Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Mitt innlegg på forskersonen 12. mars, om psykiatriens jakt på genetiske forklaringer på psykiske lidelser, fikk et par interessante etterspill. 

Filosof Farhan Shah tok opp tråden den 28. mai og skrev om den vestlige psykiatriens maktposisjon der det kontekstuelle - som psykososiale problemer, undertrykkelse og fattigdom - lett undervurderes, og hvor en i liten grad tar høyde for kulturelt mangfold. 

Biomedisinsk paradigme

Livssmerte forklares i reduksjonistiske kategorier, og spirituelle, åndelige, religiøse og kosmologiske faktorer avskrives som ikke relevante når en skal forstå psykisk smerte eller velvære, ifølge Shah. 

En slik kunnskapsposisjon har etiske konsekvenser, skriver Shah videre, og viser til Stortingets nylige lovendring, der tvangshjemlene er utvidet (i motstrid med FNs anbefalinger).

Logikken er enkel: Innenfor det rådende biomedisinske paradigmet, er alvorlige psykiske lidelser/psykososiale funksjonshindringer nærmest per definisjon noe som skal behandles kjemisk. 

Tvang og vaklende etikk

Utallige er pasienthistoriene som forteller om denne meldingen fra behandler: 

Om du ikke tar disse medisinene, er det ingen hjelp å få hos oss! Alternativt vurderes den hjelpesøkende som så behandlingstrengende at man vurderer tvangstiltak (tvangsmedisinering) som nødvendig. Blir medisinene sett som nødvendige, blir også tvangen sett som nødvendig.

Etikken bak denne tilnærmingen er vaklende. Likeså kunnskapsbasen. Mye er skrevet om dette internasjonalt, men nasjonalt har forståelsen vanskelig for å trenge igjennom. 

Legeforeningens tidsskrift hadde i mai en debatt om antipsykotikas virkninger, der psykiaterforeningens styre påstår at å stille spørsmål ved den vitenskapelige dokumentasjonen er å gå til angrep på den samlede legestandens kunnskap. 

Psykiater Trond Aarre svarte med blant annet å vise til den inntil nå største oppsummeringsstudien på effekt av nevroleptika ved akutt forverring av «schizofreni». 

Analysen viser at effektene en finner i randomiserte, kontrollerte studier er så små at en kliniker knapt kan påvise dem. Aarre savner interesse fra psykiaterforeningens side for å opplyse debatten med vitenskapelige data.

For enkel idealisering av vestlig vitenskapstradisjon

Så kom et overraskende innlegg fra psykologene Rolf Marvin Bøe Lindgren og Kent-Arne Hansson, Forskning.no den 31. mai. De plukker opp Shahs kritikk av et «vestlig kunnskapshegemoni» og hevder at «vitenskapen er universell» og at den preges av «tvil, åpenhet for korreksjon og krav om reproduserbarhet». 

Så kritiserer de Shahs etterlysning av spirituelle og åndelige diskusjoner og hevder at de fleste som oppsøker terapi ikke gjør det fordi de mangler åndelighet, men fordi livet har blitt vanskelig.

• Les også: Vi må være åpne for andre kunnskaps­syn enn kun det vestlige

Kanskje er dikotomien vestlig versus østlig og/eller reduksjonistisk versus spirituelt/ åndelig orientert for endimensjonal, men psykologenes idealisering av vår vestlige vitenskapstradisjon blir også for enkel. 

Norske myndigheter trosser FN og WHO

Det er ikke slik at når hypotesen om kjemisk ubalanse ble avkreftet, selv av ledende psykiatere i NIMH (National Institute of Mental Health) i USA på 1980-tallet, så ble denne kunnskapen nedfelt i praksisfeltet. 

Heller ikke er det slik at når diagnosepanelet for DSM V erkjente at de biologiske markørene for ulike psykiske lidelser ikke var funnet – rundt 2013 – så ble de psykiatriske diagnosene detronisert som vitenskapelige kategorier. 

Nei, praksis fortsatte som før. Når FN og WHO dokumenterer at humane, psykososiale tilnærminger har vist seg bedre enn medisinske behandlinger i psykisk helse-feltet, og er tvingende nødvendige i et menneskerettighetsperspektiv, så? 

Da utvider norske myndigheter tvangsmandatet og psykiaterforeningen forsvarer sitt medisinske paradigme sterkere enn noen gang.

Under dette kan en peke på grunnleggende epistemologiske feil, jamfør psykologiprofessor Ekeland: 

Vi bygger kunnskap (epistemologi) på antakelser om virkeligheten (ontologien). Det fører galt av sted å lete etter objektive tegn (biologi) på et fenomen som er normativt definert, subjektivt erfart og relatert til menneskets meningssøken. Vi får en konseptualisering som verken er vitenskapelig eller universell. 

Hvor står psykologene i dette feltet?

Aktuelt fra forskersonen:

Slik unngår du konflikt i ferien

 Nesten alle unge scroller mens de spiser