Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Vippepunkt – eller tipping points – brukes om de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringer i naturen. FNs klimapanel definerer de som:

«situasjoner der egenskapene til et system endres så mye at systemet omstruktureres, gjerne raskt, og ikke vender tilbake til sin opprinnelige tilstand, selv om årsakene til endringen fjernes» (vår oversetting). 

Et slikt punkt oppstår lenge før det siste treet i regnskogen er hogget, eller den siste resten av isbreen har smeltet. 

Å forutse når et slikt kritisk punkt kan oppstå, er en oppgave for naturvitenskapen, mens å utvikle forslag til hvordan samfunnet skal håndtere problemene som oppstår etter at punktet er passert, er en oppgave for samfunnsvitenskapen. 

Fire viktige begreper i forskning på klima 

Det er forsket mye på det første, men så langt har samfunnsvitenskapen hatt berøringsangst for spørsmålet om vippepunkt.

Klimaforskningen – dessverre også klimaet – har vært i en rivende utvikling siden klimaproblemet først ble identifisert av den svenske fysikeren Svante Arrhenius i 1896. Også siden FNs klimapanel la frem sin første hovedrapport, i 1990, har det vært en stor utvikling. 

Det siste tiåret er det særlig fire nye begreper som har kommet på dagsorden i klimaforskningen.

Transformasjon: Det første er et skifte i bruken av begrepet transformasjon, som fram til rundt 2010 ble brukt til å beskrive særlig store konsekvenser av klimaendringer på naturen, til utover på 2010-tallet å beskrive behovet for særlig store samfunnsendringer for å unngå eller tilpasse samfunnet til de samme store konsekvensene.

Klimarisiko: Det andre er begrepet klimarisiko, som utover på 2020-tallet har tatt over det å beskrive klimautfordringene samfunnet står overfor. Det nye i dette begrepet er å beskrive hvordan klimautfordringene skapes av at både klimaet og samfunnet endrer seg. 

Økt klimarisiko på veiene skyldes ikke alene om vi oftere og flere steder får flom og skred; vel så viktig er om mobiliteten også øker, slik at flere er ute på veiene.

Grenseoverskridende klimarisiko: Det tredje begrepet springer ut fra en begynnende oppmerksomhet på det som kan utgjøre den største utfordringen for rike land som Norge, såkalt grenseoverskridende klimarisiko utløst av klimaendringer i ett land - og der konsekvensene for samfunnet sprer seg på tvers av landegrenser. 

Norge er et av de minst selvforsynte landene i verden, og vår matforsyning er derfor vel så mye utsatt for negativ klimapåvirkning av matproduksjonen i andre land som i vårt eget land. 

Hvordan vi kan redusere denne typen klimarisiko, krever en helt annen tenkemåte enn det å redusere de mer vanlige formene for lokal klimarisiko knyttet til for eksempel økt forekomst av skred og flom.

Feiltilpasning: Det fjerde begrepet – egentlig et tvillingbegrep – beskriver den økende faren for at det kan oppstå store utilsikta negative konsekvenser av klimatiltak når omfanget og styrken av slike tiltak øker. 

Et eksempel på feiltilpassing (på engelsk mal-adaptation) er bygging av store betongkonstruksjoner for å beskytte mot havnivåstigning med påfølgende utslipp av CO₂ fra produksjon av betong. 

Et eksempel på tvillingbegrepet – på engelsk mal-mitigation, der vi ennå ikke har et godt norsk begrep – er at fortetting i byer for å redusere lokal biltransport, med den bivirkningen at andelen harde, asfalterte flater øker, som igjen gir større problemer med urban flom når det regner mye.

Tre akutte utfordringer nå

Endringene i klimaforskningen beskrevet over, er drevet av en kombinasjon av faglig nysgjerrighet, politisk begrunnede behov for mer effektive måter å bekjempe klimaproblemet på, samt et behov for søkelys på at omstillingen skal være rettferdig. Dette er en naturlig og sunn form for kunnskapsutvikling. 

I dag står klimaforskning imidlertid overfor nye drivere som er langt mer akutte: 

1) USA trekker seg ut av Paris-avtalen om global reduksjon av klimagassutslipp og tiltak for klimatilpasning

2) USA legger ned viktige deler av sin klimaforskning, og hindrer tilgang til og innsamling av data som er avgjørende for klimaforskningen internasjonalt

3) USA avvikler viktige klimatiltak og sentrale deler av sin klimaforvaltning

Konsekvensene av disse endringene for klimaarbeidet, både globalt og i Norge, kan trolig ikke overvurderes. Det finnes fortsatt de som tenker at fornuften til slutt vil seire og at Trumps herjinger enten vil bli stanset eller i alle fall reversert før det oppstår for stor skade. 

Men hva om fornuften uteblir?

Alarmen går

Det vi står midt oppe i, med krig i «fredelige» Europa og nedbygging av et av verdens eldste demokratier, USA, tilsier at det er rasjonelt å planlegge ut ifra et verstefall-scenario. Det gir oss en ubehagelig pekepinn på hvor klimaforskningen bør rette mer av oppmerksomheten framover: mot vippepunkt.

Hva kan samfunnet gjøre dersom isen i Nordishavet smelter «bort», hvis Golfstrømmen svekkes, eller om regnskogen i Amazonas og andre steder på kloden «forsvinner»? Listen er lang og konsekvensene fremdeles ikke fullt forstått. 

I og med at naturvitenskapen har angitt en lav sannsynlighet for at slike vippepunkter faktisk vil kunne inntreffe, har samfunnsforskerne så langt vært tilbakeholdne med å drøfte tiltak for å tilpasse samfunnet til slike hendelser. 

Å snakke om vippepunkter har smakt for mye av alarmisme, men slik den internasjonale politikken nå utvikler seg, må vi som forskere være villige til å forske mer aktivt på handlingsalternativer i møte med mulige irreversible klimaendringer som påvirker oss uansett hvor på kloden vi bor. 

Dette kan bli et dramatisk vippepunkt for klimaforskningen, og vil etter hvert omsettes til et enda mer dramatisk vippepunkt for klimapolitikken – eller samfunnsutviklingen – dersom klimapolitikken svikter.

Kronikken er signert følgende 14 forskere: 

• Carlo Aall, senterleder i Noradapt (Vestlandsforsking)
• Brooke Wilkerson (NORCE)
• Edvard Sivertsen (SINTEF)
• Eivind Brendehaug (Vestlandsforsking)
• Eli Sandberg (SINTEF)
• Elisabeth Angell (NORCE)
• Emma Lea Wheeler (Institutt for geografi og sosialantropologi, NTNU)
• Halvor Dannevig (Vestlandsforsking)
• Helena Gonzales Lindberg (Nordlandsforskning)
• Marie Pontoppidan (NORCE)
• Marta Jansen (Vestlandsforsking)
• Mathias Brynildsen Reinar (Nordlandsforskning)
• Mikkel Vindegg (CICERO)
• Pascal Emanuel Egli (Institutt for geografi og sosialantropologi, NTNU)