Pasient og lege er ikke alltid enige om behandling. Det er krevende for begge 

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Takk til styremedlem i Norsk Covidforening, Marit Stafseth, som påpeker at sykerollen ikke formes i et vakum og til Hege MK Christensen, som understreker at endringene i helsetjenesten har gjort rollen som pasient mer krevende. 

Jeg er enig med begge og takker for muligheten til å utdype mitt poeng.

Krevende roller

Stafseth peker på at sykerollen kan være krevende, særlig når det er faglig uenighet om tilstanden og når helsemyndigheter bagatelliserer den. Det er høyst forståelig. I et rettighetsbasert system, som legger vekt på rettferdig fordeling av velferdsgoder, vil man stille krav for tilgangen til rettighetene.

Ett av kravene er at man har en diagnose – noe som har gjort at man har fått diagnoseinflasjon. En annen utfordring er at det er forskjell i sosial status og faglig prestisje for ulike sykdommer. 

I boken Hva er sykdom forsøker jeg å vise hvordan det oppstår problemer når det medisinske perspektivet på sykdom ikke samsvarer med sykdomsopplevelsen og med sykerollen. Det er ingen tvil om at dette kan gjøre det krevende å være pasient. Men det er også krevende å være helsearbeider – selv om det selvsagt er en skjevhet i makt. 

Det er utfordrende for fagfolk å møte pasienter som beskylder dem for å være inkompetente, som hevder å vite mer om sykdomsmekanismer enn dem og som forlanger behandlinger med uklart evidensgrunnlag.

Stafseth spør om det hadde «vært mer fruktbart å se på hvorfor enkelte pasienter eller pasientgrupper framstår som misfornøyde og pågående enn å skylde på nøytrale faktorer som samfunnsutvikling og ‘trekk i tiden’».

Jeg forsøkte i mitt innlegg å vise at samfunnsutviklingen og «trekk i tiden» nettopp ikke er nøytrale faktorer.

Ujevn kamp om ressurser

Hege Christensen understreker forskjellene mellom pasient- og diagnosegrupper. Det har hun selvsagt helt rett i. 

Der hvor enkelte blir ivaretatt når de går inn i konkrete pasient- eller pakkeforløp, havner andre utenfor kategoriene og systemene. Det har en dobbel effekt, ved at pasienter i etablerte forløp tar ressurser og oppmerksomhet fra andre og ved at de som ikke inngår i slike forløp, opplever seg oversett og overlatt til seg selv.

Når omsorgen og helsehjelpen blir rettighetsbasert i et samfunn med økt individualisering og vekt på selvbestemmelse, så tvinges individet til å kjempe for sine rettigheter. 

Det gjør det særlig vanskelig for sårbare personer og grupper, som ikke kjenner sine rettigheter og ikke er i stand til å kjempe for dem – dem som kanskje trenger tjenestene mest.

Aktuelt fra forskersonen:

Du kan ende opp med å bo hele livet i Norge - uten rett til å stemme

Forskere gikk inn i 1.700 pasient­journaler uten tillatelse, hva nå?