Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Sarah Gaulin og Almir Martin uttrykker skepsis til vår oppfordring om å snakke om rasisme «med utestemme». Vi takker for responsen og muligheten til videre samtale. Samtidig er vi uenige i deres påstand om at vi ikke fører en sannferdig samtale om rasisme.

Ja, Norge er blant verdens mest tolerante land og vi har mye å være stolte av. Det er derfor viktig at denne pallplassen ikke blir en hvilepute. Det finnes rasisme i Norge – og vi må våge å snakke om det. Ikke for å polarisere, men for å forebygge og forene.

Rasisme er rasisme – men konteksten betyr noe

Gaulin og Martin har rett i at rasisme ikke går én vei. Diskriminerende og fordomsfulle holdninger og ytringer fra minoritet til majoritet eksisterer, og er uakseptabelt. Berøringsangsten finnes hos oss alle, og rasisme mellom minoritetsgrupper er alvorlig. Det faller klart inn under vår felles oppfordring om å bekjempe rasisme som samfunnsproblem.

Samtidig må vi anerkjenne forskjellen på individuell og strukturell rasisme. Rasisme mellom minoriteter, eller fra minoritet til majoritet, er like uakseptabelt og alvorlig i sitt innhold og uttrykk – og må tas på fullt alvor. Samtidig får ikke denne typen rasisme nødvendigvis de samme konsekvensene for dem som rammes, når den utøves av personer eller grupper uten maktposisjoner i samfunnet. 

Når rasisme kommer fra majoritet til minoritet, forsterkes skadevirkningene av en grunnleggende og gjennomgripende maktforskjell. Majoriteten har større innflytelse over institusjoner, normer og tilgang til ressurser – som bolig, arbeid og utdanning. Derfor kan denne formen for rasisme i større grad begrense mulighetene til minoriteter på systematisk og langvarig vis. 

Forskjellen handler ikke om alvorlighetsgraden av holdningene, men om hvilke konsekvenser de får i praksis.

Vi stiller spørsmål ved Gaulin og Martins bruk av begrepet «selektiv antirasisme». Det er et ladet og potensielt farlig begrep, fordi det insinuerer at antirasistiske stemmer bevisst velger bort visse former for rasisme – og dermed mangler troverdighet. Problemet er at dette svekker selve samtalen: 

Det gjør det vanskeligere å løfte fram konkrete erfaringer med diskriminering uten å bli mistenkeliggjort for å ha en skjult agenda. 

I realiteten er det umulig for noen enkeltpersoner eller aktører å omtale alle former for rasisme samtidig, hele tiden. Å belyse én del av problemet betyr ikke at man overser eller godtar en annen.

Strukturell rasisme er reell

Det finnes fortsatt en utbredt berøringsangst i Norge når vi snakker om strukturell rasisme – som om selve begrepet oppleves som fremmed. Men forskning og erfaring peker i én retning: Strukturell og systemisk rasisme finnes også her.

I 2024 presenterte forskerne Arnfinn Midtbøen og Edvard Nergård Larsen nye analyser fra forskning om diskriminering i arbeidslivet. Resultatet var tydelig: Søkere med minoritetsnavn hadde betydelig lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju – til tross for like kvalifikasjoner. 

Mest nedslående er statistikken for muslimske menn, som faktisk har 65 prosent lavere sjanse for å bli innkalt til intervju. Dette er et av mange eksempler i forskningen på hvordan forskjellsbehandling kan være integrert i samfunnets strukturer – uten nødvendigvis å være bevisst eller ondsinnet.

Vi ser lignende mønstre i boligmarkedet og i hvem som besitter lederstillinger. Når vi trekker fram slike eksempler – enten de kommer fra forskning eller fra enkeltpersoners erfaringer – er det ikke en «analytisk kortslutning», slik Gaulin og Martin antyder. 

Tvert imot: Eksempler er nødvendige for å synliggjøre hvordan rasisme faktisk oppleves og virker i praksis. De gir liv til tall og statistikk, og gjør strukturelle problemer forståelige for folk flest.

I kvalitativ forskning er eksempler en grunnleggende metode for å identifisere mønstre. Når mange mennesker forteller om lignende erfaringer – med å bli forbigått i jobbintervjuer, møtt med skepsis på boligvisninger, eller oppleve seg ekskludert i møte med offentlige tjenester – så er det ikke lenger snakk om enkeltstående hendelser. Det er indikatorer på systematiske forskjeller. Når det subjektive er felles, får det også objektiv betydning.

Å avvise slike eksempler som «selektive» eller irrelevante er å overse hvordan kunnskap produseres og hvordan samfunnet forstås. Det er også å lukke øynene for den virkeligheten mange lever i – og det gjør det vanskeligere å løse de utfordringene vi står overfor. 

Skal vi kunne forebygge, må vi først forstå – og forståelse begynner ofte med én konkret historie.

Vi må snakke tydelig for å kunne forebygge

Norge har et sterkt vern mot diskriming og rasisme. Ja, det er til og med nedfelt i loven. Så hvorfor utsettes man fortsatt for rasisme? 

Lovverket alene kan ikke forhindre enkeltmenneskers rasistiske atferd og holdninger til minoriteter, med mindre vi er bevisste og forstår konsekvensene av det vi ytrer og gjør. Antirasistisk arbeid krever derfor minst like mye forebyggende og holdningsrettet arbeid, som lover og handlingsplaner.

Dette er en av mange grunner til at vi berømmer initiativer som eksempelvis Bergen kommunes innsats for å kartlegge og forstå omfanget av rasisme i egen organisasjon. Det er et modig og nødvendig arbeid. 

Vi oppfordrer flere kommuner og statlige institusjoner til å gjøre det samme. For skal vi få bukt med et problem, må vi først erkjenne at det finnes.

Dette handler ikke om skyld, men om ansvar

Den norske kulturen er ikke statisk – den er i utvikling, og den rommer alle oss som bor her. Den bygger på verdier som respekt, frihet og fellesskap. Disse verdiene vil styrkes, ikke svekkes, når vi våger å ta vanskelige samtaler.

Å snakke om rasisme er ikke et angrep på Norge. Det er et forsvar for et samfunn vi ønsker å gjøre bedre – for alle.

Derfor gjentar vi oppfordringen: Vi må snakke om rasisme – med utestemme. Ikke for å polarisere, men som et virkemiddel for å tiltrekke nødvendig oppmerksomhet og bevisstgjøre. Ikke for å grave grøfter, men for å bygge bro. Slik kan vi sammen skape et enda mer rettferdig og inkluderende land for alle.

Aktuelt fra forskersonen:

Kommer vi alle til å prate kebabnorsk?

Årets Abelprisvinner utvikler mate­matikk som kan komme til nytte - i fremtiden