84 år og avhengig av den som skader deg. Vold er det motsatte av omsorg

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

En hjemmesykepleier står i en leilighet. Den eldre kvinnen hun besøker, har et blåmerke på overarmen og blir taus når den voksne sønnen kommer inn i rommet. Sykepleieren har dårlig tid. Hun kjenner ikke familien, hun er usikker, og hun er redd for å ta feil. I journalen noterer hun «falltendens». Så haster hun videre til neste besøk.

Større risiko for tidligere voldsutsatte

NKVTS anslår at mellom 7 og 9 prosent av hjemmeboende eldre i Norge  har vært utsatt for vold eller overgrep etter fylte 65 år. Ofte står noen i nær relasjon bak.

• Les også: Kvinner over 65 år er ekstra utsatt for vold i nære relasjoner

• Les også: Eldre utsettes også for vold. Ser vi det ikke?

De som har vært utsatt tidligere i livet, har betydelig høyere risiko for å bli utsatt på nytt. Volden forsvinner ikke alltid med årene. Noen ganger blir den bare gammel og glir over i omsorgssvikt.

Rekrutteringen til NKVTS' forekomststudie gikk ut til eldre per post, på norsk, og det ble ikke spurt om fødeland. Eldre med innvandrerbakgrunn er dermed i praksis usynlige i de nasjonale tallene. Hvordan situasjonen er for denne gruppen, er et åpent spørsmål.

Er omfanget og risikofaktorene annerledes enn for majoritetsbefolkningen, og er barrierene for å oppsøke hjelp høyere?

På oppdrag fra Bufdir har vi undersøkt nettopp dette.

Sårbarhet bygges opp, på tvers av grupper

Det kan være fristende å lese en slik studie som en historie om «de andre»: om kulturer der eldre kontrolleres. Men det finner vi ikke grunnlag for.

Det studien peker mot, er en bredere og mer ubeleilig sannhet. Verken alder, kjønn eller landbakgrunn er risikofaktorer i seg selv. Sårbarhet bygger seg opp gjennom livet.

Et langt yrkesliv i fysisk krevende og lavtlønnede jobber setter spor i kroppen og gir mindre å leve av som pensjonist.

Mange, særlig kvinner, har år med ulønnet omsorgsarbeid bak seg som aldri ga pensjonsopptjening. Da blir flere økonomisk avhengige av familien. Og når dårlig helse, trang økonomi og isolasjon møter et hjelpeapparat som er vanskelig å nå frem i, øker risikoen for vold.

For noen forsterkes dette av språkbarrierer, erfaringer med diskriminering eller tjenester som forutsetter digitale ferdigheter. Men dette handler ikke om egenskaper ved bestemte grupper.

Der omsorgen slutter, begynner eldrevolden

Det handler om hvordan vi som samfunn behandler våre eldre. For mange av våre informanter var det enkelt. «Vold mot eldre er det motsatte av omsorg», sa en av dem. Der omsorgen slutter, begynner eldrevolden.

Dagens system hviler på en stilltiende forutsetning om at den utsatte selv gjenkjenner volden, definerer seg som offer og oppsøker hjelp. For en 84-åring som er avhengig av den som utnytter henne er dette en høy terskel.

Mange eldre strever med dette uavhengig av fødeland, og flere informanter mente problemet kunne være vel så stort blant eldre i majoritetsbefolkningen uten sterke nettverk.

I forbindelse med studien kontaktet vi om lag 200 personer og postmottak i hjelpeapparatet. Få ville snakke med oss. Dette kan vi ikke noe om, var det vanligste svaret. De hadde knapt møtt gruppen.

Og i den grad eldre med innvandrerbakgrunn oppsøker hjelp, er de nesten usynlige i statistikken – verken krisesentrenes registreringer eller kriminalstatistikken fanger dem opp. Det var kanskje ikke så rart.

Studien avdekket store mangler i hjelpeapparatets evne til å identifisere vold overhodet, og et system som ikke er oppmerksomme, finner sjelden noe.

Når volden ikke synes eller gjenkjennes

I rapporten bruker vi begrepene diagnostisk og kulturell overskygging om en del av dette: at tegn på vold tolkes som noe annet. Blåmerker tilskrives skjør hud. Nedstemthet forstås som ensomhet og depresjon.

I møte med minoritetsfamilier kan isolasjon og kontroll normaliseres som kulturell «annerledeshet». Det skjer gjerne i beste mening, men med det resultat at volden ikke gjenkjennes som det den er.

Den manglende oppmerksomheten går igjen på politisk nivå. Hjemmebesøk hos eldre, et av få tiltak med reelt potensial for tidlig identifisering, er fjernet fra de nasjonale tiltaksbeskrivelsene – uten at vi finner en begrunnelse. Den siste opptrappingsplanen mot vold i nære relasjoner retter seg i hovedsak mot barn, unge og kvinner i yrkesaktiv alder.

Samtidig hyller reformer som «Bu trygt heime» hjemmet som rammen for en verdig alderdom, uten å anerkjenne at hjemmet også kan være et sted for omsorgssvikt og vold. To politikkfelt ender dermed opp med å beskrive hver sin halvdel av det samme problemet, og voldsutsatte eldre forsvinner ut som politikkfelt.

Likegyldigheten råder likevel ikke

Helsepersonell forteller om tidspress og en frykt for å ta feil som kan virke lammende. En anklage om vold kan ødelegge en relasjon det har tatt år å bygge. Ansatte må stole på magefølelsen og står ofte alene med bekymringene.

Årets internasjonale tema for dagen er «Beyond Awareness: Making Elder Abuse Prevention Work» – fra bevissthet til forebygging som virker. Det treffer godt. Bevisstheten finnes. Det som mangler, er strukturene som gjør at den ikke blir værende hos én hjemmesykepleier med dårlig tid og en vond magefølelse.

Og her finnes det grunn til optimisme. Vi vet faktisk mye om hva som virker.

WHO trekker frem avlastning til pårørende, økonomisk veiledning for eldre som er sårbare for utnyttelse, hjelpetelefoner og akuttilbud, og ikke minst tverrfaglige team – nettopp fordi disse sakene aldri tilhører én etat alene.

Når WHO skal prioritere innsatsen for FNs tiår for sunn aldring, settes kampen mot alderisme og behovet for bedre data øverst. Det er, nesten ord for ord, det vår studie peker mot.

Norge mangler ikke verktøyene

TryggEst er nettopp et slikt tverrfaglig team. Krisesentrene har lovfestet plikt overfor alle voldsutsatte, uansett alder. Hjemmebesøkene finnes i mange kommuner og kan med små grep bli den identifiseringsarenaen de var tenkt som.

les også:

Eldre blir mishandlet i sine egne hjem. Hvordan kan vi få slutt på det?

Det som gjenstår, er å få delene til å henge bedre sammen: nasjonale rammer, tydeligere ansvar, og en politikk som ser hjemmeboende eldre og vold i nære relasjoner i sammenheng.

Kvinnen jeg startet med, er fortsatt taus når sønnen kommer inn i rommet. Men i en kommune der sykepleieren ikke står alene med tvilen, der bekymringer har et sted å gå, og der noen har mandat og tid til å bygge tillit, kan tausheten en dag bli brutt.

Kronikken er skrevet i anledning FNs internasjonale dag mot vold og overgrep mot eldre, 15. juni.

Nytt fra forskersonen:

Det snakkes forbausende lite om hva vi skal spise i en langvarig krise

Hvorfor bør vi dele forskning og kunnskap om helse på tvers av Norden, og hvordan kan vi gjøre det?