. Her ligger det derfor et betydelig forbedringspotensial. Likevel er jordbruket den største kilden til både fosfor og nitrogen i ytre Oslofjord [11], men også her er det stort rom for forbedring: 

Norge har et langt høyere overskudd av næringsstoffer på jordbruksarealene enn våre nordiske naboer og de fleste andre OECD-land [12].

Vi vet hva som virker

Samtidig vet vi mye om hvilke tiltak som virker, og tiltakene må tilpasses de ulike stoffenes egenskaper. Fosfor er i hovedsak bundet til jordpartikler og tapes fra erosjonsutsatte områder, mens nitrogen er vannløselig og følger vannet nedover i jorda og ut gjennom drenssystemer. 

Kantsoner langs vassdrag [13] og grasdekte vannveier på jordet [14] reduserer fosforavrenning ved å hindre erosjon. For nitrogen [15] er det viktigste tiltaket å ikke gjødsle balansert og ikke mer enn nødvendig – noe som også gjelder for fosfor. 

I tillegg kan fangvekster, som tar opp overskuddsnæring etter høsting, bidra til å redusere nitrogentapet. Å unngå høstpløying redusere avrenningen av begge stoffene – dobbel dose medisin, der altså.

Vi vet altså hva som skal til, at potensialet for bedring er stort – og at økosystemene kan hente seg inn om de får muligheten. Det har historien vist oss. For Oslofjorden vil det kreve kraftige og samordnede tiltak på tvers av sektorer.

Det vil koste, men vi vet at medisinen fungerer – og at fjorden på sikt kan bli frisk.

Kilder:

[1] https://www.vitenskapsradet.no/Nyheter/nye-dystre-rekorder-for-norsk-villaks

[2] https://www.miljodirektoratet.no/publikasjoner/2024/oktober-2024/overvaking-i-referanseelver-oppsummering-av-data-for-perioden-2017-2023/

[3] https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/forurensning/sur-nedbor/

[4] https://niva.brage.unit.no/niva-xmlui/handle/11250/3081617

[5] https://www.miljodirektoratet.no/ansvarsomrader/overvaking-arealplanlegging/miljoovervaking/overvakingsprogrammer/ferskvann-hav-og-kyst/kalkede-laksevassdrag/

[6] https://vannforeningen.no/wp-content/uploads/2015/06/2010_799005.pdf

[7] https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/vil-styrke-arbeidet-med-oslofjorden/id3121723/

[8] https://www.vassdragsforbundet.no/wp-content/uploads/2025/05/Hovedrapport_2024.pdf

[9] https://niva.brage.unit.no/niva-xmlui/handle/11250/3214747

[10] https://www.statsforvalteren.no/siteassets/sf-innlandet/06-miljo-og-klima/fiskeforvaltning/regfin/overvakingsrapporter/gudbrandsdalslagen-2024.pdf

[11] https://app.cristin.no/results/show.jsf?id=2384014

[12] https://www.oecd.org/content/dam/oecd/en/publications/reports/2022/04/oecd-environmental-performance-reviews-norway-2022_f20cf743/59e71c13-en.pdf

[13] https://www.nibio.no/tema/miljo/tiltaksveileder-for-landbruket/vannmilljotiltak/kantsoner

[14] https://www.nibio.no/tema/miljo/tiltaksveileder-for-landbruket/vannmilljotiltak/grasdekte-vannveier

[15] https://nibio.no/nyheter/effektive-tiltak-mot-nitrogenavrenning-i-landbruket?locationfilter=true

Aktuelt fra forskersonen:

Rasisme kan være en tvetydig opplevelse. Hva betyr det?

Frykten for å gå glipp av noe skaper uro – og mer scrolling