Fisketrapper må bygges for levende fisk, som faktisk finnes

Forskersonen er forskning.nos side for debatt og forskernes egne tekster. Meninger i tekstene gir uttrykk for skribentenes holdninger. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Fisketrapper har gjort det mulig for fisk å komme opp forbi mange demninger. Men for vandrende fisk er reisen bare halvveis når den har kommet opp. Den skal også ned igjen. Det er ofte den vanskeligste delen.

Farlig vei nedover

Nedvandrende fisk møter kraftverksinntak, luker, rister, omløp og turbiner. Noen ruter er trygge. Andre kan være dødelige. Som Tormod Haraldstad nylig skrev i Forskersonen, er dette et stort problem for utvandrende ål, men utfordringen gjelder også andre arter.

Utfordringen ved vannkraftverk er at mesteparten av vannet ledes ut av elva og inn mot turbiner, der fisken kan bli skadet eller drept. For nedvandrende fisk er dette et grunnleggende problem: Den må finne veien forbi et anlegg der den sterkeste vannstrømmen ofte går mot den farligste ruta.

Derfor holder det ikke bare å lage en åpning et sted i demningen. Inntaket må ofte sperres med små nok åpninger til at fisken ikke kommer gjennom, samtidig som det må finnes trygge passasjer som fisken faktisk finner, oppsøker og bruker.

For enkle forenklinger

Når vi planlegger slike løsninger, lager vi oss gjerne en forenklet modell av fisken: ålen som går langs bunnen. Laksesmolten som holder seg i overflaten. Fisken som følger hovedstrømmen og finner åpningen med mest vann.

Forenklinger er nødvendige. Vi kan ikke måle alt ved hvert eneste kraftverk. Men hvis forenklingen blir for enkel eller tolkes som en allmenn sannhet, kan vi ende opp med å bygge en passasje for en fisk som ikke oppfører seg slik ute i elva.

Den helt forutsigbare fisken vi tegner løsninger for, finnes ofte bare på tegnebrettet. Den levende fisken kan svømme dypere, grunnere, tregere eller raskere enn vi forventer.

Mer variert enn modellene

I doktorgradsarbeidet mitt har jeg undersøkt nettopp dette ved tre vannkraftverk, med tre ulike typer fisk på nedvandring: voksen ål, kalt blankål; ung laks, ofte kalt smolt; og utgytt ørret, såkalt vinterstøing.

Ved hjelp av sporing kunne vi følge enkeltfisk foran kraftverkene og se hvor de svømte, hvilke åpninger de oppsøkte, og hvilke veier de til slutt valgte.

Resultatene viste det samme på tre ulike måter: Oppførselen var mer variert, mer situasjonsavhengig og mindre forutsigbar enn de enkle modellene sier.

Ålen svømte ikke bare langs bunnen

Ål blir ofte beskrevet som en fisk som svømmer langs bunnen. Det er ofte et nyttig utgangspunkt, men ikke hele sannheten.

Ved et Herting kraftverk i Sverige fulgte vi voksen ål som var på vei ned elva og videre mot havet. Foran kraftverket var det bygget en tett rist som skulle hindre ålen i å gå inn mot turbinene. I stedet skulle fisken ledes mot trygge åpninger ved siden av.

Løsningen fungerte svært godt, og alle ålene kom seg trygt forbi kraftverket. Men ålen oppførte seg ikke som en enkel bunnfisk. Den brukte flere deler av vannmassene, og endret oppførsel med vannføring, tid på døgnet og svømmeretning, og noen ål brukte også åpninger nær overflaten.

Det betyr ikke at bunnpassasjer er uviktige for ål. Tvert imot. Men det betyr at vi bør være forsiktige med å bygge hele løsningen på én enkel forestilling om hvor ålen «skal» være. Også ål kan bruke flere dyp og flere veier.

Laksesmolten var ikke alltid i overflaten

Ung laks på vei mot havet blir ofte antatt å svømme i overflaten. Også dette er delvis riktig. Men ved Laudal kraftverk i Mandalselva viste resultatene at denne forenklingen kan bli for grov.

Her var det satt opp et flytende ledegjerde som skulle styre fisken bort fra kraftverksinntaket og over mot en tryggere vei i elva. For fisken som faktisk traff gjerdet, fungerte det godt. Den endret retning og ble i stor grad ledet dit den skulle. Problemet var at mange fisk svømte dypere enn forventet, og derfor passerte under gjerdet.

Det er en viktig forskjell. Et tiltak kan virke godt for fisken som møter det, men likevel fungere dårligere for bestanden som helhet hvis mange fisk aldri kommer i kontakt med det vi bygger.

