Hva kan samfunnet gjøre dersom isen i Nordishavet smelter «bort», hvis Golfstrømmen svekkes, eller om regnskogen i Amazonas og andre steder på kloden «forsvinner», spør fjorten klimaforskere.(Foto: Adriano Machado / NTB)
Nå er det rasjonelt å planlegge ut ifra et verstefall-scenario
KRONIKK: Hva gjør vi som forskere på klimafeltet når verden synes å gå av hengslene? Må vi etter hvert tørre å stille spørsmål som «hva skal vi gjøre om Golfstrømmen faktisk svekkes»?
14 forskere (navn står nederst iteksten)
Publisert
Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.
Vippepunkt – eller tipping points –
brukes om de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringer i naturen. FNs klimapanel definerer de
som:
«situasjoner der egenskapene til et system endres så mye at systemet
omstruktureres, gjerne raskt, og ikke vender tilbake til sin opprinnelige
tilstand, selv om årsakene til endringen fjernes» (vår oversetting).
Et slikt
punkt oppstår lenge før det siste treet i regnskogen er hogget, eller den siste
resten av isbreen har smeltet.
Å forutse når et slikt kritisk punkt kan oppstå,
er en oppgave for naturvitenskapen, mens å utvikle forslag til hvordan
samfunnet skal håndtere problemene som oppstår etter at punktet er passert, er
en oppgave for samfunnsvitenskapen.
Fire viktige begreper i forskning på klima
Det er forsket mye på det første, men så
langt har samfunnsvitenskapen hatt berøringsangst for spørsmålet om vippepunkt.
Klimaforskningen – dessverre også klimaet
– har vært i en rivende utvikling siden klimaproblemet først ble identifisert
av den svenske fysikeren Svante Arrhenius i
1896. Også siden FNs klimapanel la frem sin første hovedrapport, i 1990, har
det vært en stor utvikling.
Det siste tiåret er det særlig fire nye begreper
som har kommet på dagsorden i klimaforskningen.
Annonse
Transformasjon: Det første er et skifte i bruken av
begrepet transformasjon, som fram til rundt 2010 ble brukt til å beskrive særlig
store konsekvenser av klimaendringer på naturen, til utover på 2010-tallet å beskrive
behovet for særlig store samfunnsendringer for å unngå eller tilpasse samfunnet
til de samme store konsekvensene.
Klimarisiko: Det andre er begrepet klimarisiko, som utover på 2020-tallet
har tatt over det å beskrive klimautfordringene samfunnet står overfor. Det nye
i dette begrepet er å beskrive hvordan klimautfordringene skapes av at både
klimaet og samfunnet endrer seg.
Økt klimarisiko på veiene skyldes ikke alene om
vi oftere og flere steder får flom og skred; vel så viktig er om mobiliteten
også øker, slik at flere er ute på veiene.
Grenseoverskridende klimarisiko: Det tredje begrepet springer ut fra en
begynnende oppmerksomhet på det som kan utgjøre den største utfordringen for
rike land som Norge, såkalt grenseoverskridendeklimarisiko utløst av
klimaendringer i ett land - og der konsekvensene for samfunnet sprer seg på tvers
av landegrenser.
Norge er et av de minst selvforsynte landene i verden, og vår
matforsyning er derfor vel så mye utsatt for negativ klimapåvirkning av
matproduksjonen i andre land som i vårt eget land.
Hvordan vi kan redusere
denne typen klimarisiko, krever en helt annen tenkemåte enn det å redusere de
mer vanlige formene for lokal klimarisiko knyttet til for eksempel økt
forekomst av skred og flom.
Feiltilpasning: Det fjerde begrepet – egentlig et
tvillingbegrep – beskriver den økende faren for at det kan oppstå store utilsikta
negative konsekvenser av klimatiltak når omfanget og styrken av slike tiltak
øker.
Et eksempel på feiltilpassing (på engelsk mal-adaptation) er bygging av
store betongkonstruksjoner for å beskytte mot havnivåstigning med påfølgende
utslipp av CO2 fra produksjon av betong.
Annonse
Et eksempel på
tvillingbegrepet – på engelsk mal-mitigation, der vi ennå ikke har et godt
norsk begrep – er at fortetting i byer for å redusere lokal biltransport, med den
bivirkningen at andelen harde, asfalterte flater øker, som igjen gir større problemer
med urban flom når det regner mye.
Endringene i klimaforskningen beskrevet
over, er drevet av en kombinasjon av faglig nysgjerrighet, politisk begrunnede
behov for mer effektive måter å bekjempe klimaproblemet på, samt et behov for søkelys
på at omstillingen skal være rettferdig. Dette er en naturlig og sunn form for
kunnskapsutvikling.
I dag står klimaforskning imidlertid overfor nye drivere
som er langt mer akutte:
2) USA legger ned
viktige deler av sin klimaforskning,
og hindrer tilgang til og innsamling av data som er avgjørende for
klimaforskningen internasjonalt
Konsekvensene av disse endringene for
klimaarbeidet, både globalt og i Norge, kan trolig ikke overvurderes. Det
finnes fortsatt de som tenker at fornuften til slutt vil seire og at Trumps herjinger
enten vil bli stanset eller i alle fall reversert før det oppstår for stor
skade.
Annonse
Men hva om fornuften uteblir?
Alarmen går
Det vi står midt oppe i, med krig i «fredelige»
Europa og nedbygging av et av verdens eldste demokratier, USA, tilsier at det
er rasjonelt å planlegge ut ifra et verstefall-scenario. Det gir oss en
ubehagelig pekepinn på hvor klimaforskningen bør rette mer av oppmerksomheten
framover: mot vippepunkt.
Hva kan samfunnet gjøre dersom isen i
Nordishavet smelter «bort», hvis Golfstrømmen svekkes, eller om regnskogen i
Amazonas og andre steder på kloden «forsvinner»? Listen er lang og
konsekvensene fremdeles ikke fullt forstått.
I og med at
naturvitenskapen har angitt en lav sannsynlighet for at slike vippepunkter
faktisk vil kunne inntreffe, har samfunnsforskerne så langt vært tilbakeholdne
med å drøfte tiltak for å tilpasse samfunnet til slike hendelser.
Å snakke om
vippepunkter har smakt for mye av alarmisme, men slik den internasjonale politikken
nå utvikler seg, må vi som forskere være villige til å forske mer aktivt på
handlingsalternativer i møte med mulige irreversible klimaendringer som
påvirker oss uansett hvor på kloden vi bor.
Annonse
Dette kan bli et dramatisk
vippepunkt for klimaforskningen, og vil etter hvert omsettes til et enda mer
dramatisk vippepunkt for klimapolitikken – eller samfunnsutviklingen – dersom
klimapolitikken svikter.
Kronikken er signert følgende 14 forskere:
Carlo Aall, senterleder i Noradapt (Vestlandsforsking)
Brooke Wilkerson (NORCE)
Edvard Sivertsen (SINTEF)
Eivind Brendehaug (Vestlandsforsking)
Eli Sandberg (SINTEF)
Elisabeth Angell (NORCE)
Emma Lea Wheeler (Institutt for geografi og sosialantropologi, NTNU)
Halvor Dannevig (Vestlandsforsking)
Helena Gonzales Lindberg (Nordlandsforskning)
Marie Pontoppidan (NORCE)
Marta Jansen (Vestlandsforsking)
Mathias Brynildsen Reinar (Nordlandsforskning)
Mikkel Vindegg (CICERO)
Pascal Emanuel Egli (Institutt for geografi og sosialantropologi, NTNU)
Vi vil gjerne høre fra deg!
TA KONTAKT HER Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?