Fra fordommer til fakta om lakseskatten

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Samfunnsviter Anders Skonhoft hevder på Forskersonen at lakseoppdretterne ikke betaler for seg, og antyder at havbruksnæringen slipper unna grunnrenteskatten nå som et solid flertall på Stortinget har gått inn for å skrote normprisrådet. Det fortjener et svar. 

Et skyhøyt skattetrykk

Det er en myte at norsk havbruksnæring ikke bidrar til storsamfunnet utover de mange titusenvis av arbeidsplassene de skaper, teknologiutvikling og eksportinntekter. Sannheten er at næringen har, og også hadde før grunnrenteskatten, et skyhøyt skattetrykk.

De betaler produksjonsavgift, forskningsavgift, eksportavgift, eiendomsskatt på verker og bruk, selskapsskatt, utbytteskatt, en særegen formuesskatt, milliarder for auksjonert produksjonsvolum, og på toppen, en grunnrenteskatt på 32,1 prosent. 

Produksjonsavgiften er mer enn doblet på få år. Konsesjonsauksjonen i 2024 hentet inn godt over fem milliarder, og Havbruksfondet utbetalte nær 4,7 milliarder kroner til kommuner og fylker samme år.

På nivå med Yara og Hydro

Ifølge Nofima står havbruket for 3,9 prosent av all selskapsskatt i fastlands-Norge, men bare 1,3 prosent av BNP. Å hevde at en næring som betaler inn tre ganger mer enn sin andel av økonomien, ikke betaler for seg, faller på sin egen urimelighet. 

Bakgrunnen for denne ekstremt høye beskatningen av næringen hviler på en forestilling om at havbruksnæringen har en ekstraordinært høy avkastning som skiller seg fra andre næringer. I en kort tidsperiode stemte dette, men ser man på avkastningen på sysselsatt kapital før skatt (ROEC) for de tre store norske oppdretterne i perioden 2020-2026, ligger den på rundt 11 prosent. Til sammenligning ligger industrikjempene Yara og Hydro på rundt 12 prosent. Det er vanskelig å forstå logikken, utover at staten eier store deler av både Yara og Hydro.  

Ikke et smutthull

Så til påstanden om «skatteunngåelsen». Skonhoft mener at skatteinngangen fra grunnrenteskatten for 2024 beviser at næringen «lurer» seg unna skatt. Den langt enklere forklaringen er at skatten virker akkurat som en grunnrenteskatt skal.

Laksen lever om lag tre år, hvor av ett til to i sjøen, og grunnrenteskatten skal gjelde kun for den delen av avkastningen som kommer fra sjøfasen. Mye av fisken som sto i merdene 1. januar 2023, hadde allerede fått påløpt det meste av kostnadene sine, og bygget opp det meste av verdien sin, under det gamle regimet.

Var fisken fire kilo da skatten kom og fem kilo da den ble slaktet, er det bare verdiskapingen på den siste kiloen som hører hjemme i grunnrentegrunnlaget.

At inntekter og kostnader periodiseres riktig, og at det gis fradrag for verdien som allerede var bygget opp, er ikke et smutthull. Det er et bærende prinsipp i enhver overskuddsskatt, og noe Finansdepartementet selv burde ha tatt høyde for i anslagene sine. Legg til fallende laksepriser og kraftig kostnadsvekst i 2023 og 2024, så er «gapet» forklart uten en eneste konspirasjon.

Motstanden mot lakseskatten er bred og lokal

Skonhoft ser også ut til å tro at grunnrenteskatten forsvinner bare fordi våre folkevalgte har bestemt at normprisrådet nå skal avvikles. Det er ikke riktig, selv om det burde skjedd.

Grunnrenteskatten ligger fast selv om prisrådet avvikles, men uten normprisrådet vil beskatningen skje basert på hva oppdrettsselskapene faktisk tjener, ikke fiktive tall som Ola Oldernes og resten av normprisrådet regner seg frem til i Excel. Dette er også i tråd med bærende prinsipper i det norske skattesystemet. 

Skonhoft mener også at oppdretterne legger beslag på «fjordallmenninger». Norsk havbruk bruker først og fremst kystnære sjøarealer, på samme måte som skipsfarten, fergeleiene og de godt over hundre lystbåthavnene i Oslofjorden. De lystbåthavnene legger til sammen beslag på omtrent like mye sjøareal som samtlige oppdrettsmerder mellom Lindesnes og Varanger, uten å betale fellesskapet en eneste ekstraordinær skattekrone.

Skal vi grunnrentebeskatte Frognerkilen og Bestumkilen også? Nei, selvfølgelig ikke. 

Til slutt: det er lett å avfeie enhver innvending mot lakseskatten som «lakselobbyisme». Men motstanden er bred, og den er lokal. Den deles av ordførere, leverandørbedrifter og lokalsamfunn langs hele kysten, de som faktisk lever av en næring som skaper titusenvis av usubsidierte arbeidsplasser, og som kjenner ringvirkningene av et oppdrettsanlegg på nært hold. Da blir det for enkelt å redusere debatten til en kamp mellom fellesskapet og noen få milliardærer.

Nytt fra forskersonen:

Det snakkes forbausende lite om hva vi skal spise i en langvarig krise

Dette kan bli et kraftfullt våpen i kampen mot desinformasjon