Effektive virkemidler: Stilen i «The Last of Us» er lagt tett opptil spillet det er basert på. Vi kan få følelsen av å oppleve krisen sammen med karakterene, skriver artikkelforfatteren.(Foto: Liane Hentscher / HBO)
TV-serier som «The Last of Us» får oss til å kjenne klimakrisen på kroppen
POPULÆRVITENSKAP: I en tid hvor «klimakrise» som begrep er snakket i hjel, er det kanskje nettopp film og TV-serier vi trenger.
Kristina Mariell DulsrudKlungnesDoktorgradsstipendiat i musikkvitenskap, Universitetet i Oslo
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Følgende artikkel forklarer hvordan musikk- og lydeffekter i film og tv-serier om klimakrisen virker inn på publikums opplevelse.
Sesong 2 av den populære
TV-serien, «The Last of Us» er endelig i gang på Max. Sesongpremieren
hadde 5,3 millioner seere. Det er en av mange såkalte «Cli-fis» som tilbyr deg
å oppleve konsekvensene av klimaendringer på kroppen.
Bringer klimakrisen nærmere
«Cli-fi» er populær underholdning, men kan også være samfunnsnyttige.
Forkortelsen står for «Climate fiction» og er fiksjon som for eksempel tar for
seg naturkatastrofer og apokalyptiske tilstander i forbindelse med at jorda har
blitt for varm.
Et googlesøk på «Climate crisis» gir 118 millioner treff og
ordet pryder avisoverskrifter til daglig. Det er likevel vanskelig å forestille
seg de reelle konsekvensene av at klimaet gradvis endrer seg.
I «The Last of Us» frembringer serieskaperne en kontrast, mellom det gjenkjennende hverdagslivet til plutselig katastrofe gjennom kaotisk lyd og bilde.
I en tid hvor vi
bruker mange ord, har film og TV-serier et unikt potensial til å la oss kjenne
klimakrisen på kroppen. Roar Uthaugs «Skjelvet» var den filmen med størst
oppslutning i åpningshelgen i 2018 med over 150.000 besøkende.
Jeg satt selv i
4D kinosalen og opplevde at hjembyen min, Oslo, kollapset foran meg mens det
ristet i setet. Kjente, hverdagslige lyder fra byen ble erstattet med lyden av
flyalarm som varslet om krise.
Film og TV-serier kan aktivere alle sansene våre
og påvirke vår forståelse av klimaendringene.
Annonse
Flere sanser på en gang
Når filmens mange elementer
jobber sammen og danner en helhet, gjør det at vi kan oppleve på samme måte som
i det virkelige liv. Musikk og lyd i film kan gi
oss følelsen av å bli transportert til en ny virkelighet. I samspill med bildet
hjelper lyd oss å lære gjennom kroppen.
Når vi opplever verden, er opplevelsen
multimodal. Det vil si at vi bruker flere av sansene våre samtidig. Sansene kan
til og med arbeide i kryss og «lure» oss.
Du har kanskje sett TikTok-videoene
hvor du opplever at du hører det samme ordet ulikt ettersom hvilken tekst du
fokuserer på? Det er et eksempel på McGurk-effekten: Evnen hørselen har til å
tilpasse seg det vi ser.
Det samme skjer når vi opplever en fiktiv verden på
film. Lyd og bilde i samspill kan vekke emosjoner i oss og til og med påvirke
våre moralske holdninger. Dette gjøres ikke i hjernen alene, men hele kroppen
er med. Filmen blir dermed et perfekt medium til å skape opplevelser som ikke
ord, tall og diagrammer klarer å gi alene.
Vi kjenner på karakterenes opplevelser
Sesong 1 av «The Last of Us»
inviterte oss til en post-apokalyptisk verden i
kjølvannet av en sopp-pandemi. Pandemien skyldtes global oppvarming. Du husker
kanskje karakteren Dr. Newmans advarsel i åpningsscenen av sesong 1? I et
talkshow fra 1968 forteller han at dersom jorda blir varmere, kan sopp tilpasse
seg klimaet og overleve i mennesker.
