Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hvordan skal vi forstå psykisk lidelse i et flerkulturelt samfunn? Det er et viktig spørsmål Farhan Shah reiser i sitt innlegg på Forskersonen. 

Hans anliggende – å ta kulturell kontekst og meningsmangfold på alvor – er både relevant og nødvendig. Men når han samtidig avviser det han kaller «vestlig psykiatri» som ensidig og kolonial, skaper han en motsetning som ikke holder. 

Vitenskapelig metode er ikke et uttrykk for vestlig dominans, men for menneskelig innsikt og etterprøvbarhet.

Ikke verdier, men redskaper

Det er viktig å minne om hva vitenskap faktisk er: ikke et sett med dogmer, men en måte å nærme seg virkeligheten på gjennom systematisk tvil, åpenhet for korreksjon og krav om reproduserbarhet. 

Disse prinsippene er ikke kulturelle verdier, men metodiske redskaper. De har muliggjort medisinske og psykologiske fremskritt som hjelper mennesker over hele verden – uavhengig av tradisjon eller livssyn. Å redusere denne kunnskapstradisjonen til et «vestlig verdensbilde» er å forveksle geografi med gyldighet.

Shah peker på at biomedisinsk psykiatri ofte overser åndelige og kulturelle dimensjoner ved psykisk lidelse. Det er en delvis berettiget kritikk. Men alternativene han selv fremmer – som ofte bygger på autoritet, tro eller metafysiske verdensbilder – ledsages ikke av forklaringer på hvordan disse kan etterprøves, utfordres eller forbedres. 

De færreste oppsøker åndelighet

Uten slike mekanismer risikerer man å erstatte én form for reduksjonisme med et nytt sett av dogmer. Det er ikke nok å hevde at noe «fungerer»; man må også vise hvordan man vet det, og for hvem det faktisk fungerer.

Et annet uavklart poeng i Shahs innlegg er antydningen om at terapeuter bør være mer åpne for å innføre spirituelle eller religiøse rammer i behandlingen. Det kan være meningsfullt når det skjer på pasientens initiativ. Men de fleste som oppsøker terapi, gjør det ikke fordi de mangler åndelighet – de gjør det fordi livet har blitt vanskelig. 

De ønsker hjelp til å håndtere hverdagen: jobb, søvn, relasjoner, indre uro. Det finnes ingen bølge av pasienter som etterspør mer religion – og det er ikke terapeutens oppgave å foreslå det. 

Skal man virkelig mene at klienter lengter etter åndelighet, men ikke vet det selv?

Ja, terapeuter må møte pasientens livssyn med respekt. Men det er noe annet enn å introdusere egne overbevisninger. Psykisk helsearbeid handler ikke om å gi mennesker en ny forståelse av livet, men om å hjelpe dem å leve med sin egen.

Skal ikke gi nye virkeligheter og spirituelle verdensbilder

Terapi er ikke et prosjekt i metafysisk oppvåkning. Det er et møte med konkrete livssituasjoner – preget av smerte, tvil, håp og ambivalens. Å støtte mennesker innebærer å ta utgangspunkt i deres egen virkelighet, ikke å tilby dem en ny. Autonomi er ikke et hinder for terapiens etos – det er dens grunnbjelke.

Ironisk nok er det Shah kaller «vestlig tenkning» – med røtter i opplysningstradisjonen – som kanskje sterkest har fremhevet individets rett til å forme sin egen mening. Respekt for autonomi er ikke en kulturell detalj, men et grunnprinsipp i moderne behandlingsetikk. 

Å ta pasientens livssyn på alvor innebærer også å la være å påtvinge egne. Det gjelder like mye for terapeuter med spirituelle verdensbilder som for sekulære fagpersoner.

Ideologisk kritikk

Shah hevder at han ønsker et pluralistisk kunnskapssyn. Likevel avviser han gjennomgående sekulære, evidensbaserte tilnærminger som «koloniale». 

I praksis skaper dette et snevert rom for kunnskap, hvor bare de forståelsene som passer inn i et bestemt rammeverk får plass. Kritikken blir da mer ideologisk enn åpen – og står i fare for å utelukke nettopp det mangfoldet den hevder å fremme.

Avslutningsvis: Vitenskapen gjør ikke krav på sannhet i absolutt forstand. Dens styrke er ikke skråsikkerhet, men evnen til å forbedres. Den er revisjonsåpen – alltid i bevegelse, alltid i samtale med nye erfaringer og innsikter. Det er dette som gjør den så verdifull i møte med psykisk lidelse: ikke fordi den har alle svar, men fordi den har verktøyene til å stille bedre spørsmål. 

Hvis vi virkelig ønsker et inkluderende, kulturelt sensitivt og kunnskapsbasert helsevesen, må vi ikke forlate metodene som har gitt oss muligheten til å lære, feile og forbedre oss – sammen, og på tvers av kultur.

Aktuelt fra forskersonen:

Hvorfor blir vi ikke enige om hva som er sunt og bærekraftig?

De muslimske foreldrene reagerte sterkt på det som sto om kjønn i lærebøkene