Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er med interesse jeg leser professor Bjørn Hofmann sin kronikk om sykerollen i Forskersonen.no den 21.01.26. 

Han hevder at pasientene har gått fra å være tålmodige, takknemlige, passive og føyelige, til å bli pågående, forlangende, utålmodige og kravstore. Han nevner flere forklaringsfaktorer. De mest markante er ifølge Hofmann at ansvaret og omsorgen for de syke har gått fra å besørges av nære relasjoner i familien til velferdsbaserte institusjoner. 

Videre mener Hofmann at sykerollens rettigheter har fått forsterket oppmerksomhet, mens sykerollens plikter har kommet i bakgrunnen.

Sykerollen formes ikke i et vakuum

Jeg er ikke uenig i at faktorene som Hofmann beskriver har hatt betydning for endringer i sykerollen. Jeg synes likevel det er en viktig faktor som mangler i analysen hans. 

En rolle er ikke bare noe man tar, men også noe man får. Sykerollen formes ikke i et vakuum, men i stor grad av behandlerne og omsorgspersonene vi møter og helsetilbudet vi får.

Økt institusjonalisering har ikke bare preget sykerollen, men også rollen til de som jobber innen helse- og omsorgssektoren. Også de vil være preget av samfunnsutviklingen: fokus fra fellesskap til individ, økt konkurranse, mer spesialisering, endring i status og identitet, mer byråkrati og større krav til effektivitet. 

Det vil naturlig nok også prege behandlerens rolle og dynamikken mellom behandler og pasient.

Vi som aldri ble friske

I sin oppsummering skriver Hofmann blant annet at «Å være syk i dag er derfor mer komplisert og krevende enn noen gang». Det kan vi long covid pasienter skrive under på. 

Ekstra krevende er det når man lider av en heterogen og kompleks sykdom som er lite kjent ute i helsetjenestene. Uttrykket «man må være frisk for å være syk» er et opplevd paradoks for oss som aldri ble friske etter Covid-19.

Jeg er helt sikker på at mange i helsetjenestene vil beskrive oss long covid-pasienter med ordene til Hofman: som pågående, forlangende, utålmodige og kravstore. Men de menneskene har ikke vært i våre sko. De har ikke opplevd å få en sykdom som:

•  helsemyndighetene bagatelliserer
• fagfolkene krangler om
• de som skal hjelpe mangler kunnskap om på grunn av helsemyndighetenes bagatellisering og fagfolkenes krangling.

Helse er i større grad enn før blitt politikk

Den bagatelliseringen vi long covid pasienter har opplevd, er et lysende eksempel på at helse har blitt politikk, i større grad enn før. 

Når myndighetene går ut gang på gang og snakker om den store økningen i sykefraværet uten å nevne den store pasientgruppen som ble langvarig syke etter covid-19, da skjønner vi at det ligger politiske motiver bak. Det er en politikk som går på både behandlernes og pasientenes bekostning, og det synes vi faktisk ikke er greit.

Økt konkurranse mellom institusjoner og fagmiljø har ført til en usunn og kanskje oppkonstruert uenighet om hva infeksjonsutløst sykdom er. Men når legene kjemper om definisjonsmakten innenfor et fagfelt, er det pasientene som betaler prisen. Det synes vi heller ikke er så greit.

Personavhengig og tilfeldig behandling

Individuelle legers og ulike fagmiljøers behov for oppmerksomhet og prestisje har også medført en aggressiv markedsføring av ulike svakt dokumenterte eller direkte useriøse behandlingsmetoder. Det skaper flere utfordringer for oss pasienter. 

Ikke bare kan det føre til at vi pasienter får prakket på oss behandlingsmetoder som ikke har bevist effekt eller er trygge for oss; det kan også føre til at folk flest får et bilde av at denne sykdommen er lett å bli kvitt – hvis vi bare er motiverte nok og virkelig vil bli friske.

En spesialisert og fragmentert helsetjeneste med både byråkratiske og faglige skott mellom spesialitetene, har ført til mindre helthetlig omsorg. Og når ansvaret for utredning av heterogene og komplekse lidelser skyves ut til fastlegene, kan behandlingen bli både personavhengig og tilfeldig. 

Altfor mange long covid pasienter opplever å møte en fastlege som mangler kunnskap om sykdommen. Er hen av den typen lege som er ærlig om hva hen vet eller ikke vet, er det ofte mulig å navigere sykdommen i fellesskap, men møter vi feil type lege, risikerer vi å bli mistrodd og avvist. Det kan legge en stor sten til byrden, og det gjør oss i hvert fall ikke friskere.

Kjefter på «mobbeofferet»

Hofmanns analyse er grei nok, men mangler etter min mening en sentral og viktig faktor: behandlerens rolle og hvordan også den rollen har blitt preget av økt institusjonalisering og andre viktige faktorer i samfunnsutviklingen. 

Det har stilt behandlerne overfor nye utfordringer, i tillegg til å prege forholdet mellom behandlere og pasienter. 

Å ikke trekke inn helsemyndighetenes og behandlernes rolle blir litt som kjefte på et mobbeoffer for å være overfølsom. Kanskje hadde det vært mer fruktbart å se på hvorfor enkelte pasienter eller pasientgrupper framstår som misfornøyde og pågående enn å skylde på nøytrale faktorer som samfunnsutvikling og «trekk i tiden»?

Aktuelt fra forskersonen:

Færre lærere gir dårligere læring

Mensen endrer seg – dette er trenden vi ser hos unge jenter