I virkeligheten kan parasitt-sopper ta
kontroll over hjernen til insekter og endre deres atferd. I seriens år 2023 er
store deler av verdens befolkning utdødd eller utviklet til sopp-zombier. Mange
forskere mener at det som trengs i klimadebatten, er å tenke nytt og finne nye,
kreative løsninger med tanke på hvordan vi lever i samspill med naturen.
Annonse
«The
Last of Us» utfordrer oss ved å skape en framtidsforestilling om en ny
menneskelig eksistensform: nemlig sammenslått med sopp.
Stilen i «The Last of Us» er
lagt tett opptil spillet det er basert på. Vi kan få følelsen av å oppleve
krisen sammen med karakterene. I første episode blir vi plassert i bilen
mens Joel, Tommy og Sarah prøver å rømme fra pandemiens utbrudd.
Sammen med
rytmisk, angstforsterkende musikk gir lyden av motor, alarmer, helikoptre og
fly et kaotisk lydbilde. På andre siden av frontruta løper skrikende, desperate
mennesker forbi. Vi må knipe magen idet sjåføren tar en skarp sving. De urolige
kamerabevegelsene gjør det vanskelig å orientere seg.
Elektronisk og akustisk, nært og fjernt
Sopp-pandemien gir seg først til kjenne hos Mrs. Adler. Hun er Joel og Sarahs
eldre nabo. Når Sarah oppdager henne, er hun forvandlet fra menneske til et
menneskespisende monster med sopp pulserende ut av munnen. Faretruende,
synth-basert musikk hjelper oss å oppleve Mrs. Adlers forvandling.
Det filmatiske raske skiftet fra hverdag til kaos i filmer og TV-serier som «The Last of Us», kan gi oss opplevelser som setter seg i kroppen og blir dermed effektive formidlere av klimakrisen.
Elektronisk
musikk er tradisjonelt brukt for å beskrive det fremmede i science fiction-sjangeren.
I kontrast kobles akustisk musikk ofte til det kjente og menneskelige, slik som
i møtet mellom karakterene Bill og Frank når de første gang viser sine sanne
følelser for hverandre ved pianoet i den minneverdige tredje episoden. Slik kan
musikk påvirke våre holdninger til det som fortelles.
Tro mot sjangeren
I «The Last of Us» frembringer serieskaperne en kontrast, mellom det gjenkjennende
hverdagslivet til plutselig katastrofe gjennom kaotisk lyd og bilde. Denne
effekten opplever vi også i mange kjente cli-fi-filmer:
Annonse
I filmen «2012» (2009)
brytes
hverdagsidyllen på kjøkkenet hos familien Curtis idet et kraftig jordskjelv
bryter løs. Høye lyder av gjenstander som knuser, ras og alarmer skaper en
kaotisk atmosfære.
I «Interstellar» (2014)
gjøres en
hverdagslig baseballkamp om til en krisesituasjon idet en grå støvsky stiger
opp bak åsen og dekker den blå himmelen. Støvet fyller hele synsfeltet og lyden
av vinden blir gradvis sterkere.
I «Don’t Look Up» (2021) opptar
hovedpersonene seg med hverdagslige samtaler om mat og kaffe under et siste måltid
med sine nærmeste før en komet treffer og utsletter jorda. Til forskjell fra
andre katastrofefilmer med fokus på selve ødeleggelsene, tilbyr denne filmen
oss en realistisk opplevelse av våre siste hverdagslige øyeblikk. Sammen med
bilder av dyr og mennesker fra ulike deler av verden spilles en myk, melankolsk
spilledåse-vals som bare publikum kan høre. Musikken minner oss på at det som
virkelig betyr noe for oss kan rives vekk når som helst.
Selv om klimaendringer skjer i et raskere tempo
enn noensinne, er opplevelsen av den gradvise globale oppvarmingen likevel
langsom. Det filmatiske raske skiftet fra hverdag til kaos i filmer og
TV-serier som «The Last of Us», kan gi oss opplevelser som setter seg i
kroppen og blir dermed effektive formidlere av klimakrisen.
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?