Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Se for deg reisen i Google Earth: du zoomer sømløst fra jordkloden i verdensrommet til gaten du står i. På få sekunder beveger du deg fra total oversikt til minste detalj. Dette har blitt så hverdagslig at vi knapt tenker over det. Samtidig former det hvordan vi ser og forstår verden. 

I vår nye bok kaller vi det proxistant vision eller nærdistansesyn – et blikk der avstand og nærhet opptrer samtidig i én sømløs bevegelse. Hva gjør det med oss når hele verden fremstår som zoombar?

1968: To skalaer og fortellinger om jorden

Denne måten å se på har en historie. På slutten av 1960-tallet dukket det opp to svært ulike skalafortellinger om Jorden, dens plass i universet og menneskers relasjon til den.

Charles og Ray Eames film «Powers of Ten» (1968/77) viste en zoomreise fra en piknik i parken, ut til universets ytterkant, og videre ned til atomnivå. Alt i én sømløs bevegelse. Filmen ga en følelse av at vi kan bevege oss fritt mellom skalaer – at hele verden, fra kosmos til kroppens minste deler, kan organiseres langs én lineær akse fra liten til stor. 

Men zoomen skjuler at hvert skalanivå krever sitt eget instrument, sin egen tid og sitt eget sted for å bli synlig. Den sømløse bevegelsen er en illusjon skapt i klipperommet. Den franske sosiologen Bruno Latour kaller det «zoom-effekten» - en forestilling om at skalaer inneholder hverandre som russiske dukker.

Robert Smithsons landskapsskulptur «Spiral Jetty» (1970) stod i skarp kontrast til denne visjonen. Den monumentale spiralen i Great Salt Lake kan ikke plasseres på én lineær akse. Fra bakken erfares den som steinformasjon, fra luften som geometrisk mønster som speiler spiralgalaksenes form i verdensrommet. 

Men spiralen består av ulike tidsskalaer som ikke kan legges sammen: Basaltsteinen bærer jordens dype tid, millioner av år. Saltkrystallene vokser gjennom måneder og år. Vannstanden varierer etter sesong. 

Fra det kosmiske til det geologiske, fra årstider til det kroppslige: hver tidsskala følger sine egne lover. Smithson viser det «Powers of Ten» skjuler: at verden består av overlappende temporaliteter som aldri lar seg zoome sømløst.

Zoombare verdener

Femti år senere er Eames glatte zoom blitt hverdagslig. Vi blar i kart-apper, ser droneopptak, bruker VR. Vi zoomer mellom oversikt og detalj uten å tenke over det. Nærhet og distanse er ikke lenger motsetninger, men deler av samme bevegelse. Dette gir oss en følelse av at hele verden er synlig og kontrollerbar.

Men er verden virkelig slik? Antropologen Anna Tsing, som forsker på komplekse økosystemer, beskriver den som ujevn og sammensatt – et lappeteppe av prosesser som ikke lar seg ordne i én lineær modell. 

Likevel gir digitale verktøy oss en illusjon av helhet, som om kombinasjonen av oversikt og detalj gir oss et komplett bilde. Illusjonen er kraftfull. Den får oss til å tro vi har kontroll.

Fra jorden til pikselen

I kunstprosjektet «Zoom Blue Dot» (2023) snur vi Powers of Ten-logikken på hodet. Vi starter med en mobilskjerm i ørkenen som viser NASAs «Pale Blue Dot» – bildet av jorden som en blek, blå prikk. Vi zoomer inn mot prikken for å komme nærmere planeten. Men i stedet for å nå jorden, oppløses bildet i piksler. 

Gjennom laser og elektronmikroskop avslører vi LCD-skjermens materielle bestanddeler: silisium, sjeldne jordarter, flytende krystaller. Vi ender ikke ved jorden, men i teknologien som viser oss jorden. Zoomen mislykkes – og avslører i stedet de materielle forutsetningene for å kunne se planeten i det hele tatt (se bilder ovenfor).

Et diagram over KI-systemet

Et annet verk som setter nærdistansesynet i perspektiv er «Anatomy of an AI System» (2018), laget av Kate Crawford og Vladan Joler. Verket er et enormt diagram som kartlegger livsløpet til Amazon Echo – fra gruvedrift av litium i Atacamaørkenen, via datasentre i Virginia, til menneskelig arbeidskraft i globale forsyningskjeder.

Dette er ikke et bilde laget av KI, men et bilde av hvordan KI fungerer og hva den skjuler. Det som fremstår som sømløs og smart teknologi, er i virkeligheten vevd inn i økonomiske, økologiske og politiske prosesser som sjelden blir synlige. 

Diagrammet viser det nærdistansesynet skjuler: at hver eneste stemmekommando til iphone-stemmen Alexa er avhengig av materiell utvinning, energikrevende infrastruktur og underbetalt arbeidskraft. 

Medieteoretiker Jussi Parikka kaller dette «slow violence» – en langsom vold som utspiller seg over tidsskalaer som aldri lar seg zoome sømløst: fra millisekunder i prosessoren til millioner av år i geologien.

Et digitalt verdensbilde

Men hvem bestemmer egentlig hva vi får se når vi zoomer? Store teknologiselskaper kontrollerer infrastrukturen som gjør nærdistansesynet mulig – og dermed også hva som blir synlig og usynlig. Dette er ikke bare filosofisk, men også materielt og politisk. 

Når KI fremstiller jorden som noe vi kan administrere, skjer det gjennom enorme infrastrukturer: gruvedrift, datasentre, logistikk. Visualiseringene virker nøytrale, men er formet av teknologiske valg og politiske prioriteringer. Store teknologiselskaper får bestemme hva som vises – og hva som forblir usynlig.

Å lære å se på nytt

Når verden fremstilles som zoombar, fristes vi til å tro at vi ser alt. Men Smithsons spiral, «Zoom Blue Dot», Kate Crawfords diagram og dagens klima- og miljøutfordringer minner oss om det motsatte: blikket har alltid blindsoner.

Jo mer zoombar verden virker, desto lettere blir det å overse at representasjonen av den skjuler hva den faktisk består av: tid, arbeid, materie og levende sammenhenger. Verden er ikke en modell vi kan holde i hånden. Den er et levende, sammenvevd system, fullt av prosesser vi ikke ser, men som vi er en del av.

Aktuelt fra forskersonen:

Finnes Gud? Som forsker har jeg ingen problemer med å si at «dette vet vi ikke»

KI kan være i ferd med å koble om hjernene og samfunnet vårt