Fødselsskader: Kvinner sviktes av helsevesen og lovverk

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Etter å ha jobbet i helsevesenet siden 2009, og tett på kvinner etter fødsel siden 2012, ser jeg tydelig hvilke helseutfordringer denne gruppen er mest utsatt for.

Dette er plager som ofte debuterer ved første svangerskap eller fødsel, og som påfører ellers friske kvinner kroniske lidelser. Skadene omfatter alt fra ødelagte lukkemuskler til nerveskader som påvirker evnen til å holde på urin eller avføring. Dette er plager som systematisk nedprioriteres i dagens helsevesen.

Mangelen på rehabilitering, systematisk oppfølging og god dokumentasjon gjør at kvinnene i stor grad blir stående alene med ansvaret. 

Når verken staten eller forsikringsselskapene vil finansiere nødvendig helsehjelp, og vi samtidig mangler et lovverk som beskytter dem, står vi overfor en alvorlig systemsvikt.

Dette reiser et stort og viktig spørsmål: Har vi et helsevesen og et lovverk som faktisk ivaretar disse kvinnene – eller mangler det rett og slett et helt kapittel i norsk pasientsikkerhet?

Mangel på rehabilitering

Etter å ha trådt ut av det offentlige systemet har jeg fått et skarpere blikk på hvordan helsevesenet faktisk fungerer i praksis. Det har gitt meg en dypere forståelse for hva mangelfull oppfølging betyr for kvinnehelsen etter svangerskap og fødsel. Dette har vekket et sterkt faglig og politisk engasjement hos meg for å bidra til å utvikle et helsetilbud som i dag mangler.

I dag får ikke kvinner den oppfølgingen de har behov for etter fødselsskader eller operative inngrep i underlivet. Rehabilitering av viktig stabiliserings- og lukkemuskulatur er ikke integrert i spesialisthelsetjenesten. 

Dette gir alvorlige konsekvenser for kvinnenes videre helse og livskvalitet.

«Normalisering» av helseplager

Klinisk erfaring viser at mange kvinner har for lite kunnskap om egen helse og de fysiologiske endringene som skjer i hormonsystemet, muskler, bindevev, skjelett og nervesystem. 

Mangelen på informasjon bidrar til at mange oppfatter alvorlige kroppslige endringer/skader etter fødsel som «normale» – «noe man bare må akseptere».

Med min fagkunnskap og erfaringer mener jeg det er grunnlag for å slå fast: 

Plager som urin- og avføringslekkasje, fremfall, kroniske ryggsmerter eller smertefull muskulatur i underlivet skal verken omtales eller oppfattes som vanlige eller normale. Dette er plager som i mange tilfeller kan forebygges med enkle grep.

Likevel mangler vi et tilbud som gir kvinnene nødvendig kunnskap og forståelse for egen kropp. Jeg stiller spørsmål ved hvorfor dette ikke er et statlig tilbud, da lavterskeltiltak kunne spart mange kvinner for en ødelagt hverdag.

En rettslig ansvarsfraskrivelse

I min praksis møter jeg ofte kvinner som har uttømt det offentlige helsevesenets tilbud av medisiner og kirurgi, eller som har gått i årevis til behandling uten vesentlig bedring. 

Mange av disse kvinnene faller inn i en rettslig gråsone. Det er snakk om dokumenterte skader etter fødsel som verken helsevesenet eller pasientskadeordningene tar tilstrekkelig økonomisk eller juridisk ansvar for. 

Jeg ser også at fødselsskader og utgiftene til nødvendig etterbehandling i liten grad er dekket av private forsikringsavtaler.

Dette reiser et kritisk spørsmål om rettferdighet: Hvorfor prioriteres ikke fødselsskader på lik linje med andre medisinske skader i helse- og erstatningssystemet vårt?.

En urovekkende forskjellsbehandling

Som kvinne og helsepersonell etterlyser jeg en betydelig styrking av kvinners rett til oppfølging. Nybakte mødre må få tilgang til nødvendig rehabilitering på lik linje med andre pasientgrupper med funksjonstap og skade.

Forskjellen blir særlig tydelig når vi sammenligner ortopediske skader med fødselsskader: 

En kne- eller skulderskade utløser ofte både kirurgi og et strukturert løp hos fysioterapeut. En kvinne med alvorlige fødselsskader blir derimot ofte overlatt til seg selv med råd om «knipeøvelser» og selv ta kontakt med fysioterapi eller andre relevante fagspesialister.

Hvorfor vurderes ikke nerveskader og ødelagte muskler i underlivet – som kan medføre tap av kontroll over kroppslige funksjoner – som like alvorlig og rehabiliteringskrevende som ortopediske skader?.

Alvorlig systemsvikt

Dette er etter min mening en alvorlig systemsvikt som bidrar til at langt flere kvinner utvikler kroniske plager enn nødvendig. Det er et akutt behov for å vurdere endringer i lovverket som sikrer kvinner både økonomisk bistand og rett til spesialisert behandling og oppfølging på lik linje med andre skader. 

Vi må sørge for at kampen for egen helse ikke blir en kamp som kvinner må kjempe alene. Slik mange gjør i dag.

Nytt fra forskersonen:

For enkelt å kalle kjøtt «rødt» eller «hvitt»

Trenger vi en aldergrense på 16 år for sosiale medier? Ja, sier en av oss