Forskere fant over 16.000 plast­kjemikalier. Nesten ingen av dem er testet grundig

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Når Aftenposten skriver om stoffer som lekker fra matemballasje, er det lett å bli urolig. Samtidig vet vi at plast i kontakt med mat er strengt regulert. Det er ikke tilfellet for mye annen plast vi omgir oss med.

«Rikskjemiker» Alexander Sandtorv måtte via Miljøklagenemda for å få innsyn i stoffer som lekker ut fra Fjordland sin plastemballasje. Dokumentasjonen viste om lag 20 ulike stoffer – alle på et nivå som er under grenseverdier satt av EU.

Dette er interessant forbrukerinformasjon, men den må settes i kontekst.

Plast er ikke bare plast

For at plast skal få ønskede egenskaper, tilsettes ulike kjemikalier under produksjonen. Det kan være fargestoffer, men også såkalte «myknere» og «flammehemmere». For plast i kontakt med mat kan kun forhåndsgodkjente stoffer brukes. 

I tillegg må produsentene dokumentere at en eventuell utlekking ikke overskrider grenseverdier – nettopp slik Fjordland viste til.

Slike systematiske krav finnes i langt mindre grad for annen plast.

Et langt mer uoversiktlig bilde

En norskledet studie identifiserte nylig over 16 000 ulike plastkjemikalier – stoffer som tilsettes plasten eller som utilsiktet dannes under produksjonen. Om lag en firedel kan være skadelige for helse eller miljø, og kun en brøkdel er grundig testet.

Mange av stoffene kan frigjøres under bruk og kan lekke ut i naturen hvis plasten havner der.

Slike stoffer har blitt påvist i blodet til norske barn, og nå undersøkes det for sammenhenger mellom plastkjemikalier i kroppen og nevrologiske tilstander som ADHD og autisme. 

Samtidig kartlegger vi på NIVA (Norsk institutt for vannforskning), i samarbeid med miljøforskningsinstituttet NILU, hvor disse stoffene finnes rundt oss: i Alnaelva, i Oslofjorden – og i luften.

Et svakere regelverk

For plast som ikke skal i kontakt med mat må produsenter og importører registrere stoffene de bruker. I motsetning til matemballasje finnes det ingen forhåndsgodkjent liste over tillatte stoffer, og regulering skjer ofte først etter at skadelige effekter er avdekket.

I teorien har du som forbruker rett til informasjon om farlige stoffer i et produkt. I praksis er det urealistisk at en butikkmedarbeider skal ha oversikt over kjemikalieinnholdet i plastleker, elektronikk, møbler eller klær.

Veien videre

Spørsmålet er ikke lenger om vi og naturen eksponeres for plastkjemikalier, men i hvor stor grad og med hvilke konsekvenser. Utfordringen forventes å øke i takt med krav til resirkulering og bruk av nye materialer, som bionedbrytbar plast.

For å forbedre situasjonen er vi avhengige av større åpenhet om kjemikaliebruk, slik Fjordland nå har bidratt til. Vi trenger mer kunnskap om hva som skjer med kjemikaliene gjennom hele livsløpet, fra produksjon til avfall og gjenbruk. 

Regelverket må i større grad ta høyde for bredden av plastkjemikalier – før skadene oppstår og ikke etter.

.