Pakistanere er ikke én religiøs gruppe

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er vanskelig å lese uttalelsene fra nå avskjediget FrP-rådgiver Hårek Hansen som noe annet enn dypt problematiske, og vi forstår godt hvorfor de oppfattes som rasistiske i sin karakter. 

Samtidig mener vi det er nødvendig å rette et kritisk blikk også mot den analytiske rammen som anvendes i responsartikkelen «Uttalelsene om «minusvarianter» oppstod ikke ut av ingenting», skrevet av Zeshan Ullah Qureshi.

Uheldige koblinger i språket

Vi deler forfatterens grunnleggende forståelse av diskursanalyse: språk er ikke nøytralt, og måten grupper omtales på over tid former hvilke forestillinger som fremstår legitime i offentligheten. 

Nettopp derfor blir det interessant å undersøke ikke bare politikernes språkbruk, men også hvordan akademiske analyser selv produserer og stabiliserer bestemte kategorier og koblinger.

Det opprinnelige utsagnet fra Hårek Hansen refererte til «pakistanere», ikke eksplisitt til «muslimer». Likevel ble analysen raskt flyttet over i en diskusjon om FrP og muslimdiskurser i Norge. Historisk og politisk er det forståelig hvorfor en slik kobling oppstår, særlig gitt FrPs langvarige posisjonering i debatter om islam, migrasjon og integrering. 

Men nettopp innenfor et diskursanalytisk perspektiv bør man også spørre hvilke konsekvenser slike koblinger kan ha når de gjentas og normaliseres i akademisk språk.

Pakistanere er ikke én homogen religiøs gruppe

Pakistan består av mennesker med ulike religiøse tilhørigheter, inkludert kristne, hinduer, sikher og andre minoriteter. Når Qureshi leser kategorien «pakistaner» nærmest automatisk gjennom kategorien «muslim», kan man spørre om analysen hans samtidig risikerer å reprodusere den formen for homogenisering og kategorisk tenkning han forsøker å kritisere.

Dette betyr ikke at forbindelsen mellom anti-pakistansk retorikk og anti-muslimske diskurser nødvendigvis er feil. Tvert imot kan slike forbindelser være både historisk og sosiologisk relevante. 

Poenget er snarere at akademiske analyser også må være refleksive omkring sine egne fortolkningsrammer og sin egen makt til å definere hvilke identitetskategorier som fremstår som naturlige, selvfølgelige eller uløselig sammenvevde.

Viktige betenkninger

Qureshi viser til forskning om muslimers opplevelse av utenforskap og til diskursive skiller mellom «oss» og «dem». Dette er viktige perspektiver. Men dersom diskursanalyse skal tas på alvor som kritisk metode, bør den også kunne rette sine analytiske spørsmål mot seg selv: 

Hva skjer når «pakistaner» i offentlig og akademisk språkbruk nærmest umiddelbart oversettes til «muslim»? Hvilke sosiale og politiske implikasjoner kan en slik kobling få? Og hvilke former for tilhørighet, mangfold og kompleksitet risikerer å forsvinne i prosessen?

Det er nettopp denne formen for betenkninger som gjør diskursanalyse faglig viktig. Ikke bare som et verktøy for å analysere politiske ytringer, men også som en metode for å undersøke hvordan vi selv – også som forskere og akademikere – deltar i produksjonen av mening, kategorier og samfunnsmessige grenser. 

Nytt fra forskersonen:

Hvorfor velger staten ofte de dyreste løsningene?

Hvor farlig er fettet? Kritikk av kostrådene avfeies for enkelt