Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Bør egentlig universitetet og høyskoler drive med undervisning i mindfullness og selvrealisering? Dette relevante spørsmålet ble den 6. mars løftet av Slottemo. Jeg benytter anledningen til å belyse spørsmålet fra et litt annet ståsted enn Bjorheim (svar til Slottemo). 

Jeg vil med dette argumentere for at debatten bør zoomes ut, slik også Slottemo antyder, og at vi må adressere en mulig underliggende forklaring på interessen og behovet for denne type kurs og valgemner.

• Les også: Hvis mindfulness er svaret, hva er spørsmålet? Svar til Robin Bjorheim

Mangel på kunnskap

Akademisk utdanning skal være intellektuelt arbeid og tankebasert, sier Slottemo. Det er selvsagt. Jeg vil hevde at det ikke bare er akademias, men hele samfunnets manglende interesse for, og kunnskap om hvordan vi mennesker agerer og reagerer som en enhet (kropp, kognisjon og emosjoner) som er noe av problemet her. 

Denne manglende kunnskapen kan være én årsak og kilde til ulike utfordringer (og dermed interessen for og behovet for denne typen valgemner) som vi ser vår tid.

Samspillet mellom kropp, kognisjon og emosjoner skjer i en kontinuerlig og pågående interaksjon med omgivelsene våre. Hvis vi ikke på noe stadium av et livslangt skoleløp får kunnskap om dette intrikate samspillet, går mye tapt. 

Våre opplevelser og erfaringer deles inn i «psykiske» eller «fysiske». Det tankebaserte versus det kroppslige. Dette er en temmelig avleggs tankegang i 2024 som bør problematiseres og løftes opp i akademia.

Et voksende forskningsfelt 

Mitt utgangspunkt er som sang- og stemmepedagog i det praktiske kunstfeltet, et felt der utøverne stadig navigerer og jobber med sine kropper, tanker og følelser. De siste årene har jeg fordypet meg i feltet embodied teaching and learning, som er et stort forskningsfelt innen akademia. 

Feltet har ekspandert de siste tiårene og har røtter i blant annet embodied cognition og enactive cognition. Embodied teaching and learning har bidragsytere fra ulike disipliner (medisin, antropologi, fysikk, sykepleie, kunst, språk og litteratur, pedagogikk med flere). 

Det felles kunnskapsgrunnlaget er at kropp, tanker, emosjoner og omgivelser virker sammen i en kontinuerlig sirkularitet, eller sammenheng om du vil. Vi erfarer verden med kropp, tanker og følelser, og vi kan ikke dele våre erfaringer opp i noe som kun er mentalt eller kun er fysisk.

De fleste har for lite kunnskap om dette samspillet mellom tanker, kropp og omgivelser som vi alle, på ulike plan, erfarer og opplever. Noen ganger blir det “for mye", for stressende, for smertefullt eller for overveldende. Andre ganger kan vi kjenne oss fulle av energi, glade og kanskje til og med lykkelige. 

Kunnskap om hvordan vi fungerer på et enhetlig plan i relasjon til omgivelsene er ikke på pensum. Og på svært mange arenaer fortsetter vi å dele verden inn i det psykiske og det fysiske. Det er et strukturelt og samfunnsmessig problem som igjen frarøver oss muligheten til å forstå oss selv på et individuelt plan.

Er ulike metoder svaret?

Tja.

Mindre støy på linja

Mindfullness og meditasjon, som mange steder er på vei inn i akademia, er metoder som inviterer deltakerne til å erfare og sanse sirkulariteten mellom kropp, tanker, følelser og omgivelser. Noe av målet ved å lære metodene er at de kan gi en ro, en tilstedeværelse og en oppmerksomhet som igjen (antar jeg) gjør at deltakerne øker sin oppmerksomhet i øyeblikket og dermed sin evne til å utføre ulike oppgaver (lesing, skriving, studering) med mer effektivitet og konsentrasjon.

Det blir rett og slett mindre “støy på linja”. Slik sett kan kursing i mindfullness, meditasjon eller andre liknende metoder være svært nyttige og tilby en relæring av nervesystemet og hvordan den enkelte reagerer på ulike stimuli. 

Det er ikke nødvendigvis et skritt i feil retning, slik Slettemo antyder. Utfordringen videre er at emnene må løftes inn i et akademisk rammeverk og settes inn i en forskning som allerede finnes. 

Kunnskapen er der, og jeg lover mye interessant lesning for den som søker opp embodiment, embodied cognition eller embodied teaching and learning. Og det er garantert fritt for navlebeskuende selvrealisering eller terapi.

Les også:

Barnløshet er ikke et manneproblem

Jeg er friskmeldt, men jeg er ikke frisk