Vinterstøingene lette ett sted og passerte et annet

Ved Hunderfossen fulgte vi utgytt Hunderørret foran demningen. Dette er stor ørret som har gytt i elva og skal ned igjen mot Mjøsa.

Også her ble en vanlig antakelse utfordret. Fisken oppholdt seg i mye mindre grad enn tidligere antatt i overflaten. Den brukte ofte midtre og dypere deler av vannmassene.

Samtidig betyr ikke dette at dype åpninger nødvendigvis var best. Tvert imot viste resultatene at fisken oftere valgte åpninger nær overflaten når den først passerte demningen. Sannsynligheten for passasje økte når vannet strømmet tydelig gjennom åpningen, og sank når åpningen lå dypere under overflaten.

Det viktigste funnet var derfor ikke bare hvor fisken svømte, men forskjellen mellom hvor den lette og hvor den faktisk passerte. Vinterstøingene oppsøkte flere mulige veier gjennom demningen, men en åpning som ofte ble undersøkt, ble ikke nødvendigvis brukt. Noen åpninger fikk få besøk, men ble ofte valgt når fisken først kom dit.

Dette viser noe viktig: Det er ikke nok at en åpning finnes, eller at fisken kommer i nærheten av den. Åpningen må også fremstå som en tydelig og trygg vei videre.

Vi vet nok til å gjøre mer

Ny forskning gjør ikke fiskepassasje enklere. Den gjør den mer presis.

Når gamle forenklinger viser seg å være for grove, betyr ikke det at vi skal slutte å bygge fiskepassasjer. Det betyr at vi må bygge dem bedre. Vi må bruke kunnskapen vi allerede har, og samtidig være villige til å justere løsningene når ny kunnskap viser at fisken oppfører seg annerledes enn vi trodde.

Det haster. Norge har over 1800 vannkraftverk. Mange av disse ble bygget lenge før moderne krav til fiskevandring, og mange steder er trygg nedvandring fortsatt ikke løst.

Derfor bør spørsmålet ikke være om vi har fullstendig kunnskap før vi handler. Det får vi aldri. Spørsmålet bør være om vi bruker den beste kunnskapen vi faktisk har.

Vi bygger ikke for lærerbokfisk

For fiskepassasjer betyr det at vi ikke bare kan spørre om det finnes en åpning forbi demningen. Vi må spørre om fisken finner den. Om fisken ledes dit. Om den trygge veien ligger på riktig dyp. Om vannstrømmen gjør åpningen tydelig. Og om fisken faktisk bruker den når den kommer fram.

Vi bygger ikke fiskepassasjer for lærebokfisk. Vi bygger dem for levende fisk i konkrete elver, foran konkrete demninger, med strøm, dybde og farlige valg.

Skal løsningene virke, må vi bygge dem for fisken som faktisk kommer svømmende, ikke bare for den vi antar finnes.

Om forfatteren: Halvor Kjærås er rådgivende ingeniør innen hydraulikk og fiskevandring i Sweco Norge AS og PhD-kandidat ved NTNU. Artikkelen bygger på forfatterens doktorgradsarbeid ved NTNU om nedstrøms fiskepassasje. 

Kilder:

• Kjærås, H., Baktoft, H., Silva, A. T., Gjelland, K. Ø., Økland, F., Forseth, T., Szabó-Mészáros, M., & Calles, O. (2023). Three-dimensional migratory behaviour of European silver eels (Anguilla anguilla) approaching a hydropower plant. Journal of Fish Biology, 102(2), 465–478. https://doi.org/10.1111/JFB.15278

• Kjærås, H., Baktoft, H., Silva, A. T., Gjelland, K. Ø., Økland, F., Maddahi, M., Albayrak, I., Lia, L., Boes, R. M., & Forseth, T. (2025). Full scale performance evaluation of a partial-depth floating fish guidance bar rack. Ecological Engineering, 221, 107778. https://doi.org/10.1016/J.ECOLENG.2025.107778

• Kjærås, H., Museth, J., Økland, F., Gjelland, K. Ø., Baktoft, H., & Forseth, T. (2026). Search and passage are decoupled for migrating trout kelts at multi-exit dam. River Research and Applications, https://doi.org/10.1002/rra.70157

Nytt fra forskersonen:

Lakseoppdretterne må betale for seg!

Vi hadde griseflaks!

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding på denne kronikken. Eller spørsmål, ros eller kritikk til Forskersonen/forskning.no? Eller tips om en viktig debatt?