Gåtene i Antarktis: Vi står på vippen til å tape natur vi ikke har råd å miste

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Når havet stiger skaper det utfordringer for miljø og samfunn. Hav spiser av kyst over hele verden, skader infrastruktur og fører til at verdifulle leveområder og økosystem forsvinner. 

Havet stiger raskt og betydelig

Siden begynnelsen av 1900-tallet har det globale havnivået steget med minst 20 centimeter, og tempoet har økt betydelig de siste 20 årene. Havet stiger fordi jorda blir varmere. For å forberede samfunnet på endringene, jobber havforskere over hele verden med å forstå hva som driver utviklingen.

Is som smelter på land, er en av de viktigste drivkreftene til økt havnivå – en utvikling som bare forsterkes av global oppvarming. Nesten 90 prosent av all landis i verden finner vi på jordas sørligste kontinent.

Det som gjør fremtiden så usikker er at vi ikke vet hvor mye av isen i Antarktis som vil smelte i løpet av vår levetid. FNs klimapanel anslår at havet vil stige et sted mellom 44 og 76 centimeter innen 2100, men det er med store forbehold. Forskere advarer om langt høyere havnivå på grunn av prosesser vi ikke forstår, som på sikt kan gi store utslag.

Trusselen under havoverflaten

I større grad enn sola er det havet selv som driver issmeltingen på verdens sørligste kontinent. Den virkelige trusselen lurer under overflaten der is møter vann, og her er det kompliserte prosesser i sving.

De enorme ismassene i Antarktis er alltid i konstant bevegelse mot kysten. Der isen når kysten, vil den etter hvert slippe taket i berggrunnen den hviler på, og flyte opp mot havoverflaten. Trykket fra flytende is fungerer som naturens eget «håndbrekk», og så lenge isen hviler mot et grunt punkt i bakken vil den holde seg ganske stabil.

Proppen i ketsjupflaka

Varmere havstrømmer kan føre til at isen i noen områder trekker seg tilbake, forbi stabile holdepunkter på havbunnen. I så fall kan «håndbrekket» løsne og isen strømme raskere ut i havet omtrent som ketsjupen i flasken etter at proppen har løsnet. 

Nyere modeller tyder på at enkelte områder i Antarktis nærmer seg vippepunkter som kan føre til at proppen løsner, noe som igjen kan føre til at havet stiger raskere.

Dette er en av grunnene til at vi i Norsk Polarinstitutt har boret flere hundre meter dype hull tvers gjennom isen for å overvåke endringer i havtemperaturen utenfor kysten av Dronning Maud Land, det norske bilandet i Antarktis.

I en nylig publisert artikkel der vi bruker inngangsdata fra overvåkingen på Fimbulisen har vi slått fast at dype renner og kanaler som finnes på undersiden av de fleste isbremmene forsterker effekten til det varme vannet som strømmer inn under isen. 

Dette kommer frem fra numeriske simuleringer av havsirkulasjonen under isbremmen som viser at det varme vannet legger seg på toppen av disse kanalene og forsterker smeltingen der. Denne effekten er ikke tatt med i de globale modellene, som av den grunn kan undervurdere estimater av fremtidig havnivåstigning.

Kappløp mot naturen

Isbremmene her nede er komplekse puslespill av sprekker, havstrømmer og temperaturer: Et naturlig samspill som gjør det vanskelig å forutsi nøyaktig hvordan isen vil reagere på mer oppvarming – og dermed også hvor mye havet vil stige.

Vi vet at Sørishavet blir varmere. Men Antarktis er fortsatt et av de minst utforskede områdene på planeten. For å forberede oss på fremtidige endringer, og med større nøyaktighet forutsi hvor mye havet kommer til å stige, må vi bruke mer tid på gåtene som skjuler seg i havet utenfor den antarktiske iskappen.

Tiden er knapp, vi står på vippen til å tape natur vi ikke har råd å miste.

Nytt fra forskersonen:

For enkelt å kalle kjøtt «rødt» eller «hvitt»

Slik kan vi følge bedre med på de nordiske skogene