Det er mange gode argumenter for å erstatte de gamle merdene med nye anlegg som kan fjerne luseproblemene. Men det vil være et trist paradoks hvis det viser seg å bli ønsket om vekst – og ikke hensynet til miljø eller fiskevelferd – som driver utviklingen, skriver forsker Arve Nilsen.

Slik kan vi luke bort lakselusen og produsere mer fisk

KRONIKK: Regjeringen legger nå til rette for å produsere mer fisk med bruk av lukkede merder i sjøen. Her er fem grunner til at dette er mulig.

Publisert

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

De første hjemmesnekrede oppdrettsanleggene, eller merder, ble fylt med vill laksesmolt på Hitra våren 1970. Teknologien for disse merdene var enkel - en finmasket fiskenot spent ut i en treramme med flyteelementer av isopor.

Dagens lakseanlegg, over 1000 i alt, finner vi langs hele kysten fra Kristiansand til Kirkenes. Merdene er blitt digre produksjonsanlegg med innebygget fôringsteknologi og kameraovervåking, men prinsippet er fortsatt det samme: notposer og flyteringer.

Mange har etterlyst mer bruk av lukkede merder for å stoppe luseepidemien og redde villfisken. Med regjeringens forslag håper oppdretterne at de nå kan få lov til å produsere mer laks, selv i de mest lusetette fjordene på Vestlandet. Her kan du lese om hvorfor dette kan bli mulig.

1: Lakselus trives ikke i dypet

Lakselusa er et parasittisk krepsdyr som beiter på huden til laksefisk. Blir det for mange av dem spiser de hull på skinnet og fisken vil til slutt dø av skadene. Lusa formerer seg ved å slippe frittsvømmende larver ut i vannstrømmen. Disse luselarvene svever rundt til de blir store nok til å feste seg til huden på en ny fisk.

Å tømme legemidler rett i sjøen er ikke noe vi bør fortsette med i framtida.

Etter millioner av år med utvikling i havet har parasitten tilpasset seg havstrømmene og laksens adferd. Luselarvene har på denne tida lært seg til å flyte rundt i de øverste 10 til 15 meterne av sjøen der det er størst sjanse for å finne en ny vert.

Løsning: Med tette laksemerder der vannet blir pumpet inn fra 25 meters dyp blir det vanskeligere for lakselusa å komme seg inn til oppdrettsfisken.

2: Kjemikalier er skadelige for miljøet

For å behandle fisken mot lakselus har det vært vanlig å enten bade fisken med et vannløselig insektmiddel eller å gi den fôr tilsatt medisin mot parasitter. Men disse behandlingene førte til at store mengder aktivt giftstoff havnet i miljøet. Dette vet vi kan være skadelig for ville krepsdyr som hummer, krabber og reker. Å tømme legemidler rett i sjøen er ikke noe vi bør fortsette med i framtida.

Notposene som skal holde fisken inne blir fort fulle av både planter og dyr som vokser og trives i det næringsrike miljøet. Overgrodde og tette poser hindrer vannet fra å strømme fritt gjennom merdene, og i verste fall kan fisken kveles av oksygenmangel. 

Nøtene kan vaskes mens de står i sjøen, men det er kostbart og tidkrevende. Derfor har det vært vanlig å impregnere med kobberholdige stoffer før de blir satt ut i sjøen for å bremse litt på denne begroinga, på samme måte som båter blir smurt inn med bunnstoff.

Kobber er skadelig for mange andre organismer i havet rundt merdene, og nye impregneringsmetoder blir nå tatt i bruk. Nå studier viser studier at de nye midlene også samler seg opp på bunnen under anleggene og at de kan skade livet i havet.

Løsning: Lukkede merder gjør det mulig å unngå bruk av legemidler. Med tette anlegg er det også mindre nødvendig å impregnere med kobber og andre miljøgifter.

3: Det er bedre å forebygge enn å behandle

I flere år ble kampen mot lakselusa basert på bruk av noen få legemiddeltyper og det var ikke til å unngå at parasittene utviklet resistens. I dag har de kjemiske lusemidlene nesten ingen effekt og de fleste behandlingene blir gjort med andre metoder. Det vanligste er spyling eller bading med ferskvann og varmt vann.

For å fjerne lusa må fisken pumpes ut av merdene og opp i brønnbåter eller spesiallagde avlusingsfartøyer. Stress og skader ved slik behandling er en viktig årsak til den høye dødeligheten og dårlige slaktekvaliteten som nå truer omdømmet til norsk lakseoppdrett.

Løsning: Anlegg som klarer seg uten lusebehandling vil kunne gi fisken et roligere liv med mindre stress og sårskader.

4: Avfall kan bli en ressurs

Oppdrettsfisken spiser like mye fôr i året som alle andre norske husdyr til sammen. Selv om fisk er svært effektive til å utnytte maten ender omtrent en tredel av dette fôret som avføring eller uspist fôr. I åpne anlegg vil næringsstoffer og partikler enten spres med havstrømmen eller samle seg som slam på bunnen under anlegget.

Oppdrettsfisken spiser like mye fôr i året som alle andre norske husdyr til sammen.

Hvordan kan dette næringsrike avfallet bli en ressurs?

Løsning: I lukkede anlegg er det mulig å samle opp deler av dette næringsrike avfallet. Det er allerede noen som samler opp slam og gjør det om til biogass og gjødsel. Men de som har erfaring med lukkede anlegg sier at teknologien fortsatt må utvikles og forbedres.

5: Teknologien er kommet langt nok

Lukkede merder har vært prøvd ut helt siden 1980-tallet, men det er bare noen få år siden det ble vist at slike anlegg faktisk kan brukes til å produsere laks fra utsett og fram til slaktestørrelse.

Slike anlegg kan være mer sårbare for vind og bølger, lukkede volum med pumping av vann kan føre til dårligere vannkvalitet enn i åpne merder og på den måten føre til større problemer med infeksjoner og sårskader.

Noen mener at lukkede anlegg vil bruke mer energi og være langt mer kostbare både i bygging og drift. For å gjøre gode valg for framtida må både oppdrettere og forskere bli flinkere til å kartlegge og sammenligne fiskevelferd, kostnader og miljøeffekt ved bruk av ulike typer anlegg.

Løsning: Mange forsøk har vist at lukkede anlegg kan være sikre i drift og gi god fiskevelferd, sammenlignet med det vi ser er vanlig i åpne anlegg. Samtidig har lukkede anlegg også sine tålegrenser og myndighetene må kreve at de drives på måter som tar hensyn til fiskevelferden og til miljøet.

Et avsluttende paradoks

Historien til lakseoppdrettsnæringa, både i Norge, Skottland, Chile og andre steder i verden, har vist oss at ensidig fokus på volumvekst og kortsiktig gevinst er til skade både for miljøet, fisken og oppdrettsselskapene.

Det er mange gode argumenter for å erstatte de gamle merdene med nye anlegg som kan fjerne luseproblemene. Men det vil være et trist paradoks hvis det viser seg å bli ønsket om vekst – og ikke hensynet til miljø eller fiskevelferd – som driver utviklingen.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?

Powered by Labrador CMS