I USA finansierer nærings­livet omtrent 70 prosent av forskningen. Er det et problem?

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I et oppslag i Nettavisen fra april fikk professor Frode Steen kritikk for å ha mottatt støtte fra NorgesGruppen, som representerer matindustrien i Norge. Steen har kommet med et godt forsvar.

I en kommentar på forskning.no 5. mai viser Nina Kristiansen til at utfordringen med at oppdragsgiver påvirker forskningen, ikke er ny. Forskerforbundet har publisert et godt forsvar for Steen, men det er trolig ikke nok til å fjerne skepsisen til ikke-statlige støtte til forskning. Dette er nemlig argumenter vi har hørt før.

les også:

Ja, forskningen min er kjøpt og betalt

Derfor ønsker jeg å bringe et nytt perspektiv inn i debatten. Jeg vil hevde at skepsisen til ikke-statlig finansiering skyldes en altfor sterk tro på betydningen av siste nytt fra enkeltforskere eller forskergrupper, noe som igjen bunner i manglende forståelse for hvordan ny kunnskap faktisk blir til.

Ingen forskere presenterer noe endelig

Forskeres arbeid er kun et bidrag til en stadig pågående, faglig diskusjon. Gode forskere er klar over dette og møter sitt eget arbeid med ydmykhet. Da Einstein ble spurt om han visste hva han holdt på med, svarte han: «Nei, for da hadde det ikke vært forskning.»

Forskere er altså ikke eksperter. Når forskere foreslår noe nytt, beveger de seg nemlig «inn i det ukjente», som Richard Feynman uttrykte det; de gjetter.

Den vitenskapelige metoden kan nemlig ikke brukes til å bevise at en teori eller konklusjon er korrekt – den kan bare brukes til å avdekke om en teori - eller påstand - er feil. Finner vi feil, må vi starte på nytt. 

Dersom en teori derimot står imot alle forsøk på å motbevise den, øker vår tillit til den. Vi kan likevel aldri være helt sikre.

Newtons gravitasjonsteori fra 1687 besto testene i over hundre år, helt til astronomene oppdaget at planeten Merkur ikke oppførte seg slik den skulle. Einsteins generelle relativitetsteori fra 1915, som løste problemet med Merkur (selv om det ikke var det problemet som opptok Einstein), har så langt bestått alle testene.

Som å si nei til fakta

Bare en liten andel av det nye slipper gjennom nåløyet. Resten blir silt vekk. Fordi silen trenger påfyll, fortjener all seriøs forskning som bidrar med fakta en plass i silen (med mindre de er et resultat av uetisk forskning). Verdien av fakta ligger nemlig i at forskere har ulikt syn på hvordan fakta skal tolkes (fakta «snakker» ikke).

Å si nei til økonomisk støtte fra noen med særinteresser som bidrar med flere fakta, betyr at det blir mindre fakta totalt som andre kan tolke – eller bestride. Einstein baserte all sin forskning på fakta som andre hadde publisert.

Vi kan kanskje lære noe av USA, som er ledende innen forskning og utvikling. Næringslivet står for omtrent 70 prosent av finansieringen. I USA er det åpenhet som vektlegges, ikke hvilke særinteresser giverne måtte ha.

Skjevheter som kan oppstå når særinteresser støtter forskning, blir i stor grad utlignet gjennom mangfoldet av bidragsytere – og den tiden det tar før fagmiljøet samler seg om resultatene.

Finansieringen er forskerens valg

Problemet med ekstern finansiering av forskning oppstår når én aktør blir for dominerende, slik Rockefeller Foundation i USA «blokkerte» forskning på helse som la vekt på forebygging av sykdom.

Dette er ikke et problem i Norge. Vårt problem er snarere at ikke-statlige aktører bidrar for lite til forskningen, mindre enn halvparten (0,89 prosent). Målet er at de skal stå for 2 prosent.

Vi kan imidlertid ikke forvente at private aktører skal støtte oss når de blir mistenkeliggjort eller sågar blir beskyldt for korrupsjon. 

Jeg har selv vært på giversiden, som sjefsforsker for leting i Statoil (2001–2006). Det lå et mistenksomhetens slør over pengestøtten. Noe av dette skyldtes imidlertid også ideologiske årsaker.

Valget om å takke ja til ikke-statlig støtte bør ligge hos hver enkelt forsker. Den akademiske friheten gir forskere denne retten. Det er også denne særegne friheten, fri for ideologiske føringer og ekstern kontroll, som gjør at samfunnet, når alt kommer til stykket, kan ha tillit til at kunnskapen forskerne skaper, er så god som den kan bli på det aktuelle tidspunktet.

Det er til slutt opp til politikerne å avgjøre når kunnskapen er så solid at den kan danne grunnlag for deres politikk.

Forskning er ikke ferskvare

Vi må derfor være tålmodige. Forsking gjør seg ikke som ferskvare. Vi må la fagmiljøene få gjøre jobben sin. Det tok ti år før Einsteins spesielle relativitetsteori (1905) ble anerkjent av fysikkmiljøet. Det tok flere tiår før Newtons gravitasjonsteori (1687) og Einsteins generelle relativitetsteori (2015) fikk innpass i lærebøker ved universitetene.

Denne tregheten ser vi også utspille seg ved utdeling av Nobelpriser. Den får de som regel for noe de har gjort flere tiår tidligere. Det er faktisk en etisk begrunnelse for denne tregheten i vitenskapen. 

Vi må, for å parafrasere vitenskapsfilosofen Karl Popper, «sørge for å eliminere det som er feil i våre teorier før de eliminerer oss».

Den pågående faglige diskusjonen

Jeg har argumentert for at den endelige verdien av forskning ikke først og fremst avhenger av hvem som finansierer den, lovverket eller forskernes uavhengighet. Vi må innse at all forskning kun er et lite bidrag til en pågående faglig diskusjon – det er ikke noe vi skal handle på umiddelbart.

Hvis vi klarer å se det slik, kan vi kanskje nå målet om å doble ikke-statlig ekstern finansiering til forskning – noe som forhåpentligvis vil føre til økt statlig satsing på fri forskning.

Nytt fra forskersonen:

En over gjennom­snittet frisk 150-åring

Norge investerer milliarder i forsvar, men mangler forskning på lobbyisme og korrupsjon